Johnny Haglund studerer "fremskrittet"
Ikke all forandring fryder
Med inntrengerne kom mobiltelefonen, og med dem drømmene om et annet liv. Verden forandres i raskt tempo. Men er endringene til det bedre?
Langt ute på bygda i India jobber Amita med å høste inn ris. Hun og søsteren har gjort dette siden de var 12–13 år gamle. Rismarkene har de kjent hele livet.
− Før vi ble store nok til å jobbe, løp og lekte vi med de andre barna mens foreldrene våre høstet ris, minnes hun. Nå har Amita selv blitt mor og datteren er med ut i åkeren hver eneste dag under innhøstingen.
Mobil gir status
Men for et år siden fikk Amita og familien råd til å kjøpe en mobiltelefon. Da ble det brått slutt på løp og lek for datteren.
− Veldig greit at Baby ser på tegnefilmer mens vi jobber, da blir det lettere for oss, påpeker Amita og virker faktisk litt stolt.
Opp i røyk: Ati Hariatun og hans sønn har fått sigaretter av tømmerhandlere langt inne i jungelen på Papua. Begge er erfarne storrøyker.
Foto: Haglund, Johnny
Jeg husker godt da mine egne barn var små og hvor behagelig det kunne være med TV-en som barnevakt etter en hektisk arbeidsdag. Men som nordmann ble jeg stadig vekk opplyst om at det ikke var bra for barna. Her derimot, er det ingen som gir Amita slike innspill. Hun er isteden stolt av at datteren ser på mobilen, fordi det gir henne og familien status.
De har jo råd til en mobiltelefon!
Facebooks skyggeside: Drømmene skapes på Internett og gamle idyller ender opp med regningen. Som i Belém, sør for der Amazonas Elven renner ut i Atlanterhavet.
Foto: Haglund, JohnnySigaretter mot rikdom
Betalingen er sprit og røyk
Jeg ser forandringene fra den gang jeg begynte å reise verden rundt for over 30 år siden. Forandringer som i bunn og grunn handler om at sivilisasjonen, slik vi i Vesten definerer den, siver inn i samfunn som opprinnelig lå langt unna oss både geografisk og i levemåte.
Resultatet er sjelden bra. I hvert fall ikke i starten. Likevel er det lite vi får gjort med det, selv om jeg gjerne skulle hatt evnen. Som dypt inne i regnskogen på Ny-Guinea.
På grunn av overbefolkning begynte hollenderne i 1905 å flytte folk fra belastede områder i Indonesia til Papua, Kalimantan og andre grisgrendte strøk i det enorme øyriket. Størst aktivitet var det mellom 1984 og 1989, da hele 3,2 millioner mennesker ble «omplassert».
Slikt har selvsagt påvirket mangt et sårbart stammesamfunn på Papua, og føyer seg inn i rekken av ytre påvirkninger Papuas urbefolkning har blitt utsatt for.
Papua, den indonesiske delen av Ny-Guinea, har steder som selv i dag defineres som delvis uutforsket. Jeg har besøkt Papua en rekke ganger siden 1990 og har sett forandringene. Noen er forårsaket av misjonærenes konstante jakt på sjeler å frelse, andre av indonesiske myndigheters iver over å kontrollere øyas urfolk, men også grådige menns jakt på rikdom.
− Mange av stammefolkenes første møter med verdenen utenfor, har vært med kyniske tømmerhandlere, kunne min kjentmann i jungelen, Isaac, fortelle.
Det gamle Kina: I Basha, en isolert landsby dypt inne i Sørvest Guizhous åser, bor det litt underlige basha miao folket. Stedet kryr av kinesiske turister, men stedet innehar fortsatt atmosfæren av «Det gamle Kina». Med mobildekning.
Foto: Johnny HaglundPåvirkninger utenfra
Båter med kjøpmenn tar seg opp elver og inn i jungelen og trekker til seg nysgjerrige stammefolk. Deretter kjøpslår tømmerhandlerne med de innfødte, og får dem til å kutte ned blant annet sandeltre som de selger til kjøpmennene. Trær som er forbudt å hugge gir tømmerhandlerne enorm gevinst. Men for stammefolket er fortjenesten en annen.
− Betalingen er sprit og røyk, fortalte Isaac.
Og derfor kunne jeg, etter å ha vandret mange dager inn i hva jeg håpet var nærmest uberørt jungel, støte på voksne og barn som røykte sigaretter kjøpt i min verden. De «heldigste» hadde i tillegg fått en bukse eller shorts med på kjøpet, slik at de kunne kle seg litt vestlig.
− De små dryppene disse isolerte stammene får fra utsiden, gjør at de ser vår verden som mer spennende enn deres egen. Derfor vil mange suge til seg alt ukritisk, sa den anerkjente antropologen Paul Michael Taylor da han tidlig på 2000-tallet utforsket deler av denne ville regionen.
Også andre jungelstrøk har fått uheldige påvirkninger utenfra, men på en litt annen måte.
150%;>Eventyr: Zanskar er kanskje det stedet i verden som ligger mitt hjerte nærmest. Og jeg har vært heldig som har opplevd små, gamle landsbyer i hjerte av fjellene, mens de fortsatt hadde innbyggere. Her er følget mitt og jeg på vei inn i fjellene.
Foto: Johnny Haglund
Facebook i Amazonas
Haglund til venstre. Fra Papua.
Foto: Haglund, JohnnyUansett hvor i verden jeg er, møter jeg ønsket om et bedre liv. Hva som ligger i dette ønsket varierer. En fisker på norskekysten og en fisker i Amazonas har neppe samme svar. Eller; hadde i hvert fall ikke. Men det kan kjapt forandre seg etter surfing på sosiale media som Facebook.
Når små landsbysamfunn som dem jeg besøkte i Brasil i 2020, brått blir kastet inn i en verden vi her i Norge allerede har kjent i 15 år, skjer det selvsagt noe.
Brasil satte rettferdig fordeling av landets ressurser og økonomi på dagsorden i 2003. Utviklingen siden har ført millioner av brasilianere ut av fattigdom. Samtidig har mobilnettet blitt kraftig utbygget, slik at selv de mest avsidesliggende krokene har dekning. Forskjellen mellom fattig og rik fortsetter å være et stort problem i Brasil, men mobiltelefoner ser det ut til at nesten samtlige har råd til. Dermed har de som lever selv i svært grisgrendte strøk av landet også et vindu til en verden de neppe visste mye om for bare kort tid siden.
Og der som her; svært få har en dårlig dag på Facebook. Gutta har pene damer og fancy biler, mens jentene shopper merkeklær og bruker sminke av dyreste sort. En tenåring i Norge gjennomskuer forhåpentligvis det hele. Men klarer de det like godt, de som bor i små hytter midt i Amazonas? For dem har kropp
og utseende har aldri vært viktig, og brått er de medlemmer av en verden hvor det betyr alt.
Noen byer vokser, andre forsvinner: I California har spøkelsesbyen Bodie, blitt en turistattraksjon. Her sydet det også av liv engang, men da gruvene ble tomme for gull på 40-tallet, forsvant folk og fe. Men atmosfæren fra den gang lever her fortsatt. Foto: Haglund, Johnny
Drømmer om Rio
Danielo (22) er ute på Amazonas sine sideelver omtrent hver dag og fisker. Den unge mannen bor midt i jungelen. Likevel møtte han meg med bleket hår, kule tatoveringer og selvsagt mobiltelefon. Med sitt utseende og fremtoning kunne han like gjerne vært en ung mann i Rio de Janeiro. Men det er bare en fjern drøm hos den unge fiskeren;
− En dag skal jeg drikke meg full på Copacabana med en dame i hver arm, fortalte han meg drømmende.
Danielo vet nøyaktig hvor fisken står i elvene. Han kan uten fare for eget liv vandre barbent i jungelen fordi han vet hvordan han skal unngå slangebitt og andre farer. Han vil aldri gå seg vill i verdens største jungel fordi han, som andre jungelfolk, har et slags innebygget kompass. Men slike ferdigheter nevnte Danielo ikke med et ord. Fordi det er hans hverdag, og den var ikke interessant i hans øyne.
Han ønsket samba og pene jenter, ikke jungel og fisk.
Mange grunner: Bare i staten Texas, hvor dette bildet er tatt, ligger det rundt 500 spøkelsesbyer. Årsakene til forlatte samfunn i USA er mange; finanskrisen, tørke, nedleggelsen av Route 66 eller som denne gården her; den ligger veldig langt unna alt og alle og da eieren forsvant var det ingen etterkommere som ville ta over og ingen ville kjøpe stedet.
Foto: Haglund, Johnny
Åkrene ligger øde: Her sydet det med liv for ikke så mange år siden. Men mangel på ferskvann som følge av varmere klima, har drevet innbyggeren i Satak vekk fra sin gamle landsby. Den kraftige elven rett under landsbyen ga innbyggerne tilgang til vann gjennom året, men Tashi hevdet det er altfor upraktisk og vanskelig, for ikke å snakke om farlig, å bruke denne som eneste vanntilførsel.
– Elva er vill, vannet er ikke rent nok til å drikkes og det blir altfor mye strev, fortalte han.
Foto: Johnny HaglundIsen forsvant
Ikke alle forandringer jeg opplever handler om mennesker i grisgrendte strøk som etterstreber vårt levesett. I et øde hjørne av Himalaya, langt utenfor mobildekning, misjonærers rekkevidde, sosiale plattformer og grådige profittjegere, opplevde jeg at klimaforandringer har lagt flere landsbyer øde.
Etter å ha vandret i fire dager, dukket en liten landsby opp mellom massive fjell. Satak (4100 m.o.h) vitnet om en nær fortid med mennesker og dyr. Nå var alt dødt.
Rundt landsbyen lå åkene tørre og tomme.
− Her bugnet det av rug, hvete og erter, mens yakdyr og geiter gresset i småskogen, fortalte kjentmannen min Tashi, og kunne fortelle at de 15 familiene som bodde i Satak forsvant fem år tidligere.
En dag skal jeg drikke meg full på Copacabana med en dame i hver arm
− De siste ti årene har denne delen av Himalaya blitt varmere og nedbør er sjelden vare, hevdet Tashi og påpekte at innbyggerne i fjellene er helt avhengig av snø og is for å klare seg gjennom året. Fra snøflekker i høyden har små sildrebekker tilført befolkningen ferskvann gjennom sommeren. Men når sommeren kommer for tidlig og varmen er for høy, smelter disse snøflekkene før sommeren er over. Dermed har ikke innbyggerne nok vann til hverken seg selv, dyrene eller åkrene sine.
Tashi var helt klar:
− Dette skjedde jo aldri da jeg var ung, påpekte han.
15 familier er borte: Tashi, min kjentmann i Zanskar, sitter inne i et av de forlatte husene i landsbyen Satak. Han hevder klimaforandringer er årsaken til at Satak og lignende landsbyer, mange av dem flere hundre år gamle, nå legges øde. Johnny Haglund
For et sted: Zanskar er kanskje det stedet i verden som ligger mitt hjerte nærmest. Og jeg har vært heldig som har opplevd små, gamle landsbyer i hjerte av fjellene, mens de fortsatt hadde innbyggere. Her er nok en spøkelseslandsby i hjertet av Zanskar.
Foto: Johnny HaglundVil tilbake
Nå bor Sataks tidligere innbyggere i en landsby ved navn Chumiguesa, som ligger like ved en vei noen mil østover. Tashi hadde liten tro eller håp om at Sataks beboere noen gang vil returnere, selv om vanntilgangen skulle bli som før.
− De gamle vil tilbake, men ikke de unge, fortalte han.
Nærheten de nå har til bilveien gjør tilgangen til varer og tjenester langt lettere, og det frister de unge mer å leve i nærheten av sivilisasjonen enn i en landsby uten andre tilbud enn natur og hardt arbeid.
− Tsampa og yakmelk har ikke en sjanse mot Coca-Cola og Bollywood-filmer, forklarte Tashi.
Skylder på de unge
José (74), har fisket i Amazonas siden han var ti år, men nå aner han ikke hva som kommer til å skje med hans etterkommere.
− Det blir mindre og mindre fisk, forteller han og mener årsaken er grådighet.
–Da jeg var ung, fisket vi det familien trengte, aldri mer. Nå fisker de unge gutta så mye de klarer uten å tenke på morgendagen.
José hevder dyre klær, biler, motorsykler og en fritid som viker langt fra en normal fiskers fritid, er hva de higer etter. For å nå dette målet som i hans verden er komplett uforståelig, hevder han fiskerne glemmer at elva og havet gir dem levebrødet og er viktig å ta vare på.
− Ikke bare fisker de elvene tomme, de kaster jo alt i vannet; plast, bildekk, flasker og all mulig søppel.
− Slik gjør ikke vi gamle gutta, hevder han, men stopper ikke der:
– Mange fisker også ulovlig.
− I Brasil er det ikke lov å fiske i årets fire første måneder fordi det er da fisken yngler, forklarer José. Han forteller at myndighetene faktisk betaler samtlige kommersielle fiskere lønn for disse månedene, slik at de skal la fisken være.
− Du har lov til å fiske hva du og familien trenger til mat, men mange, og særlig de unge, fisker likevel og grunnen er enkel; under denne tiden er det ikke mye fisk å få kjøpt, så prisen er høy og dermed tjener du mer enn vanlig – samtidig som du får lønn av staten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 44 2021
Denne saken ble første gang publisert 15/09 2021.
