Skuffelse og raseri endte i allianse
Sviktet av britene
Engelskmennenes innsats i Norge i april ble oppfattet som et svik av den norske regjeringen. En allianse mellom Storbritannia og Norge syntes fjern.
Statsminister Johan Nygaardsvold pendlet mellom skuffelse og raseri over Englands oppførsel våren 1940:
− De sendte ikke annet en skopussere og kirkegårdsvakter.
Og da britene kunne notere seier i slaget om slaget om Narvik, trakk de seg ut − uten at den norske regjeringen ante noe om planene. Og som ikke det var nok: Winston Churchills menn laget ferdig en pressemelding om at tilbaketoget kom etter oppfordring fra nordmennene.
I april 1940 virket en allianse mellom Norge og Storbritannia i 2. verdenskrig veldig lite sannsynlig.
Britisk minelegging
− Skal Norge gå inn i forhandlinger med tyskerne? Skal Sør-Norge oppgis og regjeringen fortsette i Nord-Norge? Spørsmålet sto øverst på dagsorden for regjering og storting i april 1940.
I dag, 80 år senere, virker det som en selvfølge at Norge gikk med i krigen på de alliertes side. Men den gang beslutningen skulle fattes var det slett ikke gitt at et samarbeid med Storbritannia var riktig vei å gå.
Sinnet mot engelskmennene hadde bygget seg opp før tyske krigsskip stevnet inn Oslofjorden, 9. april. Britisk minelegging krenket norske farvann. Mange mente at dette trakk nøytrale Norge inn i krigen. Respekten for engelskmennene tiltok heller ikke under felttoget i Sør-Norge. Engelske styrker skulle bistå på Åndalsnes og i Namsos, men gjorde raskt tilbaketog.
Engelsk tyrann
29. april 1940 ble Molde bombet mens kong Haakon, kronprins Olav og landets gullbeholdning lå i skjul i småbyen.
Mislikte nøytral linje
Under første verdenskrig var Norge nøytralt, men norsk avvergepolitikk ble vanskeligere i 1940. Britene la ikke skjul på at de var misfornøyd. De mente at tyskerne hadde altfor store fordeler av den norske nøytraliteten. Jernmalmen fra Sverige som ble skipet ut fra nøytral havn i Narvik, utgjorde et smutthull for tyskerne.
Vestmaktene opprettet en ny front i nord, og i mars sto troppene klare. De hadde ordre om å trosse en symbolsk eller mindre motstand, men skulle bøye av for et resolutt norsk forsvar. De allierte opptrådte aggressivt og truende, mens tyskerne hadde så store fordeler av den norske nøytraliteten at de ikke behøve skaffe seg kontroll over norsk territorium.
De allierte brøt med vilje norsk nøytralitet da de sendte sine krigsskip inn i Jøssingfjorden. Planene om å marsjere gjennom Norge til Finland, truet med å gjøre Skandinavia til en slagmark.
Et stykke på vei er det riktig å si at vestmaktene trakk Norge inn i krigen, skriver professor Ole Kristian Grimnes. De ville lokke tyskerne hit opp. Man kan si at begge parter deltok i et parallelt løp: Den allierte mineleggingen 8. april, den tyske invasjonen 9. april. Begges mål var landgang i Norge, men de alliertes planer ble noen dager forsinket, grunnet uenighet mellom britene og franskmennene.
Tyske fly bombet og skjøt mens sivile prøvde å redde seg og sitt. Noen britiske soldater skrek at alle måtte ha seg ut av veien. I boken «Under krigen» skildrer forfatteren Ingar Sletten Kolloen statsminister Johan Nygaardsvolds raseri:
« … det var en svart liten tyrann som var påhengt alt mulig utstyr, både våpen og klær, Gud vet om han ikke hadde stjålet det meste, som kom forbi der jeg stod, og han skrek og oppførte seg som om kniven stod i ham …»
Mellom ildsøyler som slo til værs, freste Nygaardsvold ut sin forbitrelse mot denne briten, ja, mot alle briter, med skjellsord han hentet frem fra dypet av minnekista fra sin tid som slusk i Amerika. «Jeg ga ham en salve av det slaget og bad ham holde kjeft. Han tverrstanset, og så fikk jeg en skyllebøtte på engelsk som jeg ikke forsto et kvekk av. Jeg stod ganske rolig, og så sa jeg: Shut up, and go away, you god damn rascal. I am the Prime Minister of Norway!»
PR-jippo i Narvik
Åndalsnes og Namsos ble først forlatt. Så trakk de allierte seg ut fra Bodø og Salten-området. I Storbritannia pågikk en politisk omveltning. Statsminister Neville Chamberlain kastet kortene 8. mai, og det ble dannet en samlingsregjering under den kampvillige Winston Churchill.
Churchill ville lære tyskerne en lekse og samtidig styrke kampmoralen på kontinentet. Til dette spillet trengte han Narvik.
Admiral William Boyle mottok oppdraget om bord i sitt skip på Harstad havn 23. mai: Først skulle Narvik gjenerobres. Deretter skulle de allierte trekke seg ut igjen av byen og Norge. Ordren var ledsaget av et krystallklart budskap.
Tilbaketrekningen skulle holdes hemmelig for nordmennene inntil den faktisk var igangsatt.
De svære britiske krigsskipene omringet Narvik-halvøya. Natt til 28. mai fyrte de løs med alt de hadde mot tyske stillinger i Narvik.
Besatt og befridd
Slik beskriver forfatter Kolloen hvordan Narvik-ordfører Theodor Broch stod i den øverste etasjen på sykehuset og fulgte dramaet:
«Bombardementet startet først på sørsiden. Hele Ankenesstrand ble beskutt og ett for ett tentes det bål av de små trehusene langs veien. Gudskjelov, vi visste at de var evakuert.» Broch så båter fulle av soldater ta seg over fjorden: «Vi stod skjelvende av opphisselse i vinduene. Splintene klasket i veggen, men hver eneste scene var for spennende til å miste.» Nordmenn og sårede britiske og tyske soldater stod side ved side på sykehuset. Torsdag 30. mai samlet befridde og befriere seg i en felles seremoni for å minnes alle som hadde gitt sine liv. Det var først gudstjeneste på norsk, fransk og latin. Ved midnattstid dro alle ut til kirkegården. Det var lyst og stille. De var norske, britiske, franske og polske soldater og fremmedlegionærer fra andre land. Der de stod med bøyde hoder rundt den store graven, opplevde ordfører Broch at de døde hadde ikke falt forgjeves. Hitler var påført sitt første nederlag. Som alle andre var han uvitende om beslutningen som for lengst var fattet om at byen snart skulle oppgis igjen.
Truet med tysk løsning
Samme dag som Narvik ble bombardert, var C.J. Hambro og Nygaardsvold i møte med den britiske ambassadøren til Norge, Cecil Dormer.
Det oppsto et voldsomt munnhuggeri:
Og så stod vi der. Forrådt, sviktet og bedratt.
Storbritannia hadde ikke sendt ordentlige soldater, men «kirkegårdsvakter og skopussere» til Norge, raste Nygaardsvold.
«På Åndalsnes hadde de ikke utmerket seg på annen måte enn som tyveknekter og voldsmenn.»
Britenes innsats i nord var like bedrøvelig, hevdet statsministeren. Han truet med at hvis ikke øverstkommanderende Ruge straks fikk møte de allierte militære lederne, så ville han «gå til kongen og be om at det ble opptatt fredsforhandlinger mellom Norge og Tyskland». Imperiets utsending ble hvit i ansiktet av sinne, observerte Nygaardsvold.
Han opplevde at ambassadøren lot «som om han var helt ukjent med tilbaketoget fra Bodø». Dermed fikk han ytterligere forsterket sine mistanker om britisk falskspill. Hambro anklaget britene for å ha vist null samarbeidsvilje og konkluderte med at «nordmennene hadde mistet troen på engelskmennene». Dormer var allerede innkalt til de alliertes hovedkvarter i Harstad. Han lovet Nygaardsvold å gjøre hva han kunne.
Fire muligheter
Dette var de fire alternativene den norske regjeringen vurderte i juni-dagene 1940:
* Å slåss videre på egen hånd
* Å gå inn i fredsforhandlinger med tyskerne
* Å reise til Storbritannia og fortsette kampen på alliert side
* Å oppgi sør og fortsette med en regjering i Nord-Norge (demarkasjonslinjen).
Demarkasjonslinjen var godkjent av vestmaktene, og nøytrale Sverige skulle stå som en garantist.
– Kongen og regjeringen hadde ikke stor tro på planen, men klynget seg til forslaget i noen dager, i et desperat forsøk på å kunne bli i Norge. Planen må først og fremst sees som et uttrykk for hvor vanskelig de hadde for å forlate landet, sier professor emeritus Ole Kristian Grimnes.
Diskusjonene viste at det ble sett på som lite realistisk å kjempe videre på egen hånd. Man ville heller ikke gå i fredsforhandlinger med tyskerne. Tyskerne hadde fått frist til 3. juni med å svare på forslaget om en løsning der Norge ble delt i to. Derfra kom det ikke svar. Britene hadde på sin side satt 7. juni som siste frist for at Kongen og regjeringen skulle kunne reise under beskyttelse av britiske krigsskip og fly.
Gradvis modnet tanken om at det ikke fantes noe alternativ til å føre krigen videre fra eksil. 7. juni ble vedtaket fattet, enstemmig og med tilslutning fra Kongen Av to onder − demarkasjon eller eksil i Storbritannia − valgte samlingsregjeringen det minste.
Grimnes mener dette er Nygaardsvold-regjeringens beste stund:
– De reiste og valgte dermed fortsatt motstand, selv om det var redsel for at de ved å opptre slik, fjernet seg fra folket og at det ville bli oppfattet som flukt. Det var heller ikke gitt at britene ville seire. Regjeringen fattet alle sine store vedtak om motstand enstemmig. Ingen enkelt person spilte hovedrollen. Regjeringen var et kollektiv og kollektivet var helten. De holdt fast på motstandslinjen i en situasjon som var preget av stigende avmakt, og der de sto svakere i den offentlige opinion for hver beslutning som ble tatt.
I Oslo-kretser gjorde fredsønsker seg tidlig gjeldende:
− En avstemming eller meningsmåling hadde trolig vist liten støtte for vedtaket om å reise 7. juni. Regjeringen trosset ikke bare en stormakt, men også i økende grad nasjonen selv. April og juni var likevel Nygaardsvolds-regjeringens «finest hour», mener Grimnes.
Sjokkbudskap
To dager senere, lørdag 1. juni, kom ambassadør Dormer tilbake til Tromsø i kveldingen. Først nå fikk den norske regjeringen vite at de allierte var i ferd med å trekke alle styrker ut av Norge − en beslutning Churchill hadde tatt ni dager tidligere.
Dormer overbrakte sitt sjokkbudskap først til utenriksminister Halvdan Koht, og prøvde å få ham til å akseptere «kanskje det usmaklegaste som nokon sinne kom til meg frå britisk side. Det var det at han skulle freiste å få den norske regjeringa til å ta på seg skulda for at dei allierte no drog seg tilbake frå Noreg».
Forrådt, sviktet og bedratt
Britene hadde allerede laget ferdig en pressemelding, der det gikk frem at de evakuerte etter oppfordring fra norske myndigheter. Ambassadør Dormer anbefalte også den norske regjeringen å ta opp igjen forhandlingene med svenskene om å dele Norge. Hver dag nordmennene forhandlet, betydde mer tid til tryggere å skipe ut britisk mannskap og materiell.
Den 54. dagen på flukt ble en av de aller bitreste for statsminister Johan Nygaardsvold, skriver Kolloen:
«Gjennom seks uker med fjellkrig hadde norske styrker jaget tyskerne ut av hver eneste steinur og høyde de hadde forskanset seg i og kjempet seg frem til og inn i Narvik, som nå var befridd. Tyskerne var presset inn mot svenskegrensen. «Men hva betydning hadde det? Ikke det minste! Hverken strategisk eller politisk,» måtte Nygaardsvold erkjenne denne lørdagskvelden 1. juni. Bittert konstaterte han: «Og så stod vi der. Forrådt, sviktet og bedratt.»
Eksil ga allianse
7. juni 1940 traff Regjeringen formelt beslutningen om at Kongen skulle dra til Storbritannia. Tanken hadde modnet de siste dagene, og det innebar at Regjeringen knyttet Norges sak til de allierte.
– Hadde det vært en folkeavstemning eller meningsmåling blant nordmenn i disse skjebnetunge dagene, er det slett ikke sikkert at dette alternativet med å gå i allianse med britene hadde fått flertall, sier historieprofessor Ole Kristian Grimnes.
Overgangen fra nøytralitet til allianse utløste en opphetet debatt i den norske eksilregjeringen: Utenriksminister Koht ville ikke knytte Norge for tett til Storbritannia. Forholdet til Sovjetunionen krevde en balansegang mellom vest og øst, mente han. Men flertallet ville komme britene i møte og vente med å stille krav til tilliten var bedre mellom partene. Norge ville bli den beste allierte i klassen for å skaffe seg påvirkningskraft.
Linjeskiftet krevde en ny utenriksminister, Trygve Lie.
Kamp for britisk tillit
Fra november 1940 var Lie en av regjeringens sterke menn. Den engelske utenriksministeren Anthony Eden og Lie ble personlige venner, og Lie gikk langt i å skissere en alliansepolitikk for etterkrigstiden. Den gryende ideen om en atlanterhavspakt skapte goodwill for Norge som en aktiv, positiv og kreativ medspiller.
− Den gode relasjonen mellom Eden og Lie kan også ha hatt betydning for at Lie etter krigen ble FNs første generalsekretær, sier Grimnes.
Samarbeidet mellom norske og britiske militære og organiseringen av de norske stridskreftene var et følsomt tema. I mai 1941 ble nordmenn og engelskmenn enige om prinsippene. Styrkene skulle mest mulig ha karakter av å være norske, med norske offiserer, men ville bli stilt under britisk kommando når de deltok i operasjoner.
I oktober 1941 overtok Oscar Torp posisjonen som forsvarsminister etter Birger Ljungberg. Torp ble regjeringens andre sterke mann. Nye krefter måtte inn i militærledelsen, mente Torp. Det ville øke tilliten hos britene. Forsvarets overkommando ble gjenopprettet i 1942 med Wilhelm Hansteen som forsvarssjef. Eldre offiserer ble satt til side og overkommandoen bemannet med yngre offiserer.
Fluktlinje
I løpet av krigen kom det store flertall av nordmenn til å se på motstandslinjen som riktig. Men det som i dag er en del av det nasjonale selvbildet, var ikke like klart for samtiden. Det ble stilt spørsmål ved om det var riktig å kaste landet ut i krig med et forsvar som var blitt sultefôret gjennom det meste av mellomkrigstiden. Reisen til Storbritannia ble sett på som en fluktlinje, ikke en motstandslinje. Rett etter krigen måtte Nygaardsvold-regjeringen tåle besk kritikk fra undersøkelseskommisjonen. Her er de viktigste punktene, beskrevet av Grimnes:
* Regjeringen klarte ikke å fatte noen klar beslutning om alminnelig og åpenlys mobilisering.
* De militære sjefene burde vært tilkalt om morgenen 9. april. Da kunne man unngått at mobiliseringen ble så rotete, og den militære ledelsen ville vært klar over hva regjeringen ønsket.
* Regjeringen gjorde heller ikke folk kjent med hva den hadde bestemt seg for. De glemte å benytte seg av kringkastingen, og det ble ikke sendt ut noen proklamasjon til allmennheten. Tyskerne tok derimot radioen i bruk og spredte forvirring gjennom eteren.
* Regjeringens utenriks- og forsvarspolitikk før krigen ble skarpt kritisert.
* Regjeringen tok for lett på de mange faresignalene som forelå før 9. april.
En lærdom å trekke er at hjelp som skal komme utenfra i krig, må være forberedt i fred, oppsummerer professor Grimnes. I 1940 haltet samarbeidet, partene kjente hverandre dårlig og så ofte med mistro på hverandre.
Tapene etter felttoget i Norge
Tyskland: 1300 døde, 1600 sårede. I tillegg omkom 2400 soldater under transport til Norge.
Norge: 850 døde, 850 sårede.
Storbritannia: 1900 døde, sårede og fangede til lands. 2500 til sjøs.
Frankrike og Polen: ca. 500 døde til sammen
Kilder:
Ingar Sletten Kolloen, Under krigen, bind 1, Vi må ikke falle (Gyldendal 2019)
Ole Kristian Grimnes, Norge i krig, bind 1, Overfall (1984), Norge under andre verdenskrig (Aschehoug 2018)
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2020
Denne saken ble første gang publisert 01/04 2020.
