Antiklimatisk oppfølger

Silent Hill-serien er først og fremst kjent for en ting: Iskald grøss.

Les også: Test av Halo Wars

Den bekmørke stemningen og det dystre fargespektret har sammen med et nervepirrende lydbilde skremt vannet av spillere i mange år.

Kanskje det er noe med det japanske opphavet som er grunnen til dette, for magien i Silent Hill: Homecoming er stor mangelvare.

Den glimter til med den japanske komponisten sine toner, men bortsett fra det, er dette først og fremst et helt OK eventyrspill.

Les også: Slik brenner du Blu-ray

Du spiller Alex Shephard som vender hjem fra krigen, bare for å finne ut at hjembyen hans er en livløs betongjungel tydeligvis preget av sporadiske jordskjelv.

På jakt etter broren sin må han vandre gjennom klaustrofobiske områder med minimal synsvidde, og ta opp kampen mot ett og annet beist hentet ut fra dine verste mareritt.

Det meste er som vi kjenner fra serien, men likevel makter det sjelden å engasjere stort. Den uhyggelige stemningen uteblir, og din største utfordring er å angripe fiendene med et kampsystem som er langt fra perfekt.

Det visuelle er absolutt slående, med fantastisk lydsetting, og det velkjente støyfilteret som legger en helt spesiell stemning over spillet, men med en historie som er vanskelig å bli dratt inn i, ender du opp med et spill som aldri gir deg den helt store grunnen til å fortsette.

Les også: Flere tester av spill for PC, Xbox, Playstation og Nintendo finner du her

Denne saken ble første gang publisert 13/06 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.