Verdens største innendørs museumsgjenstand
Noen kalte det galskap. Nå er galskapen i ferd med å bli et landemerke
Avskiltede M/S «Finmarken» blir trolig verdens største museumsgjenstand i monter.
Det er som om tiden har stoppet. På den lille lugaren til den populære skipselektrikeren for eksempel, der opptil 20 mennesker pleide å samle seg til fest. På veggen hos maskinsjefen henger fortsatt bildet som ble innkjøpt i Bergen i påseilet tilstand − bildet med motivet som er bannlyst på alle skip; en hest.
Ute på fordekket står en ekte Ford Taunus 17M. Og det for all fremtid.
M/S «Finnmarken» er i ferd med å bli Norges, kanskje verdens største innendørs museumsgjenstand, 64 år etter at hun ble bygget i Hamburg.
Kysttraveren skal udødeliggjøres på Stokmarknes, Hurtigrutens vugge. Men det koster. Foreløpig prislapp er beregnet til 200 millioner kroner.
Men det holdt på å gå riktig galt. Det var nummeret før skipet ble spikeremne.
Utseilt
Året var 1993. Hurtigruten var inne i et generasjonsskifte. Skipene som ble bygd etter krigen hadde utseilt sin rolle og skulle erstattes av store og moderne skip; de reneste cruiseskipene.
Fra nord kom den ene kysttraveren etter den andre inn for siste veksling i Bergen. Denne gangen var det «Finnmarkens» tur. For siste gang hadde skipet snirklet seg gjennom verdens flotteste kystlandskap opp til Kirkenes.
Skipene fra gullalderen
«Finnmarken» led samme skjebne som «Polarlys», «Ragnvald Jarl», «Nord-Norge» og «Kong Olav». «Harald Jarl» holdt helt til 2001. Alle ble de pensjonert fra tjenesten som hurtigruteskip. På 80-tallet ble «Erling Jarl», «Vesterålen», «Nordlys» og «Håkon Jarl» tatt ut av trafikk.
Av de første etterkrigsskipene er det bare «Lofoten» som fortsatt seiler. «Nordstjernen» er fredet. «Harald Jarl» er blitt luksuriøst cruiseskip. «Finmarkens» søsterskip, «Ragnvald Jarl», ble nylig kjøpt av «Nordstjernen»-rederne. De skal renovere skipet og bruke det i turistfart i Skandinavia.
Dette var skip som for alltid har meislet seg inn i kysthistorien. Langs kysten bodde mange som kunne gjenkjenne skipene på skipsfløyta. De seilte alle i hurtigrutens glansalder på 50-, 60- og 70-tallet. Før flyene overtok, var kystveien nesten den eneste måten å komme seg ut i verden. Som Svolvær-jenta Kari Bremnes har beskrevet slik i sin hyllingssang:
Æ hadde bestandig den drømmen
Da æ va ei lita pia
Ved en diger fjord
Om å få komme med ei hurtigrute
Dit æ engang skulle
Folk lo og ristet på hodet
«Finmarkens» veksling ble gjort i Harstad 21. desember 1993. Da overtok nybygde «Richard With» stafettpinnen fra «Finmarken», mens gamle-båten ble sendt direkte i bøyene i Narvik og til en uviss skjebne.
Ingen kjøpere til «Finnmarken» meldte seg. Men da et evig liv som spiker syntes uunngåelig, tok følelsene overhånd.
«Finnmarken» ble gitt i gave til det fremtidige Hurtigrutemuseet. Dette var kanskje den største galskapen i det hele. Hvem kunne ta hånd om en pensjonert hurtigrute? Mange mente det var ren og skjær idioti å ta i mot det 81,3 meter lange skipet som en gave. Hva skulle det brukes til?
De negative forståsegpåerne hadde ikke tatt høyde for stayer-egenskapene til Sten Magne Engen.
Siste kaptein
I mange år seilte Magne Engen (74) som hurtigrutekaptein, blant annet på gamle «Finnmarken». Engen så for seg at skipet kunne inngå som en del av museet, som på den tiden var i sin spede begynnelse.
Etter en tid i opplag, ble «Finnmarken» sendt i dokk hos Kaarbø mek. Verksted i Harstad for sandblåsing og klargjøring for landsetting. Deretter gikk hun for egen maskin, assistert av et par slepebåter, til Stokmarknes – naturligvis med Sten Magne Engen som kaptein.
Mandag 16. juni 1999 var siste gang «Finnmarken» hadde saltvann under kjølen. Da ble skuta trukket på land der den gamle sjøflyhavnen lå på Stokmarknes.
Folk ristet enda mer på hodet og mente at denne gangen hadde man tatt seg vann over hodet. Det var langt mellom røstene som evnet å se mulighetene som lå i det elleville prosjektet.
Fikk pris på hugging
Skepsis snudd
Direktør Geir Are Johansen i Museum Nord fryder seg over hvordan monster-monteren reiser seg rundt "Finmarken."
Selv lokalbefolkningen har snudd og ser ut til å være positivt overrasket over det nye landemerket.
− Hurtigruten har fraktet folk og varer, men også ideer, nyheter og impulser har kommet rekende opp- og nedover langs leia.
Han er full av beundring for innsatsen til ildsjelen Sten Magne Engen:
− Vi hadde ikke hatt noe Hurtigrutemuseum uten ham. Det er klart. Sten Magne er både en fantastisk kar og ildsjel. Han visste hele tiden hva kursen skulle være, skryter museumsdirektøren.
Etter hvert ble det rigget til en gangvei slik at besøkende på Hurtigrutemuseet kunne ta seg en tur om bord i skipet. Men skuta bar preg av at lite eller ingenting hadde skjedd siden den kom på land. Forfallet ble etterhvert så påtrengende at det ble montert et skjemmende bølgeblikktak som skulle ta unna en del av vannet som truet med å ødelegge skipet.
Skeptikerne holdt på å få rett. Etter mange år uten penger til tilstrekkelig vedlikehold begynte skipet å bære preg av forfall og rust. Prisen for opphugging ble utregnet til 19 millioner kroner. Det var det billigste alternativet for en varig løsning for skipet.
På dette tidspunktet var det umulig å få prosjektpenger fra offentlige myndigheter. «Finnmarkens» skjebne lå bokstavelig talt i dødvanne.
Dugnad
I kulissene ble det jobbet iherdig for å skaffe penger til en varig løsning – et bygg der skipet kunne bli bevart for fremtiden. Kaptein Engen hadde mange bomturer til både Stortinget og fylkestinget, men pengene satt for langt inne.
Engen argumenterte med at trekirker og bondekultur ble bevart i rikt monn, men ikke kystens historie. Til ingen nytte.
− Vi var på konkursens rand, oppsummerer Engen, som nå er styreleder i stiftelsen Norsk Hurtigrutemuseum. I flere år jobbet han på dugnad for prosjektet.
− Det har vært en evig kamp med noen sekunders godvær innimellom, mimrer Engen.
20 mannskapsmedlemmer samles til fest! Foto: Eivind Pedersen
Funklende juvel
Men for få år siden løsnet det og bitene falt på plass. Pengene kom på bordet. Både staten, fylket og Hadsel kommune slo følge med flere sponsorer. I regi av Museum Nord blir drømmen om et fullblods museum nå virkelighet.
På selveste Richard Withs Plass på Nordnes reises et kjempemessig monter i glass og stål som for alltid skal verne sliteren som i sin tid var det flotteste og mest moderne av alle hurtigruteskipene. Med en spesiell lyssetting skal hurtigruta fra 1956 funkle som en juvel i det vesterålske landskapet, mellom brede fjorder og spisse fjellformasjoner.
Inspirasjonen til byggets form er hentet fra «Finnmarkens» eget design. Åpningene i skipssidene, der mannskapet pleide å henge over rekka i røykepausene, lener seg forover – akkurat slik monteren gjør.
M/S Finnmarken
Bygget i 1956 ved Blohm & Voss i Hamburg. Samme år ble søsterskipet «Ragnvald Jarl» og «Nordstjernen» levert fra samme verft.
Lengde: 81,3 meter
Bredde: 12,6 meter
Dyptgående: 4,5 meter
Toppfart: 16,6 knop
Maskin: 10-sylindret MAN, 2.960 bhk.
Tonnasje: 2.189 brt.
Lasteevne: 659 dødvekttonn
Passasjerer: 425 (205 køyeplasser)
Komplett bro
I disse dager går Engen rundt med et tilfreds smil. Hans visjon om et museum med et originalt hurtigruteskip blir realisert.
Han vil helst ikke snakke om det forsmedelige i at dagens Hurtigrutemuseum blir faset ut når det nye museet åpner.
Dermed forsvinner utstillingen med de utallige historiske gjenstandene fra hurtigrute-historien. Mange av dem er innsamlet av Engen, selvsagt. Her finnes det meste; skipsklokker, originale dekkstoler, postlugaren, pianoer, serviser og ikke minst komplett broutrustning med originale instrumenter.
Blant hurtigrute-vennene håper man i det lengste at mest mulig av dette fortsatt kan være tilgjengelig og at det nye bygget ikke bare skal romme butikker for suvenirer.
I dag forstår ikke Magne Engen hvorfor det skulle bli så vanskelig å realisere prosjektet, ettersom «alle» etter hvert skiftet mening og i hvert fall sa at de syntes planene var så fantastisk flotte og spennende ut.
Bygget skulle ha åpnet på forsommeren, men blir noen måneder forsinket. Og det er jo ikke helt uvanlig når Hurtigruta har måtte kjempe seg igjennom ruskevær og motstrøm.
Bortgjemt på ridesenter
Richard With fra Stokmarknes sto selv på broen da det første hurtigruteskipet stevnet nordover fra Trondheim, søndag 2. juli 1893. Det ble starten på en samferdselsrevolusjon.
Både Richard With og kong Haakon var om bord i D/S Finmarken da Risøyrenna ble åpnet etter mudring i 1922. Da kunne skipene seile via Vesterålen, direkte til Lofoten.
Fant klenodium
På Hurtigrutemuseet skal det presenteres en stor seksjon fra nettopp D/S Finmarken fra 1912. Historien bak er spesiell. Sten Magne Engen fikk i 1998 fikk et brev fra en hollender som hadde vært hans passasjer. Passasjeren kunne fortelle at om det som på folkemunne ble kalt «Villa Finmarken».
Engen undersøkte saken og fant ut at deler av et ridesenter var bygd opp rundt akterskipet på det gamle skipet, som ble hugd opp på 1960-tallet.
Redningsaksjon
Den ble den gjenfunnet som en del av et overnattingssted langt ute på bondelandet på en nederlandsk rideskole! Både hestelukta og historien satt i vegger og skott.
Etter en omfattende redningsaksjon lyktes det å få akterskipet til Stokmarknes.
I flere år har flere treskjærere jobbet med å gjenskape de flotte dekorasjonene med motiver fra vikingtiden. Nå står røykesalongen, damesalongen og musikksalongen ferdig. Den gamle tapetet på veggene er spesiallaget av eksperter i Tyskland. Her står også skinn- og fløyelsmøbler, wienerstoler anno 1912- og et gammelt piano.
Siden har oppussingen skjedd i en anonym container på brygga. Nå får seksjonen sin rettmessige plass; på museum.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 17 2020
Denne saken ble første gang publisert 29/03 2020, og sist oppdatert 06/05 2020.
