Brutal slutt for romsonden

Siste reis med Cassini

Med siste av drivstoffreserver foretok romsonden et siste kontrollert, suicidalt stunt. Den ble styrt inn i Saturns atmosfære for å bli oppløst.

Pluss ikon
Illustrasjon av Cassini i det den dukker ned mellom Saturn og dens innerste ringer. Dette ble romsondens "Grand finale".
Illustrasjon av Cassini i det den dukker ned mellom Saturn og dens innerste ringer. Dette ble romsondens "Grand finale".
Sist oppdatert

Etter 13 år i bane rundt den store ringplaneten Saturn var tiden i ferd med å renne ut for NASAs Cassini, en av de mest vellykkede sondene i romalderen hittil. Den 15. september 2017 lot man den styres inn i Saturns atmosfære med en fart på 35 kilometer i sekundet, der planen var å samle og sende noen siste, viktige data før ødeleggelsen.

Hvorfor ble det gjennomført en slik ”Grand Finale”?

For det første begynte beholdningen av drivstoff å bli lav. I løpet av de nesten 20 årene siden oppskytningen hadde Cassini utført en rekke manøvrer i for eksempel gravitasjonshjelp-sammenheng. Hvis den skulle slippe opp, ville kontrollsenteret ikke lenger ha mulighet for å styre sonden.

Sonden ble brukt til å bekrefte Albert Einsteins generelle relativitetsteori

For det andre var det viktig å hindre at Cassini på ett eller annet tidspunkt i fremtiden kolliderer med den store Saturn-månen Titan eller den lille månen Enceladus. Selv om sjansen blir regnet som meget liten, er det nettopp på disse to himmellegemene Cassini-data har antydet mulige beboelige miljøer. Derfor vil forskerne unngå at et romfartøy fra Jorden forurenser disse miljøene før nærmere undersøkelser kan foretas.

Cassini er den fjerde romsonden som har besøkt Saturn og den første som gikk i bane rundt planeten. Ved ”Grand Finale”-avslutningen 15. september vil sonden hadde den foretatt 22 risikable passeringer gjennom det 2400 kilometer vide gapet mellom selve Saturn og ringene av småpartikler.

Fra oppskytningen med en Titan IV fra Cape Canaveral 15. oktober 1997.
Fra oppskytningen med en Titan IV fra Cape Canaveral 15. oktober 1997.

Europeisk landing på Titan

Én av de mest imponerende prestasjonene på Cassini-ferden var den europeiske Huygens-kapselens landing på Titan, Solsystemets nest største måne.

Kapselen, oppkalt etter den nederlandske astronomen Christiaan Huygens, som oppdaget Titan i 1655, ble sluppet fra Cassini 25. desember 2004. Månen har en tett atmosfære, og 14. januar 2005 fallskjerm-landet den i Xanadu-området tross programvare-problemer. Landingen skjedde på tørt land, men det skulle vise seg at månens overflate på nordlige breddegrader har en rekke sjøer av etan eller metan. Størrelsen varierer, men minst én av dem er større enn den største av USAs Great Lakes.

Den vellykkede Huygens-kapselen, konstruert og bygget av European Space Agency, var ment å være den europeiske romorganisasjonens bidrag til et NASA/ESA-samarbeid. Sonden omtales da også ofte som Cassini-Huygens.

Spent oppmerksomhet ved NASAs JPL kontrollsenter i Pasadena, California i år, under innledningen til Cassinis Grand Finale - møtet med Saturns atmosfære.
Spent oppmerksomhet ved NASAs JPL kontrollsenter i Pasadena, California i år, under innledningen til Cassinis Grand Finale - møtet med Saturns atmosfære.

Cassini-Huygens

<b>ILLUSTRASJON:</b> Cassini i bane rundt Saturn. Den europeiske landingskapselen Huygens landet mykt på den store Saturn-månen Titan i januar 2005.
Oppskytningsdato
15. oktober 1997
Oppskytningsvekt
5712 kg
Andel drivstoff
3132 kg
Andel Huygens
3132 kg
Høyde
6,8 m
Antall elektr. komp
1630
Antall instrumenter
12
Strømforsyning
Radioisotop-gen.
Radioisotop
32,7 kg plutonium 238

Planeten Saturn - Nest største i Solsystemet, etter Jupiter

Omløpstid rundt Solen
29,46 år
Atmosfæren
H2 (96 %) He (3%)
Antall kjente måner
62

Liten, men meget interessant

Månen Enceladus er Saturns sjette største, men diameteren er bare omkring 500 kilometer.

Den ble oppdaget av den tysk-britiske astronomen William Herschel i 1789 og avbildet av NASA-sondene Voyager 1 og 2 under en forbiflyvning tidlig på 1980-tallet. Månen hadde tydeligvis en overflate av is, og interessen steg betydelig da Cassini-bilder tatt under tre passeringer i 2005 viste sprekkdannelser i isen, særlig på den sydlige halvkule, såkalte ”Tigerstriper”.

Det var tegn til utstrømning av ispartikler og gasser, i 2008 ble det under en passering i en høyde av 50 kilometer fra overflaten funnet vanndamp, karbon dioksid og andre hydrokarboner i det som strømmet ut gjennom sprekkene.

Og i april 2014 kunne NASA fortelle om funn av store mengder salt vann, faktisk et slags underjordisk hav, på Enceladus. På en måne som egentlig skulle være bunnfrosset må det altså finnes en innvendig varmekilde, og det salte havet, som ikke er forankret til kjernen av bergarter, ser ut til å være av global utstrekning. Forskerne omtaler havet som ”ett av de mest sannsynlige steder i solsystemet for utenomjordisk, mikrobiologisk liv”.

Størrelsesforholdet mellom Jorden, Jordens måne og Saturns største måne, Titan (nede til venstre).
Størrelsesforholdet mellom Jorden, Jordens måne og Saturns største måne, Titan (nede til venstre).

Flere måner og annet nytt

Cassini har oppdaget syv nye, små måner, hvorav én riktignok var å finne senere på et bilde som NASAs Voyager 2 hadde tatt i 1981 under passering av ringplaneten.

Eke-fenomenet i ringene, først observert i 1977 og bekreftet på Voyager-bilder tidlig i 1980-årene, var synlig på Cassini-bilder tatt 5. september 2005.

25. oktober 2012 observerte Cassini ettervirkningen av den såkalte Hvite flekk-stormen, som setter sitt preg på Saturn-atmosfæren omkring hvert 30. år. Utladninger fra stormen forårsaker en temperaturøkning på 83 grader Celsius i stratosfæren på Saturn, samtidig som det oppstår en betydelig økning i mengden av etylen-gass.

Saturn sett fra Cassini.
Saturn sett fra Cassini.

Ellers annonserte forskere i Cassini-programmet 10. oktober 2003 resultatet av en prøve der radiosignaler fra sonden ble brukt til å bekrefte Albert Einsteins generelle relativitetsteori – frekvensendringer i signalene ble målt da sonden passerte nær Solen. Ifølge Den generelle relativitetsteorien vil et legeme med stor masse, som Solen, få rom-tiden til å krumme seg. Dermed vil veien radiosignalene tilbakelegger lengre, og resultatet var i full overensstemmelse med teorien. Lignende prøver er utført tidligere med sonder som Viking og Voyager, men nøyaktigheten da var omkring 1:1000. Nå var den 1:51 000.

Av den samlede prisen for Cassini-Huygens, 3,26 milliarder dollar, har NASA betalt 2,6 milliarder (80 prosent) og ESA 500 millioner dollar (15 prosent).

Minst 260 forskere fra 17 land har arbeidet med data fra Cassini-Huygens.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn

Denne saken ble første gang publisert 17/06 2019, og sist oppdatert 12/06 2019.

Les også