Roadtrip med tenåringer
Hjelp, vi skal på bobilferie
Etter mange uker sammen, på hytta og hjemme, var det egentlig absurd å tenke at det var en gode idé å samle to foreldre, to nesten voksne tenåringer og en bikkje, på knappe 7–8 kvadratmeter, i fire dager.
Jeg er flasket opp på Chevy Chase-filmene om familien Griswald som drar på ferie til Europa og i USA, og føler et visst skjebnefellesskap med den ukuelig optimistiske Clark Griswold. Den lettere desperate familiefaren som egentlig bare vil ha skikkelig hyggelig familiestemning, men så kommer virkeligheten ubønnhørlig og stikker kjepper i hjulene for familielykken. I mitt tilfelle er virkeligheten to tenåringer som tidvis ikke kan fordra hverandre, eller meg og moren for den saks skyld, en bikkje som blir hyperaktiv av alle former for forandring og som bjeffer for alt fra knirking i gulvplanker til vinden som suser, og en kone som … vel, vi kan vel fastslå at hun ikke deler min blinde optimisme. Jeg kan nok av og til påstå at hun kan være litt negativ og pessimistisk, men da er hun gjerne rask til å rette på meg for å fortelle at hun bare er realistisk.
Legg til at tenåringens døgnrytme i sommer ganske perfekt har overlappet den til oss voksne, det vil si at de har lagt seg omtrent samtidig som vi har stått opp, og de våkner omtrent i det vi kommer hjem fra jobb eller middagen blir servert. Alt dette skulle vi altså pakke inn i omtrent åtte-ti kvadratmeter og feie gjennom landet vårt med? Selvsagt skulle vi det.
Nyhetsbrev: Motta siste nytt fra Vi Menn hver uke
Utsolgt
En vellykket bobilferie krever mye planlegging. Først og fremst må man ha en bobil.
Jeg føler et visst skjebnefellesskap med den ukuelig optimistiske Clark Griswold.
– Årets sesong har jo vært merkelig. Først fikk vi en haug avbestillinger fra reisende som skulle komme fra andre land, før plutselig pågangen fra nordmenn var enorm. Så i sommer har vi vært stort sett utsolgt hele veien, kunne Stian Ringstad i Bobilkjeden Arve Opsahl fortelle.
Han fortalte at de hadde en ledig Challenger Special Edition 391 som vi kunne hente hos Motorhome på Dal, like nord for Gardermoen. Dette er da en bil som kommer innunder 3500 kg, noe som gjør at den kan håndteres med vanlig sertifikat i klasse B. Skal du ha større biler enn det, krever det at du har sertifikat for kjøretøy i klasse C eller C1, og bilen klassifiseres da som en lastebil.
Lager ikke kø
– En fordel med at denne kan kjøres med vanlig B-sertifikat, er jo at den klassifiseres som en personbil. Det betyr at du kan parkere på vanlige parkeringsplasser. Det var en som lånte bil av oss som fikk bot, fordi bilen var større enn det oppmerkede området. Da fortalte jeg at den kan han bare droppe å betale, forklarer Øyvind Pettersen, som driver Motorhome-filialen på Dal sammen med kona Anne.
Det er her vi skal plukke opp vårt hjem for de neste fire dagene. En moderne bobil, med smarte plassbesparende løsninger og ikke minst en kraftig motor.
– Det er slutt på tiden da man alltid lagde lange køer med bobilen. Med denne er det ikke noe problem å akselerere raskt og holde fartsgrensene, selv ikke når det går oppover, forteller han.
Også inne i bilen er det moderne og smarte løsninger. De to dobbeltsengene er plassert over henholdsvis sofagruppen bak i bilen og over passasjersetene, og heises ned når de skal brukes. Det er komfyr med både gassbrennere og en vanlig kokeplate når man er koblet til strøm. Det er dusj, kjøleskap og fryser, og massevis av skapplass. I tillegg er det en romslig «garasje» bak i bilen.
– Det er nok smart å ha faste plasser til ting, så man ikke må lete seg i hjel, sier Anne.
Svipptur
Planen for selve ferien var forholdsvis enkel; vi skulle dra et nytt sted hver dag, med et (tenåringstilpasset) gjøremål hver dag. Ikke alt var like spennende, så vi solgte det inn til gutta som at vi skulle «dra på rafting og kjøre hjulbob, med noen små stopp innimellom». Et av de små stoppene var en liten svipptur til Geiranger, for å kjøre Trollstigen og få med litt spektakulær utsikt. Ting som slettes ikke appellerer til mine sønner, som «har sett fjell og fjorder før». Imidlertid var lovnaden om rafting i Sjoa og hjulbob i Lillehammer spennende nok til at ingen la inn protest.
Kona mi, som er relativt skeptisk til smale veier nedover bratte skrenter på Vestlandet, lurte på om ikke veien til Geiranger var kjent for å være ganske smal og bratt, men jeg fortalte at jeg trodde at det slettest ikke var den smaleste eller bratteste nedfarten til Vestlandet. Jeg tok grundig feil, men det skal jeg komme tilbake til.
Soundtrack
Vi pakket bilen, fikk lirket inn hundeburet og satte ut på landeveien. Den litt utdaterte CD-/radiospilleren var omtrent umulig å forstå, men etter litt knoting og prøving fant vi radiostasjonen P9 Retro, som skulle bli turens soundtrack. Mye ræl, men også en del koselige gamle slagere fra 1950-, 60- og 70-tallet – eller «den beste tiden i ditt liiiiiv» som det het i jingelen.
For eksempel ble Gerry & The Pacemakers udødelige klassiker «Ferry Cross the Mersey» spilt nøyaktig i det vi så Mjøsa for første gang. Det er en sang som Totens store sønner Vazelina Bilopphøggers har laget en fornorsket versjon av, som handler om nettopp Mjøsa, og jeg fortalte denne anekdoten til et svært lite lydhørt eller entusiastisk publikum.
Boller og stupebrett
Etter et ørlite stopp på Espa Bolleland for proviantering, var første mål for turen verdens dyreste stupetårn. Sløseriets høyreiste symbol i Hamar. Et prosjekt som startet med en prislapp på knappe 40 000 for en utredning, og som da det ble lansert endte opp med en prislapp på vanvittige 25,8 millioner! I seg selv vel verdt et stopp, noen hopp og en lunsj i hyggelige omgivelser langs Mjøsas bredd.
Bikkja var fornøyd, ungene var fornøyd, til og med kona begynte å tro at dette kunne vise seg å gå bra. Men så hadde vi jo riktignok ikke vært på veien mer enn to timer da.
Tips til bobiljomfruer
1. Benytt alle sjanser til å gå på do andre steder. Veldig praktisk med do om bord, og kjemikalier og slikt fungerer ypperlig, men det er fortsatt ganske ekkelt.
2. Kjør på kvelden. De fleste velger å gjøre unna kjøringen på morgenkvisten og tidlig formiddag, for eksempel var det tett trafikk ned mot Geiranger hele dagen gjennom, men ikke en bil da vi dro ved 21-tiden på kvelden, eller da vi ankom kl 22 kvelden før.
3. Ha faste plasser for alt. Det er trangt inni bilen, og fire personer som leter etter henholdsvis bilnøkkel, tjukke sokker, øretelefoner og hundemat samtidig, skaper friksjon og irritasjon.
4. Planlegg enkle middager. Pølser på Sjoa var langt mer praktisk enn gourmet-spaghettimåltidet jeg satte i gang før vi skulle kjøre.
5. Sjekk værmeldinger og vær klar til å endre planene. Den største fordelen med å ha bobil er jo at du kan følge etter godværet.
6. Hils på andre bobilsjåfører. Det viste seg raskt at vi bobilsjåfører hilser på hverandre sånn som yrkessjåfører, motorsyklister, båtførere og skiløpere.
Velfortjente øl
Men det skulle bli enda bedre. Vi ankom Sjoa samme kveld, fikk en svært hyggelig plass ved siden av en liten bekk, og campen på Sjoa Rafting var utrolig trivelig. Stedet har en god blanding av unge eventyrere og familier med litt eldre barn og ungdom. Det er også et sted som tiltrekker seg en hel rekke utdrikningslag og firmaturer, og man kan leie seg store tipier inne på området, eller ute på en egen øy som man kommer til via en hengebro. Det er også mulig å slå opp egne telt eller, som i vårt tilfelle, parkere med bobil.
Man har tilgang til et felleskjøkken, med stekeplater og oppvaskmuligheter, som gjorde at vi kunne lage oss et godt burgermåltid uten å måtte forholde oss til stekeos i bilen da vi skulle legge oss.
Etter et godt måltid mat, noen runder på området, litt fotball og noen velfortjente øl på sjåføren, var det tid for å teste sengene litt etter midnatt. Vi eldste sovnet på et blunk, mens gutta holdt ut til langt på natt. Takk og lov for medbrakte mobiler, hodetelefoner og massevis av lademuligheter om bord.
Selve raftingen er også en opplevelse man bør unne seg. Det å dundre ned et fossende stryk i en gummibåt var spennende for liten og stor (men ikke for mor). Vi hadde valgt ettermiddagsturen på fire timer, sånn at gutta kunne sove ut. Da vi kom tilbake til bobilen, fikk en lang, varm dusj, hadde mor sørget for at pølsene sto og trakk. Et kjapt måltid senere, litt opprydning, og vi var klare for neste etappe: Over fjellet, gjennom Jotunheimen, bort Trollstigen og ned til Geiranger. Etter mine beregninger var vi godt i rute til å rekke Geiranger Camping med god margin før den stengte kl. 22.
Hvite knoker og høyt blodtrykk
Klokka 21:58 svingte vi inn på Geiranger Camping, etter det som må sies å være noe av det skumleste, bratteste, smaleste og vakreste vi alle hadde opplevd. Kona var mest opptatt av de første adjektivene, og med hvite knoker og et uttrykk av dødsangst i ansiktet spurte hun om det ikke var noen annen vei tilbake fra Geiranger. Jeg pekte i østlig retning, til den andre veien, som så vel så skummel ut.
Gutta på sin side hadde lagt fra seg mobiltelefonene omtrent i det vi svingte inn på Trollstigen, og kunne måpende slå fast at de slett ikke hadde sett det som var å se av fjell før, og da vi stanset ved Ørnesvingen på vei ned mot Geiranger for at blodtrykket til Stine skulle få normalisere seg litt, var de fremme med kameraene og knipset bilder og selfier som gale.
– OK, dette var ganske fett, sa gutta omtrent i kor med hverandre.
Reklamebrosjyre
Vi hadde vært spart for krangling på hele turen, stemningen var god, vi var nesten i mål.
Geiranger Camping var også helt nydelig. Du føler at du har havnet midt i en reklamebrosjyre for fjordene på Vestlandet, der det eneste som mangler er de gigantiske cruisebåtene. De har i grunnen heller ikke vært savnet.
– Juni og juli har vært veldig bra, men det var litt tomt her før sommeren kom. Og så bekymrer vi oss litt for hvordan det skal bli når ferien i Norge er over. Det pleier jo å være bra trøkk med utlendinger utover i august og september, og det får vi jo ikke i år, forteller Synnøve på Geiranger Camping smilende, mens hun sjekker oss inn. Stengetid klokka 22 viste seg å bare være veiledende, og hun bruker god tid på å vise oss turforslag og mulige mål for den påfølgende dag.
Også natt nummer to gikk strålende. Vi voksne sovnet like etter midnatt, gutta pløyde gjennom litt filmer og sosiale medier til et stykke ut på natta. Morgenen etter rakk vi en liten formiddagstur med bikkja gjennom Geiranger sentrum før gutta våknet, og etter liten hvit løgn fikk vi gutta til å tro at klokka var to da vi var tilbake klokka 12.
I samråd med Synnøve hadde jeg funnet ut at Storsæterfossen var et passende mål for dagens tur. Inspirert av gårsdagens synsinntrykk var begge gutta positivt innstilt på litt vandring i landskapet, og når målet for turen var en foss man kunne gå under og bak, la de ut med stor entusiasme.
Turen var blytung, det viste seg at «krever erfaring i terreng», «grunnleggende ferdigheter» og «middels trena turgåarar» faktisk betydde akkurat det, og ingen av oss fylte egentlig de kriteriene. Men vi gjorde unna 550 høydemeter og åtte kilometer, og alle var enige om at det var en bra tur.
Challenger Special Edition 391
140 hk
4 seter
4 dører
Lengde: 7,46 meter
Vekt: 3174 kg
Ellers: Ryggekamera, skylight med 12 v vifte, TV-oppheng, utvendig uttak for gass, utvendig uttak for dusj, blendingsgardiner til førerhuset og myggnetting til alle dører og vinduer.
Nok utsikt
Neste etappe var helt tilbake til Lillehammer, der hjulbob sto på programmet. Det er en forholdsvis lang etappe, men nå var jeg i zenmodus med bobilen og P9 Retro. Vi feide opp svingene, møtte knapt en eneste bil og selv kona synes det gikk greit. Da jeg foreslo at vi skulle ta en tur til toppen av Dalsnibba – Geiranger Skywalk – for å oppleve skikkelig utsikt, var det imidlertid blitt mer enn nok svinger og skrenter, og jeg ble glatt nedstemt. Den påfølgende dagen leste vi om en bobil som kjørte av veien og havnet 50 meter nede en skråning på nettopp Dalsnibba. Min realitetsorienterte kone kommer neppe noen gang til å la meg glemme den informasjonen.
Vi var imidlertid for lengst på vei til tilbake til sivilisasjonen. Klassikeren «On the Road Again» kom som bestilt på P9 Retro i det vi akselererte bortover fylkesvei 63 langs Djupvatnet med Otta i blikket.
Nesten i mål
Klokka var blitt ett på natta da vi kom frem til bobilparkeringen bak Circle K og McDonald’s i Lillehammer. Relativt shabby sted, men det var gratis, og etter dagens strabaser og nesten fem timer bak rattet var det vår minste bekymring. Stine og jeg sluknet som vanlig i det vi heiste ned sengene, mens gutta lå noen timer og skravlet. Vi hadde vært spart for krangling på hele turen, stemningen var god, vi var nesten i mål.
Etter en brunsj på McDonald’s formiddagen etter, var det klart for hjulbob i OL-banen som ligger ved Hunderfossen omtrent 15 kilometer nord for Lillehammer.
– Det blir hastigheter opp mot 100 km/t og et vanvittig trykk. Turen varer i cirka 70 sekunder, fortalte Stian Sønsteli, ved Lillehammer olympiske Bob og akebane.
Ifølge Sønsteli har de hatt fullt program i hele sommer, men litt mer fokus på rengjøring av bobene har medført at de har måttet nøye seg med færre turer per dag.
– Men vi er godt fornøyd! Jeg tror det er mange som velger Norgesferie neste år også, slo han fast.
Godt fornøyd var også en far og to sønner etter adrenalinrushet.
– Dritgøy, sier gutta i det vi svinger ut av parkeringsplassen.
– Skal vi ta et par dager til da? Svinge bobilen mot nye eventyr, spør jeg håpefullt.
– Nei, nå er det nok, kommer det unisont fra baksetet.
Hele Norge kjører bobil
I år var året da alle skulle på Norgesferie, og veldig mange av dem valgte nettopp å prøve lykken med bobil.
– Vi har mellom hatt mellom 100 og 130 biler på veiene hver eneste uke i sommer, og det kan virke som om det kommer til å fortsette ut august. Tidligere har vi stort sett hatt norske kunder i sommerferie-månedene og utenlandske ellers, men i år kan det virke som om nordmenn har strukket ut ferien sin, og vi har hatt bilene leid ut fra mai til og med august, forteller Stian Ringstad, markedssjef i Bobilkjeden Arve Opsahl.
De har forhandlet bobiler i 45 år, noe som gjør selskapet til et av de eldste, om ikke det eldste, i landet.
– Vi begynte etter hvert å leie ut bobiler også, så da startet vi opp Motorhome.no med utleie av bobiler. Her har en stor del av våre kunder vært fra andre land, men i år har det stort sett vært nordmenn, forteller han.
Markedet for bobiler har gått noe ned i år, med omtrent fem prosent, men Bobilkjeden Arve Opsahl har hatt en god økning.
– Vi har faktisk hatt en økning i salg på 14 %. Det tror jeg har å gjøre med at det er de dyreste bobilene som har hatt en nedgang, mens de litt rimeligere har samme eller større omsetning, forklarer han.
Skal du kjøpe en bobil av den typen vi testet ut, så koster det omkring én million.
– De fleste Challenger-bilene får du for under en million, men denne var litt ekstra påkostet og har fire dører. Skal du leie den i en uke koster det cirka 16 000 kroner, avslutter han.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 43 2020
Denne saken ble første gang publisert 26/08 2020, og sist oppdatert 27/08 2020.
