Dronefiasko til 6,8 milliarder

Det var langt fra en leketøysdrone det tyske forsvaret hadde gått til innkjøp av. Amerikanske RQ-4 Global Hawk som tyske EuroHawk var basert på, er verdens største militære drone. Vingespennet er fem meter lengre enn på Boeing 737-passasjerflyene SAS og Norwegian bruker. Og avgangsvekten nesten den samme som for Widerøes Dash-8 med 39 passasjerer.

EuroHawk skulle erstatte den aldrende flåten av Luftwaffes maritime overvåkingsfly for å drive signaletterretning, spesielt i den østre delen av Baltikum. At signalutstyrspakkene som ble utviklet av Airbus-konsernet for å henge under vingene fikk det merkverdige navnet ISIS var i seg selv et forvarsel om manglende popularitet. Det endte med at Tysklands egne luftfartsmyndigheter skjøt ned hele prosjektet.

Skummel for sivile

EuroHawk hadde alt og mer til av hva man kan drømme om i et overvåkingsfly. Når besetningen som fjernstyrte dronen fra bakken ble sulten og sliten, kunne den byttes ut − mens dronen hadde med nok drivstoff til å fortsatt holde seg i luften. Opptil 32 timer uavbrutt på 60 000 fots høyde. Derfra kunne sensorene sveipe over et område tilsvarende avstanden fra Nordkapp til Lindes­nes for hver fjerde time dronen var i luften. Men det manglet én vesentlig detalj: Uten den ville dronen kunne utgjøre en fare for sivil flytrafikk.

EuroHawk fløy for første gang på Northrop Grumman fabrikken i juni 2010, etterfulgt av flere måneders testflyging fra Edwards-­basen i California. Sommeren etter fløy den på egen hånd over Atlanteren til Manching i Bayern for videre testflyging, pilottrening og utstyrs­installasjon. Snart satte den europeisk rekord i å holde seg i luften: 25,3 timer nonstop helt opp i 18 000 meters høyde.

Planen var å anskaffe i alt fem EuroHawk til Luftwaffe. Men de første problemene meldte seg raskt.

Testflygingen avslørte problemer med manøvreringssystemet. Northrop avslo ifølge det tyske forsvarsdepartementet, å utlevere nødvendige tekniske data for at de sivile luftfartsmyndighetene lettere skulle få en forståelse av farkosten og hvordan den opererte.

Flyvende fare

I mai 2013 slo nyheten ned som en bombe i tyske medier: Luftfartsmyndighetene hadde nektet å godkjenne EuroHawk for flyging i den travle luftrommet over Tysk­land, med mindre luftrommet var stengt for all annen lufttrafikk der dronene skulle operere. I praksis en nesten umulig forutsetning, for det betød at selv om dronen fløy ut i internasjonalt luftrom, ville det ikke kunne fly til og fra basen sin uten å lamme store deler av den sivile flytrafikken.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Årsaken var dronen ikke hadde et godkjent antikollisjonssystem, og dermed ble ansett å utgjøre en fare for andre fly. Og det var ingen garanti for at reglene ville forandres i overskuelig fremtid.

Frem til da hadde den tyske regjeringen brukt nesten syv milliarder kroner på prosjektet uten å få en eneste brukbar farkost. Regnestykket viste også at det ville koste ytterligere minst seks milliarder å videreutvikle et antikollisjonssystem etter europeisk standard. Uten garanti for at det noensinne ville lykkes.

Øksa falt over EuroHawk. Daværende forsvarsminister Thomas de Maizière måtte til slutt innrømme at det var bedre med en «grusom avslutning» enn «noe grusomt uten avslutning». 

EuroHawk skulle bli det største tyske forsvarsprosjektet som ble avviklet før det ble operativt. I årene som fulgte ble det foreslått en revitalisering av prosjektet og vurderinger av andre flygende plattformer å henge overvåkingsutstyret på, men uten hell.

Italiensk åpning

Derimot har NATO lykkes med å anskaffe fem Global Hawk, der 15 NATO-land samarbeider om regningen, deriblant Norge. Å få dem sertifisert i Italia skulle vise seg å være enklere. I dag er de fem dronene stasjonert på Sigonella-basen på Sicilia. Etter fem års forsinkelse skal de bli fullt operative fra 2022. Fra 20 kilometers høyde kan de se 200 kilometer inn på for eksempel russisk territorium ved hjelp av høyoppløst radar, uten å krenke russisk luftrom. Ved å benytte en egen korridor over tysk luftrom og én over Bulgaria kan de nå Baltikum og Svartehavet. Og det på tross av den tidligere kritikken fra den tyske regjeringen som hevder at dronene fortsatt ikke har et brukbart antikollisjonssystem.