Landshut-kapringen
Fem døgn i helvete
– Håpet om å overleve er det siste som dør, forteller den tidligere flyvertinnen Gabriele von Lutzau. Hun opplevde fem redselsdøgn da Lufthansa-flyet Landshut ble kapret av palestinske terrorister.
- Vi skal dø nå. Si til kjæresten min og familien at jeg skal være så tapper som mulig, og fortelle dem at jeg elsker dem. Vi forsøker alle å være tapre, men det blir ikke lett. Vær så snill, hvis det finnes noen som helst mulighet så redd oss. Vi har nesten ikke mer tid. Hjelp oss, hjelp oss. Vær så snill å hjelpe oss!
Ordene kom fra den 23 år gamle flyvertinnen Gabriele Dillmann over radioen fra den kaprede Lufthansa-maskinen Landshut mens den sto på bakken under den brennhete solen i Mogadishu i Somalia. Datoen var 16. oktober for 40 år siden.
Kaprerne hadde nettopp dumpet liket av flykaptein Jürgen Schumann ned på rullebanen på dag fire av kaprerdramaet. Nå forsøkte Dillmann å komme med en siste appell til de tyske myndighetene før det gikk mot slutten for besetningen og de 89 passasjerene, 12 av dem barn.
Konstant dødsangst
Det var fire flykaprere om bord. Terrorcellen kalte seg «Kommando Martyr Halima» og tilhørte marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring. Lederen, Zohair Youssif Akache, kalte seg Kaptein Martyr Mahmud.
Han, og den ene kvinnelige flykapreren, Souhaila Andrawes, viste seg å være de mest brutale. Men «kaptein Mahmud» skulle i tillegg vise seg å være såpass ustabil at besetningen og passasjerene følte konstant dødsangst.
Dramaet hadde startet en halvtime etter avgang på formiddagen 13. oktober da «Kaptein Mahmud» stormet frem mot cockpiten på Lufthansas flight 181 fra Palma de Mallorca til Frankfurt. Med pistol og håndgranater tvang Mahmud og Andrawes styrmann Jürgen Vietor ut av cockpiten og beordret kaptein Jürgen Schumann til å sette kurs mot Larnaca på Kypros.
Det skulle bli begynnelsen på en vill ferd. Først rundt Middelhavet med mellomlandinger i Roma og Larnaca der kaprernes krav ble fremsatt, før flyet fortsatte i dagevis rundt den arabiske halvøy før det endte opp i Mogadishu.
– I begynnelsen ble vi jaget som en saueflokk bakover i kabinen, forteller Gabriele Dillmann som i dag heter von Lutzau til etternavn. – I begynnelsen trodde vi det dreide seg om å få utbetalt løsepenger. Men da vi landet i Roma og hørte navnet til terrorcellen, forsto vi at det dreide seg om mye mer, sier hun.
Dødsdom
Mens flyet tanket i Roma fremsatte Mahmud kravene for første gang. I bytte mot gislene var kravet at fire fengslede medlemmer av terrorgruppen Rote Armee Fraktion (RAF) skulle frigjøres. I tillegg skulle kaprerne ha 15 millioner dollar i løsepenger.
Allerede på bakken i Roma startet følelsen av hjelpeløshet for alvor for passasjerene, Gabriele von Lutzau beskriver den som å ligge på slaktebenken og vente på å få skåret over strupen.
Flyet ble tanket opp i Roma mens kaprerne ventet på svar fra tyske myndigheter. Etter to timer mistet Mahmud tålmodigheten og beordret flyet opp i luften igjen uten en gang å ha fått avgangstillatelse. Neste stopp var Larnaca.
Her ble passene samlet inn mens de mannlige passasjerene ble bundet fast i setene. Så ble kvinnene ført frem til 1. klasse- kabinen en etter en der de ble ransaket og forhørt. Én av dem var en vakker ung jente som hadde vunnet turen til Mallorca som premie i en skjønnhetskonkurranse.
Det mørke håret hennes og etternavnet fikk Mahmud til å gå av skaftet med beskjed om at hun var jøde og var først i køen når de skulle true med å skyte passasjerene en etter en dersom de ikke fikk innvilget drivstoff.
– Jeg fikk beskjed om at jeg var nummer tre, forteller Gabriele von Lutzau til Vi Menn.
I dag jobber den tidligere flyvertinnen som kunstner i Michelstadt en drøy times kjøring sør for Frankfurt.
Engelen
Kaprerdramaet satte så dype spor at hun etterpå sluttet å fly. De fire og et halvt døgnene har etset seg inn i hukommelsen og fremstår like nådeløst tydelige i dag som for 40 år siden.
Den gangen ble hun i ettertid kalt for «Engelen fra Mogadishu», for hennes evne til å roe ned kaprerne og berolige og trøste passasjerene ga henne en stor del av æren for at de klarte seg. Av den grunn ble hun også senere dekorert for innsatsen.
– Jeg visste at ved å ta ansvar for passasjerene fikk jeg en oppgave som ga mening og som holdt meg i gang. På den måten følte jeg meg mindre som et offer, forteller hun i dag.
– Og så er jeg i tillegg en sta person, ler hun. Som 23-åring hadde jeg ingen erfaringer i krisehåndtering. Evnen til å holde ut er bare noe man har eller ikke har. Men som man sier, håpet er det siste som dør.
Hun beskriver de neste døgnene som en kontinuerlig berg og dalbane av håp og desperasjon. Ettersom kaprerne ikke forsto tysk, fungerte hun som tolk.
– Jeg måtte ordlegge meg med omhu for ikke å provosere Mahmud. Han var ustabil og virket i stand til det meste.
– Jeg forsøkte flere ganger å få ham til å slippe fri barna, den yngste var bare tre år gammel. Men argumentet om at de bare ville oppnå avsky ved å drepe barn hadde ingen virkning.
Ustabil
Samtidig var det øyeblikk hvor Mahmud kunne virke menneskelig. Von Lutzau beskriver den absurde situasjonen hvor han beordret kake og champagne under et av bakkeoppholdene for å feire bursdagen til den norske flyvertinnen Anna-Maria Staringer. Mens han beordret passasjerene til å synge, sto han i midtgangen og dirigerte med venstrehånden og holdt pistolen i den høyre.
Minutter tidligere hadde han truet med å henrette en kvinnelig passasjer fordi hun hadde en Mont Blanc-fyllepenn med en liten hvit stjerne-logo som han mente var et jødisk symbol.
Den andre mannlige kapreren kalte besetningen for «den kjekke». Han var den som virket mest human. Den andre kvinnen som var Mahmuds forlovede ble kalt for «den lille», mens Souhaila Andrawes ble kalt «den tykke». På den måten kunne besetningen kommunisere uten at kaprerne visste hvem de snakket om.
Etter Larnaca fikk kaptein Schumann beskjed om å sette kursen mot Beirut. Hverken der eller i Damaskus fikk flyet landingstillatelse, noe som sendte flyet på en desperat jakt etter landingssteder på Den arabiske halvøy.
Etter en kort stopp i Bahrain, hvor Mahmud truet med å skyte styrmann Vietor for å holde de lokale soldatene unna, tok flyet av igjen til Dubai hvor det landet tidlig på morgenen dag to.
60 varmegrader
Rikskansler Helmut Schmidt hadde bestemt seg for at de fengslede RAF-terroristene ikke skulle slippes fri under noen omstendighet. Nå satte de alt inn på ett kort.
Etter München-massakren under OL i 1972 der alle de israelske gislene ble drept, ble politi-spesialenheten GSG9 opprettet for å håndtere gisselaksjoner. Forhandlingene de tyske myndighetene gjennomførte med forsikringer om løslatelse ble bare gjennomført for å kjøpe tid mens GSG9 forberedte seg.
Om bord i Landshut ble kaprerne stadig mer desperate mens passasjerene led under påkjenningene. Flyet hadde ikke nok drivstoff til strøm og aircondition under bakkeoppholdene, og nå steg temperaturen i kabinen opp til 60 grader. Samtidig var toalettene overfylte og stanken blandet seg med lukten av redsel.
Etter et døgn på bakken truet Mahmud på nytt med å skyte gisler for å få tanket opp flyet. Denne gangen endte flyet opp i Aden i Sør-Jemen. Igjen ble flyet nektet landingstillatelse, og fra cockpit kunne pilotene se at begge rullebanene var blokkert av kjøretøy for å forhindre landing.
Mens de sirklet over flyplassen sank drivstoffbeholdningen til under 10 minutters reserve. Da kjøretøyene fortsatt ikke fjernet seg, forsto pilotene at eneste alternativ, bortsett fra å lande på havet, var å sette flyet ned i ørkensanden mellom de to rullebanene.
Henrettet kapteinen
Etter en mesterlig nødlanding stoppet flyet trygt i sanden. Av frykt for at flyet var blitt skadet, ba Schumann om å få slippe ut for å inspisere understellet.
Da han kom tilbake, var Mahmud rasende fordi han hadde brukt for lang tid. Han ble tvunget til å knele i midtgangen før han ble henrettet med et hodeskudd foran de skrekkslagne passasjerene.
Senere måtte Vietor på egen hånd føre flyet videre til Mogadishu der det landet for siste gang.
Der får han også beskjed om at det ikke er bruk for ham lenger. Alle vet hva det betyr når «den tykke» leder arbeidet med å binde alle passasjerene fast i setene.
Mens sprengladningene blir gjort klar, heller «den lille» og «den kjekke» hele beholdningen av taxfree sprit og parfyme over passasjerene for at de skal brenne bedre.
Hjelp på vei
Da Gabriele von Lutzau overbragte den siste appellen fra cockpiten til den tyske regjeringen, visste ingen om bord at hjelpen er på vei. Etter intense forhandlinger med somaliske myndigheter landet et Boeing 707 ført av Gabrieles forlovede Rüdiger von Lutzau på den mørklagte flyplassen samme kveld.
Om bord var blant annet GSG9 enheten som fire timer senere skulle bruke svartmalte aluminiumsstiger til å klatre om bord i et koordinert overraskelsesangrep gjennom nødutgangene og den forreste døren.
Sjokkgranatene de kastet inn i kabinen lamslo kaprerne lenge nok til at politifolkene vant den kortvarige skuddvekslingen. Kun Souhaila Andrawes overlevde med skuddskader i beina. Men «den kjekke» rakk å kaste en håndgranat bakover i kabinen før han selv blir skutt.
– Jeg kan ennå høre dunkelyden den lagde da den spratt bortover dørken før den landet under setet foran meg, forteller Gabriele von Lutzau. I et nanosekund rekker hun å vurdere om hun skal puste inn eller ut for å beskytte lungene før den eksploderer ved føttene hennes.
– Jeg var bevisst hele tiden. Jeg registrerte at beina fortsatt hang fast i kroppen og at jeg kunne røre meg. Det viste seg at granaten var hjemmelaget av semtex-sprengstoff og glass og malt grønn for å se ekte ut. Hadde den vært av metall hadde den vært dødelig for flere av oss.
I Norge
Foruten henne ble tre passasjerer og en politimann skadet, men ingen av dem alvorlig. Få timer senere begikk de tre RAF-terroristene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe selvmord i fengselscellene sine da nyheten blir kjent.
Bildet av den blodige Souhaila Andrawes som ble båret ut av flyet mens hun viste V-tegn gikk verden rundt. Så ble det stille rundt henne, også da hun dukket opp i Norge i 1991 og fikk politisk asyl. Bråk ble det først da tysk politi sporet henne opp og begjærte henne utlevert tre år senere. Det skulle bli en lang, følelsesladd runde i rettsvesenet før hun ble utlevert i november 1995. Ett år senere ble hun dømt til 10 års fengsel for blant annet flykapring og medvirkning til overlagt drap på kaptein Jürgen Schumann.
Gabriele von Lutzau sa blant annet som vitne i rettssaken at Andrawes virket helt uberørt mens hun lo og knasket på et eple under henrettelsen.
– Hva ville du sagt til henne hvis du møtte henne i dag?
– Jeg ville aldri møtt henne. For min del er det best at hun bare forsvinner. Noe godt menneske er hun ikke, sier von Lutzau. Selv beskriver hun kaprerdramaet som et arr på sjelen som fortsatt klør selv om hun ikke lenger tenker på det til daglig.
I 1997 fikk Souhaila Andrawes innvilget resten av soningen i Norge der hun ble løslatt og fortsatt bor etter å ha sonet halve straffen.
Gjennom sin forsvarsadvokat Heidi Bache-Wiig sier Andrawes at de tidligere gjerningene er noe hun må leve med og forsone seg med. Utover dette ønsker hun ikke å snakke med pressen.
Kilder: Dommen mot Souhaila Andrawes fra Hanseatisches Oberlandesgericht og Wikipedia.
Terrorhøsten
Den tyske høsten er blitt navnet på de venstreekstreme terrorhandlingene som startet med bortføringen av den tyske arbeidslivspresidenten Hanns Martin Schleyer i september 1977. Hans livvakt, sjåfør og to politimenn ble skutt på stedet under kidnappingen. deretter ble han holdt i fangenskap og tvunget til å appellere til den tyske regjeringen om å frigi den fengslede første generasjonen av RAF-terrorister. Da regjeringen nektet, kulminerte det med kapringen av Landshut i oktober. Etter den vellykkede gisselbefrielsen og selvmordene til RAF-terroristene, ble Schleyer funnet drept i bagasjerommet til en parkert bil 19. oktober.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr
Denne saken ble første gang publisert 10/03 2021, og sist oppdatert 10/03 2021.
