A-ha-avskjeden

a-ha: Ending On a High Note-avskjedsturné
Oslo Spektrum
Utsolgt

Med storskjermer bak seg og et usedvanlig livlig og sprettent publikum foran seg (tatt i betraktning at gjennomsnittsalderen ligger et godt stykke høyere enn det som er vanlig på denne typen konsert), sa a-ha takk for seg og farvel lørdag kveld – det var siste gangen de tre spiller sammen, (i hvert fall på veldig, veldig lenge må man tro).

Eller – «denne typen konsert»: Det er ikke så veldig ofte man ser levende legender legge inn årene – og i hvert fall aldri norske.

Det at området foran scenekanten var klistret med flagg fra titalls land sier sitt om a-has voldsomme suksess som band. Det gjør også alle de utsolgte konsertene før kveldens, og siste års enorme turneen verden rundt. Det samme sier antall hits, listetopper og antall solgte skiver.

SE SIDE2-FOTOGRAFENS BILDER FRA AVSKJEDSTURNEEN HER!

Men hvordan var da denne siste aftenen med hele Norges gutter, levde den opp til 25 år med storhet?

Joda, så absolutt – selv om det tok litt tid før publikum både på gulvet og tribunene tok helt av (vi kan igjen nevne snittalderen, og legge til stive knær og et økende alkoholinntak som mulige årsaker til at det tok tid å løse opp litt) – men da både de på scenen og de i salen var varmet tilstrekkelig opp, satt alt som det skulle.

Det smalt i gang med hiten fra 1986, «The Sun Always On TV», før de rullet videre med «Move To Memphis» - så lystig smilende og synkroniserte, som om de tre aldri hadde hatt en uoverensstemmelse seg imellom noen gang.

For alle tre var praktfulle, og ga det man hadde kommet for.

Det var ingen bommerter – produksjonen var så velsmurt man kan få det i våre dager, sceneriggen massiv, men enkel og virkningsfull, Magne en sjarmør med publikumstekke, Paul som helst lot gitaren snakke for seg, mens man utover konserten kunne slippe ut pusten og konstatere at Mortens stemme kom til å holde helt til slutt. (Det ble til og med falsett enkelte ganger, om enn ikke så mange som nok var planlagt).

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Det hele var deilig!

Enkelte av kveldens fremførelser blir stående som høydepunktene på en verdig karriereavslutning:

Midtveis roet de ned med et par låter i intim innpakking – Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah) var vemodig, så passende og nydelig levert - men gutta lot seg ikke velte i avskjedstårer, de løftet det raskt enda høyere opp.

«Summer Moved On» var Morten og bandet på sitt aller, aller beste, både mektig, offensivt og tøft, mens oppfølgerlåtene var blant kveldens publikumsvinnere – «I’ve Been Losing You» og «Foot Of The Mountain». Da svaiet det godt i Spektrum.

Etter å ha gått av scenen til trampeklapp, var det tid for ekstranumre. For andre gang i løpet av kvelden – den første var med «Hunting High and Low» – fikk Magne hele salen med på allsang til James Bond-låta «The Living Daylight» – og i konfettiregn bar det på ny ut bak scenen for de tre, denne gang mens publikum fortsatte å synge «Ååååååå! - The Living Daylight» og trampeklappet gutta tilbake.

Og til sin andre encore hadde de tre barndomskompisene kledt seg om – Magne i blå, Morten i rød og Paul i hvit dress – før de til ære for deres første manager Terry Slater (mannen som regnes som det fjerde a-ha-medlemmet og som var til stede i salen lødag) - spilte hans Everly Brothers-låt «Bowling Green». Litt kluss med lyden på Magnes gitar var det, men skitt au. Det opplevdes nok kjipere for gutta selv enn for publikum.