Christmas island
Den utrolige krabbevandringen er en av verdens ti største naturattraksjoner
Med regnværet kommer 50 millioner røde krabber i en endeløs strøm ut av jungelen. Hvert år. Men det fascinerende fenomenet truer fremtiden til det lille øysamfunnet i Det indiske hav. 
De kommer fra øyas indre. Små vesener på målrettet vandring mot sjøen. Det er ikke først og fremst fargen og de solide klørne på landkrabbene som velter sidelengs ut av jungelen, som utløser fascinasjon, vemmelse og verdensomspennende oppmerksomhet.
Det er antallet. 50 millioner krabber oversvømmer kysten på Christmas Island i Det indiske hav. Vandrende ildrøde krabber finner veien inn i hus, oversvømmer hager, sørger for stengte veier – og er over alt. Absolutt over alt.
Krabbeinvasjonen
Krabbeinvasjonen kommer med monsunregnet i november-desember. Når jorden bløtes av regn etter ukesvis med tørke, starter krabbene sin vandring ned til sjøen for å formere seg.
LES OGSÅ: Bilfestene som sprer glede, irritasjon og store bøter
Stadige regnskyll gjør at krabbene har gode vandringsforhold. Tidligere rusmisbrukere med erfaringer innenfor hallusinering vil nikke anerkjennende til beskrivelsen av krabbevandringen. Når du nærmer deg ei krabbe, ser den opp på deg med øynene på stilk, og så rygger den bakover. Den er faktisk litt feig, tør ikke gå på et menneske. Derfor er Christmas Island-boerne også avslappet
Etter noen uker er det hele over. Når jorden tørker opp, søker krabbene seg ned i hull i bakken for ikke å tørke ut.
– I det store og hele er det bare gøy. Bortsett fra når plutselig en krabbe står i dusjen sammen med meg – eller dukker opp i sengen om natten, sier Renata Davis. Hun jobber for turistkontoret på den lille øya...
Verdens fremste naturattraksjon
De 1200 innbyggerne på øya deler gladelig øya med millioner av røde krabber. Det hjalp på selvtilliten da BBC-profilen og naturfilmnestor David Attenborough i sin tid trakk frem krabbene på Christmas Island som en av verdens 10 fremste naturattraksjoner.
Krabbene bestemmer
Christmas Island
Christmas Island er Australsk territorium i Det indiske hav rundt 1550 kilometer nordvest for det australske fastland. Øyas areal er 19 km lang og 14,5 km bred.
Første europeer som så øya, var Richard Rowe i 1615. Kaptein William Mynors ga øya navn da han seilte forbi med skuta Royal Mary på Christmas Day (1. juledag) i 1643.
På slutten av 1800-tallet bosatte folk seg her på grunn av de rike fosfatreservene. Fosfatutvinningen pågår fortsatt. Øya er viktig for mange sjeldne planter, dyr og fugler.
63 prosent av øya vernet. For å komme til øya, kan man fly fra Perth i Australia to ganger i uka, og en gang i uka fra Jakarta i Indonesia.
Krabbene bestemmer mye på Christmas Island. Spesialbygde krabbebroer og krabbeunderganger med ledegjerder er bygget og står klar for å lede skapningene trygt til vannet.
Skilt advarer om krabbene: «Senk farten, kjør utenom». I en rundkjøring midt i øyas «Settlement», der innbyggere bor, står et digert skilt som varsler om åpne og stengte veier, omtrent som ved norske fjelloverganger.
Men her er det drivende krabber og ikke snedrev som begrunner «closed»-skiltet.
LES OGSÅ: 10 fantastiske toppturer i Norge
Og når krabbevandringen pågår, kjører folk i sikksakk for å skåne krabber med begrenset trafikal erfaring. Noen lar bilen stå etter mørkets frembrudd for ikke å kjøre ihjel krabber. Ingen ytrer seg negativt om krabbene eller vil ha dem vekk.
Kø på trappa
Selv om vandringen bare pågår noen uker, er hensynet til krabbene høyt oppe på alle prioriteringslister hele året. Så høyt at det utløser bekymring for fremtiden hos befolkningen.
For krabbene kan øysamfunnet ikke leve av. Den lille øya ligger avsides, reisen er dyr og værgudene avgjør når krabbene starter vandringen.
Noen hundre turister finner årlig veien for å beskue fenomenet, men det er begrenset hvor mye inntekter befolkningen kan skvise ut av krabbene sine.
Innbyggerne avhengig av gruvedrift
I stedet har innbyggerne på Christmas Island basert seg på at øyas fosfatforekomster kan holde dem og samfunnet deres i live. Phosphate Resources Ltd er den ledende produsenten av fosfat i Sørøst-Asia.
Hvert år skipes 700 000 tonn fosfat fra Christmas Island til Australia, New Zealand, Malaysia og Indonesia. Mer enn 250 mennesker jobber i gruveindustrien.
Én av dem er Shawn Eng. Når han kommer på jobb klokka åtte denne morgenen, er det ikke bare han som vil inn på kontoret. På trappa står det krabber i kø. Shawn har ikke tenkt å fjerne dem.
– Vi lar dem bare være. De er harmløse, sier han og forsvinner inn på kontoret. Det er verre ting å bekymre seg over enn røde krabber på vandring. Dagens gruver er i ferd med å tømmes. Industrifremtiden er usikker.
Styrt fra Australia
Den vesle øya 350 km sør for Java i Indonesia og 2600 kilometer nord for byen Perth på den australske vestkyst, er australsk territorium. Og myndighetene i Australia er vesentlig mer bekymret for øyas økosystem enn økonomien til innbyggerne på Christmas Island.
Da Phosphate Resources Ltd. søkte om å utvide virksomheten til nye områder, fikk selskapet støtte av det lokale styret på øya. Men australske myndigheter vendte tommelen ned for prosjektet, under henvisning til at det ville få for store negative effekter på økosystemet og sjeldne arter som lever på øya.
Så som krabbene.
– De har en viktig funksjon i regnskogens økosystem ved at de graver huler, snur på jorda og gjødsler med ekskrementer. Om krabbene blir borte, endrer skogen karakter, forklarer Craig Brockway ved nasjonalpark-kontoret på Christmas Island.
Lånt tid
Joy Wickrenden, gruveselskapets miljørådgiver, sier at selskapet aldri ville ha gått inn i de urørte regnskogene der krabbene bor for å utvinne fosfat.
– Vi ønsker ikke å gjøre negative inngrep. Vi har en klar miljøpolicy. En eventuell utvidelse ville aldri gått på bekostning av naturverdiene, sier hun og legger til at selskapet unngår å kjøre til visse tidspunkter under krabbevandringen for å unngå overkjørsler.
I følge Wickrenden er det ingen hemmelighet at gruvevirksomheten lever på lånt tid. En utvidelse av gruvene ville forlenget selskapets overlevelseshorisont.
Slutt i 2020?
– Ifølge de siste prognosene kan vi holde på til midten av 2020-tallet. Grunnen er ikke bare at fosfatreservene minsker, det har også noe med konkurranse fra andre fosfatutvinnere å gjøre. Stenger gruvene har ikke folk lenger arbeid på øya, og mange vil dra til fastlandet.
LES OGSÅ: Ombygd semitrailer ble til uvanlig innholdsrik bobil
Mark Rockfort har bodd på øya i 35 år og er én av de få som ikke er avhengig av fosfatgruvene.
– Hvis gruveindustrien forsvinner i dag, finnes det ingen alternativer for befolkningen, sier han.
Maur-trøbbel
De røde krabbene er truet av gule maur. «Yellow crazy ant» har etter at den kom til øya redusert krabbebestanden med 15-20 millioner. Maurene sprayer syre inn i øynene på krabbene. En krabbe som vandrer inn i maurkoloni vil dø innen 24 timer. For å beskytte krabbene som er så viktig for økosystemet, prøvde man først med innsektsgift. Nå er jobben overlatt til mini-veps som angriper et annet insekt som produserer honningduggen maurene lever av.
– Myndighetene gjør ingenting for å skape alternative arbeidsplasser på øya. Men det trenger vi før eller siden, sier Mark Rockfort.
Han vet hva han snakker om etter 35 år på øya og som innehaver av en fiske/dykke-butikk. Gruveindustrien er viktig for øya, det er synd at de ikke får utvikle virksomheten videre, mener han. Han er kritisk til regjeringen som kontrollerer alt på øya, uansett hva innbyggerne måtte mene.
At gruveindustrien er et problem for krabber og annet dyreliv, har han ikke noe tro på.
Øya har mer enn krabber
– Gruveindustrien vil ikke ødelegge regnskogen med bulldosere. Den største påvirkningen kommer fra folk og ikke minst turister som kjører rundt i leiebiler. Jo flere turister, desto flere krabber blir kjørt i hjel, sier Mark Rockfort oppgitt. Sist år kom 1300 turister. De la igjen 2,1 millioner australske dollar. For øya er mer enn krabber, forteller Renata Davis ved øyas turistkontor.
– Vi har sjeldne fugler, en unik regnskog og et marint undervannsliv som kan oppleves hele året. Legg på en unik historie, en kulturell miks av Asia og Australia, så har du en unik og trygg destinasjon uten masseturisme, sier hun.
Stabil krabbebestand
Hittil har man klart å holde en stabil krabbebestand. Krabbene tyter konstant ut av skogen hele uken igjennom. Og når krabbevandringen foregår, danser alle etter krabbenes pipe, slik man alltid har gjort på denne øya i Det indiske hav.
Om morgenen er flere ansatte fra nasjonalpark-kontoret på øya ute med kost og rive for å få vekk flest mulig krabber før skolebussen kommer. Noen krabber har likevel forvillet seg ned i skolegården. Barna synes det er gøy, men får streng beskjed av lærerne om ikke å røre dem.
Selv ikke barna er i tvil om at en krabbe gir og en krabbe tar.
Krabbevandringen
Krabbevandringen er et fenomen Christmas Island er alene om. Hele året bor krabbene i regnskogen midt inne på øya, i hull i bakken. Men når det første monsunregnet kommer, som regel i oktober-november, starter vandringstrangen.
Ei krabbe går ikke så fort, så vandringen tar noen uker. I brede strømmer vandrer de mot kysten, klatrer over hindringer og ned bratte klippepartier. Stort sett bruker de den samme ruta år etter år.
Hannkrabbene leder an. Når de kommer ned mot sjøen, graver de seg huler – og venter på hunnene. Hunnkrabbene velger seg ut en hann med ei fin hule, parer seg og får egg.
Da har hannkrabbene gjort sin del av jobben og vandrer tilbake til skogen. Tre dager etter paring, produserer hunnene egg, men holder seg i hulene i 12-13 dager mens eggene utvikles. De holdes i en rugepung på brystet og under bakparten. En enkelt hunn kan ruge på opptil 100 000 egg.
Timingen for vandringen henger sammen med månefasene, slik at eggene kan slippes i sjøen akkurat idet høyvannet snur ved siste kvartmåne. Man mener dette skjer fordi det da er minst forskjell på høyvann og lavvann. Dermed er det tryggere for hunnene å nærme seg vannkanten for å slippe eggene. De er tross alt landkrabber og kan ikke svømme.
Om ikke krabbene rekker fram til akkurat dette tidspunktet, venter de til neste kvartmåne, en måned seinere. På morgenen og kvelden ved siste kvartmåne samler hunnene seg tett i tett på klipper og steiner i sjøkanten, opptil 100 krabber pr. kvadratmeter. I løpet av noen dager slippes alle eggene i sjøen, og hunnene kan begi seg tilbake til regnskogen.
Larvene klekkes i vannet. De går gjennom flere stadier over fire uker før de blir kommer opp av vannet som små krabber. Millioner av krabber spises av fisk, store skater og ikke minst hvalhaier som besøker Christmas Island midt under krabbe- gytingen.
De små krabbene som bare måler fem millimeter, starter straks å vandre innover på øya. De er godt synlig noen dager, men så forsvinner de og ses sjelden. Krabbene går under bakken og blir ikke synlig igjen før neste monsunregn setter inn igjen i oktober-november.
Denne saken ble første gang publisert 20/05 2019, og sist oppdatert 20/05 2019.
