Rømningskongens
siste hilsen
Fengselsfuglen Carl August Lorentzen aldri i tvil: Etter å ha fått en forvaringsdom uten sluttdato, og kjæresten truet med å gjøre det slutt, måtte han komme seg ut av fengsel.
Fangen satte plutselig i å rope og skråle, men det var ikke på grunn av torner fra rosebuskene i gårdsrommet mellom Horsens Statsfængses hovedbygning og porthuset.
For man kan bli litt oppskaket når jorden uventet forsvinner under bena dine og du faller en drøy halvmeter ned i bakken.
– Jeg satt ved mitt bord, og hørte høye rop utenfor. Og i det samme forsto jeg at nå var krisen kommet, fortalte Carl August Lorentzen senere, i ukebladet Det Ny Magasin (1955).
I noen uker hadde Carl August arbeidet med tunnelen som skulle lede ut av det danske fengselet.
En fjerdedel av avstanden var allerede gravd ut da han kom inn under forgården mellom hovedbygningen og porthuset.
– Jeg styrtet bort til vinduet, og ganske riktig; midt i rosebedet utenfor hadde en av fangene gått gjennom jorden med det ene benet, fortalte Lorentzen.
Men rømlingens frykt for at fluktplanen var avslørt, ble raskt gjort til skamme. Noen år tidligere var det nemlig lagt noen kabler under forgården, og det ble raskt slått fast at hulrommet under rosebedet måtte stamme fra dette.
Allerede neste natt var Lorentzen i gang igjen med tunnelen, litt dypere, og i en ny retning.
Et liv på institusjoner
Carl August Lorentzen ble født i Frederiksberg, en forstad til København, i 1896.
Han var nest eldste barn i en søskenflokk på fire, med fattige foreldre og en far som drakk. Før han fylte ti skilte foreldrene lag. De to yngste barna ble adoptert bort, mens moren beholdt storesøsteren. Carl August skulle bo hos faren.
Carl August fikk gå for lut og kaldt vann. Niåringen tok med seg sin yngre kusine Lona, og sammen stjal de rosiner og fuglemat og gikk på epleslang.
Etter noen måneder ble det klart at pappa Niels Jørgen ikke var i stand til å ta seg av noe barn, og Carl August havnet på barnehjem. Det ble begynnelsen på et liv inn og ut av institusjonene.
I en rapport fra barnehjemmet, fastslo bestyreren at Carl August utviste en ganske dårlig oppførsel da han bodde der:
«Han er godt begavet og har god kontroll på alt av arbeid, men han var i høy grad ustabil og kunne ofte bli trassig, sta og løgnaktig. I tillegg rømte han hjemmefra fire ganger. Jeg anser ham som et svært degenerert individ».
En kjeltring
Moren skulle gifte seg igjen, og som 17-åring flyttet Carl August tilbake til henne. Forbryterkarrieren var imidlertid godt i gang.
Noen måneder senere, kort etter at moren hadde giftet seg med en skomaker, fikk Carl August sin første dom. Sammen med noen kompiser hadde han vært med på utpressing av en homofil servitør på Tivoli i København, og han ble dømt til 60 dager på tukthuset.
Derfra og ut skulle det aldri bli noen tvil: Carl August Lorentzen var og ble en kjeltring.
Under andre omstendigheter kunne han nok ha fått til mye - han var en begavet tegner, hadde gode karakterer fra skolen og var kjent som en hyggelig og omgjengelig type med en god sans for humor og kreativitet.
Han var imidlertid også svært rastløs. Ikke sjelden kom han ut av fengsel, havnet på en liten rangel, og så var det på'n igjen. Totalt skulle han tilbringe nesten 38 av sine 61 år bak fengselsmurene.
Humoristisk hilsen
Carl August drev først og fremst med tyverier og innbrudd. Han brukte aldri våpen eller makt, og ble oppfattet en gentlemanstyv, dertil med et godt glimt i øyet.
Da utviklerne av et nytt pengeskap hadde annonsert at skapet deres var innbruddssikkert og at ingen kunne åpne det, tok han det som en utfordring. Kort etter brøt han seg inn i skapet, lot alle verdisaker ligge igjen, men la igjen en lapp der det sto «Jeg kan!».
Fengselsbetjentene som fant en tom celle på lille julaften i 1949, fikk også en beskjed. Etter å ha endevendt cellen til Lorentzen fant de en åpning i veggen bak et skap, som ledet til et rom under en trapp i fengselsgangene.
Her fant de begynnelsen på en tunnel, som skulle strekke seg hele 18 meter, til fengselsinspektørens potetkjeller utenfor fengselsmurene. Over tunnelinngangen inne i fengselet sto det skrevet:
«Hvor det er en vilje er det også en vei».
Fluktplanene
Tankene om å komme seg ut av fengsel startet i samme øyeblikk han kom inn. Dommen hadde vært forvaring på ubestemt tid, og selv om Lorentzen var godt vant med å sitte i fengsel – i løpet av sitt voksne liv var han bare fri i litt over seks år – så var utsiktene om et ubestemmelig tidsopphold for mye å bære.
Spesielt ettersom hans store kjærlighet, kusinen Lona, denne gang hadde truet med å forlate ham.
– Fra det øyeblikket jeg satte foten i Horsens Statsfængsel begynte jeg å spekulere over hvordan jeg kunne komme derfra med egen hjelp, fortalte han i magasinintervjuet fra 1955.
Dette var ikke første gang han skulle rømme fra fengsel. Hele ni ganger tidligere hadde han brutt seg ut av ulike fengsel, men dette var Horsens Fængsel, solid bygd 100 år tidligere og kjent for å være umulig å rømme fra.
Carl August Lorentzen hadde imidlertid et mål. Under et opphold i en isolasjonscelle i kjelleren, fant han fengselets svake punkt:
På den andre siden av kjellerveggen lå en av fengselets trappeganger. Han beregnet seg frem til at om han kom seg gjennom muren bak skapet i cellen, så ville han komme seg til hulrommet bak trappen. Og derfra skulle det være mulig å finne en vei ut.
Redskaper
Som alle fanger i fengselet hadde han en stoppenål. Denne festet han på et stykke tre, så begynte han det møysommelige arbeidet med å pirke ut mørtelen mellom mursteinene bak et skap inne på cellen. Mørtelen skyldte han ned i do, og hver morgen satte han skapet tilbake på plass.
Ved hjelp av sine talegaver fikk han overbevist fengselsledelsen om at han hadde godt av å være i fred med seg selv og tankene sine, og han fikk innvilget isolasjon for oppholdet, slik at han kunne fortsette det møysommelige arbeidet.
Snart var hullet stort nok til at han kunne krype gjennom og inn bak trappen inne i fengselet. Her løsnet han på noen planker, slik at han kunne ta seg inn i gangen, og herfra blant annet komme seg opp på fengselets loft.
Det var selvsagt stengte dører overalt, og han begynte å fremstille en rekke ulike nøkler av ståltråd, tre og bestikk. Disse laget han ved hjelp av hukommelsen etter å ha studert nøklene til fengselsbetjentene når de var innom.
Vel inne på loftet fant han en rekke verktøy og redskaper han kunne få bruk for, og under trappen begynte han arbeidet med å grave en tunnel.
Sykdom
Selve arbeidet med tunnelen tok altså 11 måneder. Den gikk omtrent 2,5 meter under bakkenivå, og han brukte klær han fant på loftet under gravearbeidet, slik at ikke betjentene skulle bli mistenksomme over at han gikk med skitne klær.
Han gikk møysommelig til verks, støttet opp tunnelen med planker og murstein han fant på loftet, og han brukte mange timer hver natt på gravearbeidet. Temperaturen var bare mellom 6 og 11 grader her nede, og Lorentzen gikk mye syk.
Natt til lille julaften gravde han seg til slutt ut i frihet.
Planen var å komme seg til en gård, og gjemme seg på et høyloft eller lignende i omtrent 14 dager. Da antok han at de ville trappe ned letingen, slik at han kunne komme seg vekk.
Carl August fant en sykkel, og bega seg i sydlig retning. Etter omtrent 10 kilometer fant han en passende gård i byen Ølsted, krøp opp på høyloftet og falt i søvn. Neste dag våknet han av at han falt ned gjennom loftsgulvet, og slo hodet i en melkemaskin. Han svimet av, og kom ikke ordentlig til hektene igjen før etter flere dager.
De neste dagene gikk han ned på spiskammerset og forsynte seg med mat fra gården. Dette ble raskt lagt merke til, og bonden og noen av gårdsgutten la derfor en felle for Lorentzen, pågrep han og tilkalte politiet.
11 måneders hardt arbeid ble belønnet med syv dager i frihet. Carl August Lorentzen var tilbake i fengsel.
– Det var ikke verdt det, var Lorentzens korte kommentar.
Denne saken ble første gang publisert 07/09 2023, og sist oppdatert 13/09 2023.
