Johnny Haglund tester 300 mil med australsk tog-historie
På sporet av villmarken
Å reise med tog fra nord til sør i Australia, betyr 300 mil med luksus. Og skulle eventyrlysten pirre litt ekstra, er det lett å kombinere turen med jakt på gamle togstasjoner og strandede lokomotiv midt i ødemarken.
Den enorme blå himmelen, det tørre landskapet og den svake, nesten lydløse vinden. Dette er den australske ødemarken, og selv om termometeret viser 43 plussgrader i øyeblikket, kan vinternettene bringe med seg flere kuldegrader. I tillegg er det hundrevis av kilometer mellom vannkildene, plenty av giftige slanger, og folk finner du bare på noen ytterst få plasser.
Naturlig nok – dette er jo ikke akkurat et folkevennlig sted. Derfor er det litt overraskende å støte på en jernbanestasjon i dette terrenget. Den popper opp av det flate landskapet, og det er tydelig at det er lenge siden den har vært i bruk, for den går nesten i ett med ørkenen.
Det er noe apokalyptisk over dette synet, som om jeg har vandret inn i en fjern fremtid der menneskene er borte og dette er sporene etter oss. Men slike syn skaper like mange spørsmål som tanker. For hva i all verden gjør et stort lokomotiv, gamle vogner og noen rustne skinner så langt ute i den australske ødemarken?
− Da min bestefar var guttunge, ble det lagt skinnegang til Marree, som den gang het Herrgott Springs, hører jeg bak meg. Marvin Howard (66) hevder byen den gang var langt mer isolert enn i dag – likevel var den større.
− Australias store jernbaneprosjekt, The Ghan, gikk de første tiårene blant annet gjennom Marree, forteller han og starter på en underlig historie.
− Toglinja kom hit i 1884, men da de fortsatte å bygge sporet mot neste by, Oodnadatta i 1891, bygget de sporet smalere enn den opprinnelige linja hadde, humrer han.
− Derfor måtte passasjerene bytte tog her. Og som om ikke det var nok; sporet videre fra Oodnadatta til Alice Springs sto ferdig først i 1929. Så i 38 år måtte passasjerer fra Adelaide til Alice Springs ikke bare bytte tog i Marree, de måtte også ri på kameler de siste rundt femti milene fra Oodnadatta til Alice Springs.
− Men da toglinja ble lagt ned i 1981, ble byen vår nærmest forlatt over natten, mimrer Marvin.
RESTAURANT: Middagen inntas i togets fancy restaurant. På menyen sto blant annet krokodille. Selvsagt, dette er jo Australia.
I luksus mot ødemarka
For meg begynte dette eventyret en uke tidligere. Jeg har alltid ønsket å reise fra nord til sør, gjennom hele dette gigantiske riket, på skinner. Det har jo vært toglinje fra Adelaide i sør og opp til Alice Springs, en by omtrent midt i Australia, helt siden 1929. Men i 2004 ble også de siste 140 milene fra Alice Springs opp til Darwin i nord oppsatt med togskinner.
Men dette er ikke en vanlig togtur der du kjøper billett og seteplass for å bevege deg fra A til B. Dette er en togreise for togreisens skyld. Skal du fra Darwin til Alice Springs eller Adelaide, så flyr du. Togturen gjennom hele landet er på nesten 300 mil og tar flere dager.
Tidligere var dette en helt ordinær togtur, men siden passasjertogdriften i Australia ble privatisert i 1997, har The Ghan blitt mer og mer et reisemål i seg selv, ikke en transportetappe. Og i dag er dette ren og skjær luksus.
Da jeg gikk om bord i det mer enn ni hundre meter lange togsettet i Darwin og fikk tildelt min egen kupé med stort vindu og myk seng, kjente jeg at dette kom til å bli helt greit. Selv om det ikke akkurat er slik jeg pleier å reise.
TEMPERERT LUKSUS: Hett utendørs, svalt inne i min egen private kupé. Ikke ofte jeg reiser slik
Foto: Haglund, Johnny
Under de første 100 milene gjennom Australias ødemark, satt jeg behagelig temperert mens jeg opplevde solnedgang og soloppgang, syn av endeløse sletter, frodige oaser og karrig steinørken. Kun avbrutt av måltider i den fancy restaurantvogna.
Mange hatter: Mini kaller hun seg, og forteller at hun har flere oppgaver om bord i toget. Her ønsker hun nye gjester velkommen om bord. Like etterpå serverte hun middag i restaurantvognen, før hun deretter gikk rundt til kupeene og ordnet slik at sengene ble redd opp og fikset før gjestene skulle sove.
Foto: Haglund, JohnnyMen det som mest av alt gjorde inntrykk, var tanken på hvor jeg var.
Ørkenens skip for tog
Kameler spilte en svært viktig rolle i erobringen av Australias ødemark.
Disse dyrene var de eneste som var i stand til å takle den ekstreme heten og ørkensanden.
I 1839 kom den første kamelen til Australia. Seks kameler ble lastet om bord på et skip på Tenerife, men kun én overlevde. Men fra tidlig på 1860-tallet kom tusener av kameler til Australia. De var forløperen til toglinjen The Ghan der de fraktet inn forsyninger, post, verktøy og lignende til byene i ødemarken. Sammen med kamelene kom også de som kunne håndtere pukkeldyrene; menn fra India, Persia og Afghanistan.
I 1925 innførte myndighetene i staten South Australia en Camel Destruction Act (kamel-tilintetgjørelseslov), selv om det på mange måter fortsatt var et stort behov for dem. Loven ga politiet hjemmel til å skyte kameler utenfor sitt område eller som ikke var registrert. Mange av kameloperatørene valgte å slippe sine dyr løs i ørkenen. Og kamelene trivdes godt; i dag teller den ville kamelbestanden i Australia rundt én million dyr.
Hvis toget hadde fått trøbbel og stoppet midt i ødemarken, ville det tatt dager å gå før jeg hadde sett folk.
Og det har selvsagt skjedd.
Alice Springs: I dag en helt vanlig australske by, men den ligger likevel midt i enorm ødemark og vi skal ikke langt tilbake i tid før dette var en isolert ødemarksby.
Foto: Haglund, JohnnyMat med fallskjerm
Problemet da den første traseen til The Ghan ble påbegynt tilbake i 1877, var at planleggerne ikke helt hadde satt seg inn i hvordan den australske ødemarken er skrudd sammen.
For eksempel la de skinnene rett på den knusktørre bakken. Ingen hadde noen gang sett regn her med unntak av de opprinnelige innbyggerne, selvsagt, men dem var det ingen som spurte. Derfor trodde de det ikke kom til å regne her i fremtiden heller. Og tok selvsagt feil.
Da toglinja ble lagt ned i 1981, ble byen vår nærmest forlatt over natten.
Enormt: 902 meter med tog parkert i Katherine.
Foto: Haglund, Johnny
Variert klientell: Gjestene på The Ghan var alt fra slike som meg, med støvete klær og skjeggete ansikt, til de mer velpleide og komfortsøkende menneskene, som dette ekteparet fra Kina. Her fra restaurantvogna.
Foto: Haglund, JohnnyEt annet problem var sand.
Vinden blåste sand opp på toglinja, og kunne forsinke toget med timer og dager. Et tredje problem var termitter. De hadde stor appetitt på treverket i sviller og broer, samtidig som den ekstreme heten og tørre lufta førte til større slitasje enn normalt.
Reisefakta
Å reise med The Ghan fra Darwin til Adelaide, eller andre veien, er ingen billig fornøyelse. Det koster raskt 15 000 kroner for én vei. Men da er alt inkludert. Transport til og fra hotell, all mat og drikke, og selvsagt egen kupé. Enten dobbel eller single. Dessuten er diverse utflukter inkludert, som for eksempel i Katherine, hvor du kan være med på båttur.
Toget stopper også midt på natta i ørkenen, under en fenomenal stjernehimmel, der turister i lakksko og flosshatt (vel, nesten) kan få en smak av hvordan ødemarken er om natten.
Turen tar cirka 54 timer én vei.
Nyter morgensola: Roy Karlsøen nyter en kopp kaffe i det morgensola stikker inn gjennom vinduet mens toget feier gjennom ødemarken i 85 km/t.
Foto: Haglund, JohnnyTuren fra Adelaide til Alice Springs tok i beste fall mange dager – i verste fall ukevis. Flere ganger ble toget stående fast i ørkenen så lenge at mat ble sendt ned i fallskjerm til de strandede passasjerene. At toget kom ti dager for sent til Alice Springs, var ikke uvanlig.
I 38 år måtte passasjerer fra Adelaide til Alice Springs ikke bare bytte tog i Marree, de måtte også ri på kameler.
Og en annen gang, da toget en gang ble stående fast flere dager i ødemarken, måtte togpersonalet ut i ørkenen og skyte vilt for å fôre sine passasjerer.
En annen mystisk og fortsatt uoppklart hendelse var forsvinningen av 15 kilo gull fra togets safe i 1935. Gullet forsvant mens toget var i fart, men med 24 km/t kunne kanskje tyvene ha kommet seg på og av toget uten særlig vansker.
Klassisk ødemark: Gjennom togvinduet våkner den australske ødemarken til live en tidlig morgen.
Foto: Haglund, Johnny
Villmarken og cowboyene er like ved: Livet langs togskinnene er eventyrlig. Noe ser du fra vinduet, men å stoppe halvveis, leie en bil noen dager og besøke de mange cattle stations (rancher) i området, er en herlig opplevelse.
Foto: Haglund, JohnnyFørst i 1980 begynte prosjektet med å forandre traseen og legge sporet utenfor alle problemer, samt bytte ut tresvillene med betongsviller. I 1982 gikk siste tog langs den gamle togtraseen. Om det ble trukket av det samme loket jeg ser her i Marree, er det ingen som aner. Men det kan godt være at nettopp dette loket ble brukt under innspillingen av
«Mad Max Beyond Thunderdome» (1985). Filmproduksjonen brukte den gamle toglinja til deler av innspillingen, med Mel Gibson, Tina Turner og andre.
Men så var det slutt. Alt som er igjen nå, er få spor her og der, noen gamle bygninger og noen godt brukte vogner og lok.
Men det betyr ikke at dagens togreise gjennom Australia ikke er eventyrlig.
Ayers Rock: En av mulighetene underveis, er å gå av i Alice Springs og reise vestover til Ayers Rock. Vel verdt et besøk, men merk at det ikke lenger er lov å bestige denne store steinen.
Foto: Haglund, Johnny
Gutta på tur: Roy & Roy balanserer på togskinnene et eller annet sted i ødemarken.
Foto: Haglund, JohnnyTusen stjerner
Den første delen av reisen, fra Darwin til Alice Springs, hadde jeg selskap av kamerater. Da vi gikk av toget i Alice Springs, var det fordi vi ønsket å kjenne litt på naturen der togtraseen går. Vi leide bil og kjørte langs skinnegangen. Først da er det mulig å få en følelse av hvor enormt dette landskapet er og hvor lang denne toglinja er.
2979 kilometer: Fra Adelaide til Darwin er det 2979 kilometer med togskinner – et godt stykke med andre ord. Og mye er bare rett frem, gjennom tilsynelatende uendelig ødemark.
Foto: Haglund, Johnny
Komfortabelt sted: Det ble aldri fullt i bar-vogna, fordi det finnes flere av dem på togsettet. Derfor var det en komfortabel opplevelse å sitte her og nippe til en kald brus mens landskapet passerte utenfor. Og ofte satt jeg her nesten alene.
Vin og drikke – alt er inkludert: Du kan drikke deg kanakas, hvis det er ønskelig, eller du kan ta et glass eller fem med kald Cola. Uansett er det inkludert i prisen. Her er det Mini som serverer oss drikke til middag. y
Og da vi campet under tusen stjerner ved siden av jernbanen i ødemarken, og ikke ett eneste tog passerte oss på 15 timer, ble vi litt undrende. Passasjertoget har ukentlig én avgang hver vei under lavsesongen, og to avganger hver vei under høysesongen fra mai til august. Dessuten skal det også gå seks ukentlige godstog mellom nord og sør, samt flere tog som opererer lokalt mellom diverse gruvebyer.
Likevel, vi så ikke ett eneste tog. Bare kenguruer og ødemark.
Mine to kamerater avsluttet eventyret etter en runde i ødemarken, jeg derimot dro til Marree for å grave i gammel historie og studere strandede lokomotiver. Og jeg skulle gjerne fulgt hele den gamle traseen og lokalisert alle de gamle stasjonene og togsettene, som sikkert fortsatt står i ørkenen og ruster. Men det får bli en annen gang. For jeg hadde fortsatt et stykke igjen før jeg ankom endestasjonen i Adelaide.
Fra Marree dro jeg tilbake til Alice Springs. Og brått er jeg tilbake i The Ghans komfortable verden nok en gang. Nå er det den opprinnelige strekningen til The Ghan – fra Alice Springs til Adelaide – som skal nytes. Og denne gang tenker jeg rett og slett å oppføre meg som en bortskjemt turist. Fråtse i mat, sove lenge og være lat.
For det er det dagens The Ghan er bygd for; sitte i togets pub med en kald Cola, glane ut av vinduet på det evige landskapet vi feier gjennom i en hastighet av 85 km/t, og rett og slett ikke tenke på noe annet enn der og da.
Og det er den ypperste luksus.
The Ghan
Besluttet opprettet i 1877, endelig fullført i 2004.
Frem til Marree ble det bygget bredt spor. I 1884 ble linjen forlenget frem til ødemarksbyen Oodnadatta som smalsporet, og passasjerene byttet tog i Marree. Togets makshastighet var 30 km/t – gjennomsnittshastigheten 24 km/t.
Fra Oodnadatta og frem til Alice Springs måtte passasjerene ri på kameler til 1929. I 1980 ble linjen lagt utenom alle de stedene hvor det var fare for oversvømmelse. Prosjektet var enormt og kostbart, men i 1981 lå den nye toglinja klar.
Den mest hektiske delen av The Ghans historie, var under andre verdenskrig. Soldater som skulle til Darwin ble fraktet til Alice Springs. På ett tidspunkt gikk det hele 247 tog på sporet hver eneste uke. Nå bruker toget 54 timer på hele veien fra Adelaide til Darwin, 140 mil lengre enn bare Alice Springs til Adelaide. Dagens tog har 283 sengeplasser, samt et mannskap på 49.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 39 2020
Gutta på puben: Disse to karene fra Brisbane området, fortalte at de har drømt om denne turen i mange år. Nå satt de på hver sin stol i togets pub dagen lang med en øl i hånda og nøt livet.
Foto: Johnny Haglund
Endestasjonen: Adelaide er en hyggelig storby med fantastiske strender. Her stopper toget – eller starter, ettersom hvilken vei du drar. Uansett et fint sted å være noen dager.
Foto: Johnny Haglund
Camping i Australia: Store åpne områder og en fantastisk himmel. Og like ved går togsporet.
Foto: Haglund, Johnny
Haglund nyter livet i sola står opp.
Foto: Haglund, Johnny
Roy nyter morgenkaffen: Roy Erling nyter nybrygget kaffe i restaurantvognen i det sola står opp ute i ødemarken. Haglund, Johnny
Denne saken ble første gang publisert 06/08 2020, og sist oppdatert 06/08 2020.
