LURTE "HELE NORGE" - VI SPORET HAM OPP:
Viggo (22) dro til den norske bygda og opprettet sitt eget lille, private politidistrikt
– Aldri hadde det vært slik orden i bygda, sier lokalkjent. Dette er historien om Viggo Ørbak. Norgeshistoriens største bløffmaker og lurendreier.
Ørbak var politimann, prest, toller, advokat, major i Hæren, orlogsstasjonsjef i Sjøforsvaret, sykepleier i Biafra, kongelig sikkerhetsoffiser og bilsakkyndig før han forsvant fra avisoverskriftene her hjemme til en karriere som etterretningsmann i Rhodesia. Men stengte han virkelig ølsalget i Geiranger? Og prøvde han å gjøre statskupp på Seychellene?
78-åringen lever i dag i skjul. Han har for lengst lagt både Norge og døpenavnet bak seg. Det er sikkert lurt.
Nordmannens nye navn står ved ringeklokken i inngangsporten til en leilighet i byen hvor han har gjemt seg i 30 år. Han svarer ikke når noen ringer på. Han svarer ikke på brev. Men det hender han går i gatene som en vanlig eldre herre, med en god jakke som varmer mot høstkulden og en ryggsekk med bøker som skal leveres på biblioteket.
Det er da man må slå til. Presentere seg som reporter i Vi Menn. Overhøre et overrasket «jeg gir ikke intervjuer». Og si noe slikt som:
− Skal hilse fra Kjell Løseth i Geiranger. Han lurer på om han får igjen skoene sine snart.
For da stanser faktisk den eldre herren med ryggsekken opp og kikker ut av jakkehetten han har snøret tett rundt hodet. Og smiler av minnene som dukker opp.
Les også: (+) Den utrolige historien om fylleslaget på sykehuset i Kristiansand
Bløffmaster
Sommeren 1971 spredte uroen seg blant nygifte i Oslo-området. Avisene hadde plukket opp et rykte: Viggo Ørbak, landets største lurendreierkjendis, hadde angivelig vært ute med strekene sine igjen og lekt byrettsdommer for en dag på rådhuset. Og gjort slikt som byfogder gjør, inkludert å sørge for at folk får giftet seg. Ikke mindre enn seks par skulle han ha viet den nevnte dagen, sa ryktet.
Nordmennene, med unntak av de nygifte, humret over avisene. Den Ørbak, den Ørbak, finnes det ikke grenser for hva han kan finne på? sa de. Det virket jo ikke slik. Gjennom et tiår med kjeltringstreker og påfunn hadde Ørbak blitt kjent som selveste norgesmesteren i bløff og bedrag. Han var politi i Geiranger, og sykepleier i Biafra og byfogd i Oslo, hvis man skulle tro historiene i pressen.
Helt uten lov, helt uten utdanning, og helt uten skrupler.
Mønsterpoliti
Viggo Ørbak dukket først opp på avisenes forsider i 1963. Den sommeren dro 22-åringen til Geiranger og opprettet sitt eget lille, private politidistrikt. I noen uker utga han seg for å være lensmannsbetjent i turistbygda før det ble oppdaget at han slett ikke var politimann. Århundrets bløff! skrev avisene, og meldte om «lattervekkende avsløringer».
Kjell Løseth sto ved siden av Viggo Ørbak på kaia i Geiranger den julidagen i 1963 da noen sivilkledde politimenn kom gående opp fergelemmen.
– Ingen sa noe. De bare nikket, og han fulgte dem, sier Løseth til Vi Menn.
Han sto overrasket igjen på kaia mens kameraten forsvant. Hverken Løseth eller noen andre i Geiranger hadde hatt den minste mistanke om at lensmannsbetjent Ørbak ikke var ekte politimann. Tvert imot.
– Aldri hadde det vært slik orden i bygda! Folk var kjempefornøyd, sier Løseth. Han jobbet i resepsjonen på hotellet og tilbrakte mange kvelder med den jevnaldrende oslogutten etter at han først dukket opp.
– Han kom inn og la en pakke på skranken. Han presenterte seg, og viste frem både tjenestebevis og hva som var i pakken: En politiuniform. Til meg sa han at han kom fra turistskipet Gripsholm, hvor han hadde vært sikkerhetsoffiser. Nå skulle han bruke ferien sin som politimann, fortalte han, sier Kjell Løseth.
Les også: (+) Spøkelsesskipet ingen vil ha
Den andre versjonen
Men, som i alle historiene om Ørbak, finnes det en annen versjon. Ifølge den hadde Ørbak kommet kjørende i en sort og hvit Volvo PV fra Utrykningspolitiet. Slik det ble fremstilt, hadde Ørbak meldt seg hos lensmannen i Sunnylven, og spurt om de trengte litt UP-hjelp med sommertrafikken i Geiranger. Han hadde legitimert seg som politimann fra Akershus. Papirene var underskrevet av fylkesmann Trygve Lie selv.
– Han innga tillit. Alle stolte på ham. Han kunne veitrafikkloven på fingrene og holdt kontroll på ungdomsfestene på lokalet, sier Løseth, som imidlertid ikke kan huske at Ørbak gjorde det slik han sa til VG: Det var enkelt, bare å kutte strømmen så festen tok slutt.
Mest omtalt var historien om at den ivrige betjent Ørbak resolutt stengte alkoholserveringen på cruiseskipene.
Bløffmesterens favoritt
Om Viggo Ørbak har en personlig favoritt blant alle bløffene?
– Ja, den gangen vi tok gulvteppet til politimesteren! Det var artig.
Ørbaks versjon:
– Politimesteren i Oslo, Johan Gjerde, hadde noen syrlige kommentarer om kollegaene i Ålesund som ble tatt ved nesen etter turen min til Geiranger. "Vi faller ikke for slikt her", var tonen. Slike snobbete uttalelser trigget meg alltid, og jeg hadde jo mange kjente i politiet som også ga uttrykk for at de kunne tenke seg å jekke ham ned litt. Jeg fikk med meg et par karer, og tuslet inn på Møllergata 19. Der viste jeg frem en arbeidsordre i resepsjonen. "Skal hente et teppe til rensing" sa jeg, og gikk inn på kontoret hans. Det var svært som en gymsal, og teppet dekket hele golvet. Det var langt og tungt som faen, men vi bar det ut i bilen og kjørte av gårde. Vi lempet det av utenfor hjemmet hans.
– Ja, det ble det jo skrevet mye om. Saken var at nordmenn kom langveisfra for å skaffe seg billige drikkevarer på skipene som lå til land. Det var bare å gå om bord og si at du var passasjer. En stakkars tollvakt prøvde å passe på, men det var mye folk og alle drakk og bar ut så mye de kunne, forteller Ørbak. Med «brysk opptreden stengte Ørbak baren på luksusdamperen på grunn av manglende skjenkeløyve», het det i et avisreferat.
Les også: (+) Hjalmar var en av Norges barskeste polarhelter. Men uten is under føttene var han en plaget mann
– Det var vel egentlig tolleren som stengte, men jeg tok det på meg. Han var litt nervøs for om han hadde lov, sier Ørbak når han høsten 2019 går med på å snakke med Vi Menn over et kafébord langt unna, både i tid og sted.
Ørbak husker godt kveldene på hotellet, hvor han gjerne passet resepsjonen når Løseth tok imot gjester. Sistnevnte minnes at Ørbak avrundet kveldene med å kjøpe den dyreste sigaren og røke den på verandaen.
– Siden fikk jeg vel en mistanke om at han finansierte den fra tipskassa mi, sier Løseth.
Leiesoldat i Afrika
Etter de mange «lattervekkende avsløringene» på 60-tallet, ble Ørbak involvert i langt alvorligere saker senere i livet. Selv betegner han seg først og fremst som etterretningsmann.
Ifølge boken «Nordmenn i krig», utgitt høsten 2019, reiste Ørbak allerede tidlig på 1960-tallet til Rhodesia og vervet seg til tjeneste. Etter soning for alle køpenickiadene her hjemme, dro han tilbake i 1972.
– I perioden frem til det rhodesiske regimet brøt sammen, tjenestegjorde han som etterretningsoffiser i Central Intelligence Organisation (CIO). Da Rhodesia ble til Zimbabwe i 1980, hadde han den høye graden Super Intendent, skriver forfatter Knut Flovik Thoresen.
Senere gikk Ørbak inn i de lyssky og brutale hemmelige tjenestene i Sør-Afrika, og han hadde angivelig kontakter høyt oppe i britisk etterretning. Høsten 1987 ble han arrestert i London. Anklagene var alvorlige. Ørbak, som via sin advokat forklarte at han var britisk agent, var ifølge britene medlem av en bande som skulle kidnappe ANC-ledere. Dessuten skulle han være involvert i et kuppforsøk på Seychellene. «James Bonds eventyr blir bare småtteri», skrev VG.
Siktelsene ble droppet, Ørbak sendt til Norge og ingen kom til bunns i affæren.
Ørbak var ikke lenge i Norge. Han skiftet navn – på ordentlig denne gangen – og dro for godt. I 2007 gjorde han et lite comeback i søkelyset. Dagens Næringsliv avslørte at han hadde skapt strid i den lokale frimurerlosjen fordi han gjennom mange år hadde opptrådt som storseremonimester med falske papirer.
– Fikk skylda for alt
En dag la Løseth merke til at lensmannsbetjentens sko så slitte ut. Han gikk i sine egne, fordi han ikke hadde fått nye fra politiet, forklarte han.
– Da sa jeg at han kunne låne et par av meg. Så han ble faktisk arrestert i skoene mine. «Ha det, Kjell», sa han. Det var siste gangen jeg så ham, sier Kjell Løseth. Men han har aldri glemt den merkelige historien, og fulgte i undring med på kameratens mye omtalte krumspring i årene etterpå. Mens Løseth med årene ble skolesjef og lokal kulturpersonlighet i Sykkylven, ble Viggo Ørbak..... alt mulig.
I hvert fall hvis man skal tro de gamle avisartiklene og overskriftene som legges på bordet foran 78-åringen høsten 2019. Et sted står det at Ørbak kunne sette seg på toget i Oslo som byråsjef og ankomme Bergen som FN-observatør − og at han hadde vært konduktør underveis.
– Mye er overdrevet. Det var mange rare overskrifter og fremstillinger, påstår han.
Gjennomgangen tar oss via «Spilte falsk prest og sjelesørger» og «Falsk major holdt foredrag for Horten lotteforening» til «Bedrager var bilsakkyndig». Og en notis fra 1976 med tittelen «Ørbak nå som viltkonsulent».
– Ifølge teksten skal du ha tuslet rundt blant skoger og tjern på Hadeland og krevd inn fiskeavgift?
– Jeg har vel aldri vært på Hadeland!
Han vil ikke uten videre innrømme at han har spilt tollinspektør på svenskegrensen, og benekter at han hadde prestekjole, prestekrage og salmebok i kofferten. Og at han hadde holdt en strålende gudstjeneste i en kirke på Østlandet.
– Men du holdt foredrag for lottene. Som major Reisvang fra forsvarsstaben, ifølge polititidende. Med lysbilder fra FN-tjeneste i Gaza og Biafra. «Lottene satt som trollbundet», står det?
– Ja, jeg fikk mye skryt for det. Og en fin krystallbolle. Men var det i Horten? Trodde det var nede på Sørlandet.
Les også (+): «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Innsidejobb
Avisene insisterer på Horten. Hvem vet, kanskje går til og med Ørbak litt i surr. Kanskje blander han sammen med den gangen han etter eget utsagn tok over Marvika orlogsstasjon, og ledet virksomheten der en god stund. Det var årsaken til at han også ble omtalt som «den falske løytnanten fra Kristiansand» i pressen.
Ørbak fikk seks måneder ubetinget etter Geiranger-episoden, for de falske papirene og underskriftene han hadde vist frem. I tillegg lød tiltalen på tyveri av skulderklaffer og et skilt med påskriften «TOLL» fra Tollmuseet. Litt om Ørbaks bakgrunn kom frem. Han hadde prøvd seg på befalsskolen for infanteriet og hatt vikariater i politietaten. Lensmannen på Nesodden fortalte at Ørbak hadde hatt sommerjobb som kontorassistent.
– Men han begynte snart å tråkke rundt i bygget for å holde ro og orden. Han prøvde seg også på etterforskning. Og som toller. Jeg holdt bare ut med innfallene hans i tre uker, sa lensmannen.
Det er motstridende versjoner av Ørbaks karriere i det norske Forsvaret. I én artikkel står det at han ble kastet ut av befalsskolen etter et typisk Ørbak-sprell, mens det et annet sted står at han steg i gradene i Hæren på korrekt vis. Forsvarets personell- og vernepliktstjeneste opplyser til Vi Menn at de ikke kan gi ut informasjon. Men at han kjente militæret og politiet fra innsiden, og at han derfor hadde gode kontakter og hjelpere i miljøet, kan det neppe være tvil om.
– Det blir ingen bra bløff uten kunnskaper. Jeg visste hvor jeg kunne låne en uniform når jeg trengte en, eller hvordan jeg kunne hente ut en UP-bil på Akershus festning, sier han.
Resten handlet om talent.
– Is i magen og gode nerver, sier han selv. Og, slik han innrømmet i retten, kanskje en aldri så liten hang til å gjøre ting som andre fant umulig, selv om han visste det var ulovlig.
På oppdrag i Biafra
«Grossisten i uniformer og titler», som han ble kalt, fremsto som en angrende synder i rettsreferatet.
– Det har vært mye ablegøyer, sa Ørbak. – Jeg skal prøve å ta meg sammen.
Det gikk bare sånn passe.
I 1968 offentliggjorde norsk presse en dramatisk rapport fra en av Kirkens Nødhjelps sykepleiere i Biafra. Folk dør på gatene, sto det, og rapporten var dessverre sann. Men den var undertegnet Viggo Ørbak, og det fikk mange til å stusse. Dagen etter innrømmet en kontorsjef i Kirkens Nødhjelp at de hadde sendt ham nedover med et internasjonalt legeteam, mye på grunn av at han hadde oppgitt en bakgrunn som kirurgisk sykepleier i Kongo.
– Vi trodde ham rett og slett på hans ærlige ansikt. Han virket som en idealist, sa kontorsjefen. Ifølge avisene ble saken løst på diskret vis, og Ørbak plassert på et fly hjem. Selv hevder han det hele var en misforståelse, at han var der i forbindelse med en helt annen FN-operasjon og at han aldri har utgitt seg for å være sykepleier.
– Det hele er flaut, men vi sender ikke politiet etter ham, avsluttet kontorsjefen.
Imidlertid ble det en ny runde i retten i en mye omtalt sak i januar i 1971. Aktor Hans Stenberg-Nilsen la frem 23 tiltalepunkter.
– Ørbak har en kronisk trang til å benytte seg av falske dokumenter og iføre seg uniformer han ikke har lov til å bære, sa aktoren.
Mannen med uniformene
Politiet fant så mye under ransaking av leiligheten at det trengtes lastebil for å få med alt til retten, skrev Polititidende. Det ble konfiskert bunkevis med militære blanketter og dokumenter og både falske og ekte stempler av alle slag, alt fra justisdepartementet, Kongens sikkerhetstjeneste og FN til Norges Skogeierforbund. Det ble funnet bilder av Ørbak i prestekjole, politiuniform og advokatkappe, samt blålys.
Ørbaks forsvarer, Olav Hestenes, innrømmet at klienten hadde en noe særpreget livsstil, men ba likevel om at klienten måtte anses på mildeste måte.
– De fleste saker er av komisk karakter, påpekte den legendariske advokaten.
Latteren suste ofte gjennom rettslokalet, meldte Arbeiderbladet. Mest moro hadde folk av Ørbaks høyst uautoriserte trafikkkontroll på Minnesund. Det stuntet utførte han sammen med en venn, som hadde rollen som UP-mann og vinket bilene inn. Ørbak hadde hentet ut overall og mangellapper hos Vegdirektoratet, og var bilsakkyndig. De fant feil på de fleste bilene og tok en fyllekjører, som det lokale lensmannskontoret tok seg av. «Alkotesten var så grønn at vi frøs på ryggen», uttalte Ørbak senere. Det var først da «kontrollørene» ble innkalt som vitner i straffesaken mot promillekjøreren det ble oppdaget at de ikke eksisterte. Kameraten ble for øvrig en kjent advokat med årene. Han sier til Vi Menn at han hverken kan eller vil kommentere den 50 år gamle trafikkontrollen.
Til og med aktor innrømmet at mange av sakene var til å smile av. Men ikke alt. Tiltalen inneholdt også lovbrudd som usedelig oppførsel og sjekkbedrageri. Ørbak opprettet konto i Drammen sparebank som lege Bjørn Ruud, og overtrakk sjekk-kontoen med 6750 kroner første dagen. Samme Ruud gikk rundt med papirer på at han arbeidet for Forsvarets E-tjeneste. Han skrev også ut henvisning til en pasient han mente trengte en protese.
I januar 1971 ble Ørbak dømt til ett års ubetinget fengsel, med fem års sikring. Han ble prøveløslatt etter ett år.
− Aldri onde hensikter
– Jeg angrer ingenting, kanskje bortsett fra at vi ødela for han stakkars bilisten på Minnesund. Jeg hadde aldri noen onde hensikter. En liker å holde på med det man er bra på, sier han i dag. Han gjentar det samme som han sa i rettssaken, at han slett ikke gjorde det i vinnings hensikt. Ørbak prater i stedet om eventyrlyst og veddemål. At pressen og politivenner nærmest oppfordret ham til stunt. Men også tilfredsstillelsen av «å la myndighetspersoner sitte igjen med egg på nesen».
– Det handlet mye om å avdekke svakheter i Forsvaret og Politiet. Det er alltid noen som vil bruke en kar som er dyktig til å føre folk bak lyset.
– Hvem?
– Tenk selv. Det er ikke bra for noen å gå for mye inn på det nå, sier Ørbak.
– Kunne gjort det igjen
Historiene synes endeløse. Noen blir så vidt berørt. Som den om at Ørbak fjernet navnet sitt i strafferegisteret hos politiet. Bare lånte en nøkkel og tok vekk alle kortene. Eller den om at han var inne i rommet der de brente sedler i Norges Bank. Seddelhistorien ble i sin tid avkreftet på det sterkeste av Asbjørn Bryhn, sjefen for overvåkningspolitiet.
– Jeg er snart åtti år. Hva har jeg å tjene på å dikte opp ting nå? Jeg ville jo ikke intervjues engang. Det var de skoene! sier mannen som en gang het Viggo Ørbak og som en gang for lenge siden dro til Geiranger i Utrykningspolitiets Volvo PV. Han hadde politiuniform med gul fløytesnor på skulderklaffen, de lånte skoene til Kjell Løseth på beina og han gjorde en aldeles utmerket jobb, ifølge de som husker.
– Ja, det kan ikke ha vært så galt. Fagforeningen for lensmannsbetjenter sendte meg kontingentkrav i 11 år etterpå, sier Ørbak. Det humres litt av hvor godtroende folk må ha vært den gangen, og det faller en bemerkning om at noe slikt ikke hadde gått i dag, hø-hø.
Da smiler han bare lurt.
– Selvsagt hadde det gått i dag! Folk går på! Jeg kan i prinsippet bløffe hvem som helst!
Ørbak ønsker ikke å bli tatt bilde av. Han tar på vinterjakken og forsvinner inn i hetten og ut på gaten, ut i skjul igjen. Ryggsekken er på. Den med bibliotekbøker. Eller noe helt annet. I VG i 1987 kunne man lese at Ørbak snakket en blanding av norsk og engelsk. Han slet med å finne de norske ordene, skrev avisen. Men denne kvelden, 32 år senere, har Ørbak snakket flytende norsk selv om han ikke har bodd i hjemlandet på en mannsalder.
Og hvis du, godeste leser, tilfeldigvis giftet deg hos byfogden i Oslo sommeren 1971, og sitter og er litt urolig nå?
– Ingen fare. Den historien er bare tull, sier Viggo Ørbak.
Men det kan selvsagt være en bløff.
Køpenickiade
Viggo Ørbaks uker som falsk politimann ble i pressen kjent som "Køpenickiaden i Geiranger". Ettersom ordet har hatt en dalende popularitetskurve siden 1963, kan det være på sin plass å forklare begrepet.
Køpenickiade: frekt forsøk på bløff, svindel. Etter den tyske byen Köpenick, der skomakeren Wilhelm Voigt i 1906 utga seg for å være kaptein, arresterte borgermesteren og fikk utlevert bykassen på 4000 mark etter militær ordre.
(Bokmålsordboka)
Denne saken ble første gang publisert 12/12 2019, og sist oppdatert 09/04 2021.
