BRUTALT ROVMORD

Da skomakeren hørte skrikene, skjønte han at noe forferdelig hadde skjedd

Det brutale rovmordet på den vakre gården i Maridalen i 1885 har gått inn i norsk kriminalhistorie - delvis på grunn av den effektive etterforskningen.

<b>DRAPSMANNEN: </b>Den svenske drapsmannen skulle få trøbbel med å komme seg unna med rovmordet i Maridalen.
DRAPSMANNEN: Den svenske drapsmannen skulle få trøbbel med å komme seg unna med rovmordet i Maridalen. Foto: Justismuseet
Sist oppdatert

Oppe i Maridalen en drøy mils vei fra Oslo, ligger en gård som heter Turter. Her bodde i midten av 1880-årene en 55-årig skredder ved navn Anders Christensen.

Han var ungkar og bodde helt alene på gården, som han hadde kjøpt for 12 000 kroner høsten 1884. I slutten av 1860-årene hadde han reist til Amerika og arbeidet som skredder i Chicago.

I juli 1884 kom han tilbake til Norge og tok først opphold hos en søster som bodde i Oslo. Hun var enke, og i mai 1885 flyttet han til sin nyervervede eiendom i Maridalen.

Han hadde ikke noe hjelp på gården, men stelte seg selv. Egen som han var, meddelte han seg ikke til noen, ikke engang til sin søster. Han gikk for å ha penger, og han betalte også kjøpesummen for Turter kontant.

<b>VELSTÅENDE:</b> Anders Christensen hadde gjort det godt som skredder i Amerika, og kunne kjøpe den vakre gården Turter i Maridalen for 12 000 kroner kontant.
VELSTÅENDE: Anders Christensen hadde gjort det godt som skredder i Amerika, og kunne kjøpe den vakre gården Turter i Maridalen for 12 000 kroner kontant. Foto: Vi Menns arkiv

Pukkelrygget og svakelig

Han var liten av vekst. Pukkelrygget og svakelig. En særling var han i all sin ferd.

Selv om han var inne i huset, gikk han alltid med flosshatt på hodet. Han satte den fra seg på gulvet når han spiste, eller hengte den på en krok på veggen.

Gulluret sitt oppbevarte han i søndagsvesten. Han var også noe tunghørt og gikk alltid med bomullsdotter i ørene.

I sengen, hvor han la seg tidlig om kvelden, hadde han en skarpladd revolver under hodeputen.

Det var en tirsdagsmorgen den 29. september 1885 ved 11-tiden at konstabel nr. 81 i Oslo, Torgenrud, meldte av at han hadde snakket med en kone fra Maridalen som hadde fortalt ham at det var drept en mann oppe på gården Turter. Meldingen gikk til oppdagelsessjefen, Ove Mossin, som straks meldte fra til politimester Hesselberg.

Les også: (+) I 10 år levde Dolly et vanlig liv med ektemannen. Så oppdaget han hennes hemmelighet på loftet

Drept av flere slag mot hodet

Etter ordre fra denne rykket Mossin øyeblikkelig ut med syv mann til Turter, hvor de kom allerede kl. 12.15 samme dag. I en beretning fra oppdagelsessjefen Mossin til politimester Hesselberg av 16. november 1885 heter det om ankomsten til gjerningsstedet:

«Foran kjøkkendøren fandtes de to store blodpøle og efterat vi havde banet oss adgang til kjøkkenet, fandtes eieren av gården, skrædder Anders Christensen liggende død der, idet han øiensynlig var dræpt ved flere slag i hovedet, tilføiet med en kippestok av birk, tilhørende en på gården stående arbeidsvogn, hvilken stok var indbragt i kjøkkenet. Udenfor kjøkkendøren lå avdødes hat, blodig og med tydelig mærker av slag».

I et værelse innenfor kjøkkenet sto det to kofferter som var brutt opp. Innholdet lå til dels slengt utover gulvet. Noe sølvtøy lå igjen i en piedestall, og i soverommet hang på sengestolpen en sort vest med et gullur i en av lommene.

I sengen under hodeputen fant politiet en skarpladd revolver, og et uladd dobbeltløpet gevær hang i dagligstuen. Noen av politibetjentene ble straks etter ankomsten til gården sendt ut i forskjellige retninger for å foreta undersøkelser.

Hørte skrik fra gården

<b>DØDELIG GJEST: </b>Ved dette vinduet satt morderen og nøt godt av skredderens gjestfrihet, før han reiste seg og lot de dødelige slagene falle.
DØDELIG GJEST: Ved dette vinduet satt morderen og nøt godt av skredderens gjestfrihet, før han reiste seg og lot de dødelige slagene falle. Foto: Vi Menns arkiv

De fikk opplysninger om at en skomaker som mandag den 28. september hadde arbeidet på gården Haugen, bare en halv kilometers vei fra Turter, på veien hjem fra arbeidet ved åtte- halvni-tiden om kvelden hadde hørt 5–6 høye skrik fra Turter.

Senere hørte han et svakt ynk, et dumpt slag og så et sterkt skrik. Han fikk varslet folk i nærheten og tre mann høy gikk de opp til Turter og så blodpølen foran kjøkkendøren.

De torde ikke gå inn i huset, men dro straks av gårde til gården Skar lenger nord i Maridalen, der de fikk med seg to mann til, og alle fem gikk nå inn i huset på Turter hvor kjøkkendøren sto åpen.

Her fant de eieren liggende død på kjøkkengulvet. Kippestokken fant de på gårdsplassen, men de «rørte intet i huset så at det så ut den påfølgende dag aldeles som da de om aftenen (den 28. september) kom inn i huset», heter det i oppdagelsessjefens rapport til politimesteren.

Lensmannen i Vestre Aker ble varslet samme kveld, men han ville ikke rykke ut før neste dag, da han oppfattet hendelsen som et ulykkestilfelle.

Etter at politiet – iallfall foreløpig – var ferdig med sine undersøkelser på gjerningsstedet, sendte oppdagelsessjefen seks av sine betjenter – to og to – til de omkringliggende gårdene og hyttene for å undersøke personer som avdøde hadde omgåttes i den korte tid han hadde bodd på Turter.

Dessuten skulle de bringe på det rene hvilke personer som var sett i omegnen av Turter morddagen.

Les også: (+) Da panikken spredte seg i studentbyen, fant Tracy trygghet i romkameraten. Det viste seg å være en tabbe

Full mobilisering

Selv ble oppdagelsessjefen sammen med en av betjentene igjen på Turter, hvor forskjellige personer ble avhørt på ny.

Så dro han tilbake til Kristiania for å gi politimesteren rapport om sakens stilling. Herfra var politilegen sendt til gjerningsstedet, og det ble ordnet med likskue og obduksjon.

Det var telegrafert til politiet rundt om i landet og til Sverige om mordet. Vakt var satt ut ved jernbaner og dampskip, bankene var varslet, særlig da avdødes bankforbindelse Thv. Joh. Heftye og Søn.

Alle restauranter, hoteller og losjihus ble gjennomtrålet og skyss-skaffere og vognmenn ble satt under særlig oppsikt.

Et par mann som hadde besøkt skredderen dagen før han ble drept kunne ikke opplyse noe av interesse, og andre personer som det var uttalt mistanke mot, hadde sitt alibi i orden.

Det var bare en fremmed mann som man ikke straks fikk ordentlig rede på.

Ingen i Maridalen kjente ham, men han hadde flakket omkring fra Nydalen av og nordover Maridalen. Han hadde passert Skar og var innom på flere steder etter veien og kjøpt melk. Han bar med seg et trekkspill og en seildukskoffert.

Hans signalement kunne flere som hadde sett ham og snakket med ham, oppgi. Han ble antatt å være noen og tyve år, mørkkledd, rund, sort, stiv hatt, skjeggløs, mørkt, stritt hår.

Tidligere dømt arbeidskar

<b>HENRIK JANSON:</b> Registreringsfoto fra Kristiania-politiets forbryteralbum.
HENRIK JANSON: Registreringsfoto fra Kristiania-politiets forbryteralbum.

Så heter det videre i oppdagelsessjefens rapport:

«Under efterforskningen som i dagene fra den 29. september til den 5. oktober ble drevne omkring gjerningsstedet opdagede politibetjentene Hoel og Aasgaard i skovbrynet ved Maridalsveien i nærheten av Lokkebjerget, der ligger ca. fem kilometer søndenfor Turter, en del små papirstumper som de tok til seg, da de ved at undersøge dem fandt at de inneholdt svensk skrift. Disse lapper er derefter blevne omhyggelig tørrede og sammensatte, hvorved de viste sig at være et sønderrevet «prestbetyg» og løsladelsespass for arbeidskaren Henrik Jansson, der den 24. september sistleden udkom af Långholmen, hvor han for 4de gangs tyveri og forfalskning hadde udholdt fire år og fem måneders straffarbeide.»

Signalementet stemte godt med det som forskjellige personer fra Maridalen hadde oppgitt angående den fremmede som hadde flakket om deroppe den dagen mordet fant sted.

Fra Stockholms politi fikk man etter begjæring sendt et fotografi av Henrik Jansson og la det sammen med 15 andre fotografier og viste dem til de personer som hadde sett den fremmede i Maridalen på den omhandlede tid.

Flere av de personene som hadde sett svensken i Maridalen, kjente ham igjen på fotografiet fra Sverige.

Nye opplysninger

<b>SENTRALE GJENSTANDER:</b> Noen av funnene som førte til pågripelsen av morderen, sees til høyre. Papiret ble funnet i skogen i Maridalen. Til venstre sees kongens benådning, og i midten etterlysningen av Jansson. Tvers over ligger mordvåpenet.
SENTRALE GJENSTANDER: Noen av funnene som førte til pågripelsen av morderen, sees til høyre. Papiret ble funnet i skogen i Maridalen. Til venstre sees kongens benådning, og i midten etterlysningen av Jansson. Tvers over ligger mordvåpenet. Foto: Vi Menns arkiv

Så ble fotografiet sendt ut til politiet i Norge og Sverige og til forskjellige andre myndigheter, og delt ut på jernbanestasjoner og om bord i dampskip.

En pike som hadde sett den etterlyste Henrik Jansson uten tidligere å ha fortalt det til politiet, kunne nå opplyse at hun hadde funnet noen papirstrimler i skogen hvor den fremmede hadde vært. Hun hadde kastet dem fra seg da det så ut som det var «en gammel resept».

Piken påviste hvor disse papirstrimlene var å finne, og nå ble det samlet opp, tørret og satt sammen.

Det viste seg da at det var kvitteringer fra Thv. Joh. Heftye og Søn som var revet i stykker. De gjaldt pengebeløp som den drepte hadde satt inn hos dette firma til forskjellige tider.

En gårdsgutt fant i Akerselva en liten håndkoffert av seilduk. Dens utseende svarte akkurat til beskrivelsen av den kofferten som flere vitner hadde sett at den fremmede bar på.

Les også: (+) Kvinnene falt for samme fallskjerm-instruktør. Det skulle få fatale følger for én av dem

Forhør på løpende bånd

Nå begynte også meldingene å strømme inn fra forskjellige kanter av landet. Det var så mange som hadde sett morderen at politiet i Kristiania og andre politimyndigheter fikk nok å gjøre med å kontrollere meldingene.

Undersøkelsene strakte seg over hele Østlandet, grensetraktene mot Sverige og over grensen gjennom Värmland, Kopparbergs län (Dalarne) og Gävleborgs län. Det ene spor etter det andre måtte droppes til man i Løyten fant ett som syntes å være det rette.

Herfra kunne de norske politibetjentene følge hans spor fra 2. oktober.

De kunne konstatere at han var gått over grensen den 8. oktober til Sverige, og her ble han pågrepet av de svenske myndigheter i Mora den 4. november 1885.

Misfornøyd med svenskene

Ifølge sin rapport var ikke oppdagelsessjef Mossin fornøyd med det svenske politiets hjelp under ettersøkelsen av Henrik Jansson.

På tross av telegrammer og etterlysninger gjennom sirkulære og «Polisunerrättelser» hadde de underrettet losjihusene etc., om at den etterlyste hadde passert grensen, og at det var en norsk politibetjent som indirekte satte dem på sporet.

Da denne den 20. oktober fikk rede på at den etterlyste hadde vært innom Morastrand i Sverige, underrettet han en kone om at det var utlovet belønning for pågripelse av ham og ba henne varsku politiet i all stillhet hvis han skulle komme den veien igjen. Hun gjorde som politibetjenten hadde sagt og dette ledet til pågripelsen av den etterlyste.

I Morastrand bodde Kronolensmannen, men losjiverten var ikke underrettet og ingen hadde forhørt seg om den ettersøkte hos dem. Oppdagelsessjefens klage ble forelagt Justisdepartementet, som lot den gå videre til de svenske myndigheter som rette vedkommende.

Morderen «sprekker»

Henrik Jansson ble nå utlevert til Norge og forhørene for sorenskriveren i Aker, tok fatt igjen i Kristiania den 21. november og fortsatte til 30. november.

De var meget grundige og det ble foretatt befaringer både i Kristiania og i og omkring gjerningsstedet.

Jansson holdt seg hard og nektet seg skyldig i mordet helt til den 27. november da han i et rettsmøte ba om å få en samtale med dommeren under fire øyne. Under denne samtalen som varte bare noen minutter, erklærte han at han ville tilstå sin brøde.

Flosshatten dempet slagene

I retten forklarte han så at han hadde slått den drepte i hodet flere ganger med den stokken han fant på vognen på gårdsplassen. Den drepte hadde sin flosshatt på hodet og den dempet vel litt av for et av slagene, men han slo flere ganger.

Etter at offeret var sunket sammen, hadde han slept han inn i kjøkkenet.

Han brøt opp en koffert inne i huset, men fant ikke mange penger. Han tok med seg det han fant og en del gjenstander av verdi og forlot åstedet etter en halv times tid.

Så gikk flukten gjennom Norge til Sverige, og underveis leste han i avisen om det forferdelige mordet på Turter i Maridalen. En medpassasjer på jernbanen til Hamar var så elskverdig å låne ham sin avis og innholdet det skremte ham.

Han var jo bare for noen dager siden løslatt fra Långholmen da han begikk det grufulle rovmordet i Maridalen!

Gullur, smykker og kontanter

Den 2. desember satte amtmannen i Akershus Henrik Jansson under tiltale for mord og røveri:

<b>FORSIDEN:</b> Vi Menn nummer 29-1961, hvor artikkelen først ble publisert.
FORSIDEN: Vi Menn nummer 29-1961, hvor artikkelen først ble publisert.

«For den 28. september d. aar på Turter at have myrdet skrædder Christensens og derefter bemæktiget sig 1 gullur, 1 kjæde, 1 etui, 1 brosche av gull, 1 ring og øreringer av samme metal samt 45 kroner i sedler, 1 pung med et par kroner i mynt og 1 kikkert.»

Den 16. januar 1886 ble ekstrarett satt på Akers sorenskrivekotor.

Dødsdom og kongelig benådning

Tiltalte hadde hevdet at han ikke hadde handlet med overlegg, men hensikten hadde vært å svimeslå den drepte og så bestjele ham da han antok at han hadde mye penger oppbevart i huset.

Han hadde nemlig truffet et par personer oppe i Maridalen, da han vandret oppover dalen. Han kom i samtale med dem og de hadde fortalt ham at avdøde hadde kjøpt og betalt Turter kontant.

Han hadde søkt arbeid hos ham, men da han ikke kunne få kosten der hadde han droppet den planen.

Han hadde også ved et besøk på Turter tidligere på dagen sett en stor koffert som han antok inneholdt skredderens penger. Etter drapet brøt han opp kofferten uten å finne noen formue.

Retten fant at tiltalte hadde handlet med fullt overlegg, selv om han bare vedgikk å ha brukt ti minutter til sine overveielser før han slo til.

I den enstemmige dommen heter det:

«Efter Alt hva der i Sagen er oplyst har nemlig Tiltalte, som selv er en rask og arbeidsdygtig Mand, uden nogensomhelst ydre Anledning, blot af Rovsyge, lumskelig overfaldt og myrdet en svag Krøbling i dennes eget Hjem, ganske nær ved en offentlig Vei. Og medens altsaa den almindelige Retssikkerhed er bleven på det groveste krænket ved Tiltaltes Forbrytelser, har han ved Forøvelsen deraf ogsaa gaaet frem med en i høi grad oprørende Brutalitet. Rettens enstemmige Mening vil efter det Anførte finde sit Uttrykk i at Tiltalte efter Krl’s kap. 14 § 1 og kap. 20 § 4 dømmes til at have sit Liv forbrudt».

<b>ARTIKKELFORFATTEREN:</b> Tidligere oppdagelsessjef Reidar Sveen, på Turter gård. Her viser han veien morderen kom til gården.
ARTIKKELFORFATTEREN: Tidligere oppdagelsessjef Reidar Sveen, på Turter gård. Her viser han veien morderen kom til gården. Foto: Vi Menns arkiv

Deretter gikk saken til Kristiania stiftsoverrett som var enig med underretten, og endelig kom den til Høyesterett som avsa den endelige dom den 6. mai 1886 og stadfestet de underordnede retters dommer om dødsstraff.

Av et reskript til amtmannen i Akershus av 17/7 1886 fremgår det at Kong Oscar besluttet «Under Vor Haand og Rigets Segl at bemeldte Dom nådigst formildes derhen, at han fritages for Livsstraffen mod at hensættes til Strafarbeide paa Livstid. Hvorefter Du Dig underdanigst havner at rette».

20 år senere ble Henrik Jansson løslatt fra Botsfengselet og sendt til sitt hjemland Sverige.

Les også: (+) Konstantin (10) og Diana (6) omkom i flyulykken. Farens brutale hevn gjorde at han ble hyllet som en helt

Fortreffelig etterforskning

Det er lenge siden jeg første gang hørte om «Turter-mordet» og oppdagelsessjef Ove Mossin og hans medarbeideres ypperlige etterforskning i saken.

Det gikk store ord om dette på Møllergaten 19 blant de eldre betjenter.

Dette var lenge før fingeravtrykkenes tid, og kriminalteknikk var et ord som neppe var oppfunnet her i landet i de dager. Men de gamle herrer forsto å granske et åsted og de forsto ikke minst betydningen av å kunne snakke med folk, både å lytte, og fremfor alt å bruke øynene.

Papirlappene i skogen som røpet fangen fra Långholmen er for lengst gått over i vår kriminalhistorie.

Denne artikkelen er basert på en artikkel i Vi Menn fra 1961. I tillegg inneholder den utdrag fra den originale politirapporten, skrevet med datidens språk.

Denne saken ble første gang publisert 03/04 2020, og sist oppdatert 09/10 2023.

Les også