Smaragdgruvene ved Mjøsa er ikke helt tømt
Smaragder fra Norge brukt i kongelig septer?
Gruvearbeiderne gjemte bort de kostbare edelstenene. Om natten rodde de over Mjøsa og hentet smaragdene – verdens mest kostbare mineral.
Bare noen rustne deler og en liten rest av muren er igjen etter det som var et administrasjonsbygg er i dag synlig ved Mjøsas bredd. Men fortsatt kommer folk langveisfra i håp om å finne skatter som ligger igjen etter velmaktsdagene fra gruven like bak.
LES OGSÅ: (+) Slik blir du venn med primusen
Herfra skal etter sigende en smaragd ha funnet veien til Storbritannias kronregalier. En ettertraktet edelstein berget på Byrud gård ved Minnesund.
I 10 år ble det brutt fjell for å avdekke den enestående forekomsten av edle steiner. Snart skal veivesenet sprenge ny vei og tunnel rett i nærheten.
Ingen vet hva som da kan bli avdekket.
LES OGSÅ: Leter etter Tsarens skatter i Barentshavet
Nazistene på skattejakt
Fortellingene er mange om skattene på Byrud. Under krigen dro til og med nazistene på skattejakt hit. De sprengte nye gruveganger og ville undersøke om det fortsatt lå igjen flere dyrebare edelstener, noen tiår etter at gruvedriften ble innstilt i 1909. Det er uvisst hvorfor gruvedriften opphørte. En av teoriene er at smaragd-årene forsvant ned under Mjøsa. Med datidens utstyr var det umulig å følge etter.
Nazistene fant ikke noen store forekomster. Men det var kanskje noen som likevel visste om hemmelige steder å finne smaragder.
Det fortelles at en tysker i årevis etter krigen dro på fast «sommerferie» til Byrud. Her var han i tre uker og det sies at han fant så mye smaragd at det tilsvarte en årslønn.
Korn og edelstener
I 1992 kjøpte ekteparet Anne Grete Røise og Ole Jørgen Bjørnstad gården Byrud, som er en av de eldste i Eidsvoll. Her har det vært gårdsdrift siden vikingtiden. Nå er det skogdrift og korn det går i. Pluss smaragder.
Ekteparet deler sjenerøst av de potensielle skattene som fortsatt kan befinne seg på eiendommen ved Mjøsas strand, noen kilometer syd for Feiring.
I sommerhalvåret kan enhver komme hit og dra på skattejakt. For 120 kr for voksne og 60 kr for barn kan du bruke en hel dag på å lete etter verdens sjeldneste edelsten.
Stadig nye funn
De aller fleste gjør noen funn. I de gamle tippene foran 12 gruveganger ligger tonnevis med stein. Mange av steinene inneholder faktisk små smaragder. For å bli brukt i smykker må de kunne slipes, og derfor være av en viss størrelse. Uansett om størrelsen teller, så er det likevel stas å skryte av å være eier av en selvfunnet smaragd.
LES OGSÅ: Forskere har oppdaget én billiard tonn diamanter. Det er bare ett problem
Alle som finner smaragder, kan beholde edelstenen til odel og eie. Byrud-smaragdene regnes for å være spesielt flotte, fordi fargen er så dyp grønn. I bearbeidet tilstand er smaragd knalldyrt. En karat (ca. 0,23 gram) betales med opptil 60 000 kroner.
Best om våren
Det anbefales at man tar med seg hammer, spade og bøtte. Et insidertips er at våren er den beste tiden å lete. Da har vinterens snø og isgang gjerne flyttet på steiner slik at nye smaragder blir synlige. Det anbefales også å lete når vannstanden i Mjøsa er lav. Det sies at mange fine smaragder ligger på dypt vann, fordi steiner fra gruvegangene raste nedover den bratte skråningen og ut i innsjøen.
Mystiske smaragder
Full forvirring råder rundt edelstenene i Dronning Sonjas spektakulære smaragdsmykker.
Smykkesettet er en av de mest dyrebare av Europas kongelige smykker – og den tilfalt Sonja i 1968 da hun ble kronprinsesse i Norge. Ingen vet om det er Byrud-smaragder i smykkene, som er verd svimlende summer. Assisterende kommunikasjonssjef Sven Gj. Gjeruldsen skriver i en e-post at kongehuset ikke har noen opplysninger om hvor smaragdene stammer fra.
− Men de kom i kongefamiliens eie til kronprinsesse Märtha fra hennes mor, melder Gjeruldsen.
For snart ti år siden fortalte prinsesse Astrid til det svenske kongemagasinet Queen at dronning Sonjas smaragddiadem stammer tilbake til Napoleons tid. Kongereporter Kjell Arne Totland har på sin kongeblogg skrevet at «juvelene ble båret av den franske keiserinnens barnebarn Josephine av Leuchtenburg som ble gift med kong Oscar I og siden dronning Josefina av Sverige-Norge».
– Da nazistene invaderte Norge, flyktet mamma med oss tre barna over den svenske grensen. Vi bodde hos mormor og morfar (prinsesse Ingeborg og prins Carl) et par måneder før vi bestemte oss for å forlate Sverige og reise til USA etter en personlig invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt, fortalte prinsesse Astrid.
Astrid husker at moren fikk en bylt med det som inneholdt smaragdene da de sto på sentralbanestasjonen i Stockholm i 1940 – i tilfelle de trengte penger.
Så sent som i 2002 ble det funnet en sten med en smaragd på 5x1,5 centimeter. Stenen kan beskues på Bergverksmuseet på Kongsberg.
– Ja, det er funnet ganske mange flotte smaragder her, bekrefter Anne Grete Røise.
Godtebutikk for steingale
– I 1992 traff vi en tysker som kom kjørende med kone og campingvogn. Han viste oss en fantastisk samling smaragder som var funnet på Byrud, sier hun.
Historien om smaragdene på Byrud er som et eventyr. Hele området er som en geologisk godtebutikk.
Her finnes en rekke sjeldne mineraler. Foreløpig er 50 forskjellige mineraler dokumentert.
Uten store vanskeligheter kan du finne krystaller av både topas og rutil. Det er også gjort funn av thorianitt, gerdorffit, bavenitt og et mineral som er nær beslektet med det hypersjeldne mineralet kyzylkumitt. Mineralet ble første gang beskrevet i 2013, og fikk selvsagt navnet byruditt!
For menigmann er dette gresk, mens de geologiinteresserte kommer i stort antall for å se og lete. Årlig er rundt 6000 personer innom gruvene.
Skituren forandret alt
Anne Grete Røise forteller at det er beskrevet at det i Tyskland på 1880-tallet ble solgt smaragder fra Norge. Noen år tidligere dukket smaragd-prøver fra Norge opp både i Stockholm og London.
En teori er at ingen riktig forsto at smaragdene kom fra en drivverdig forekomst. Ikke før en vinterdag i 1898.
Da var engelske Maud Evelyn Aston og en venninne på skitur på islagte Mjøsa. Maud Evelyn hadde geologisk utdannelse. Da de kom rett nord for Byrud gård, hadde det gått et snø- og jordras. Jentene stusset over de grønne steinene som lå i raset. De løftet på noen steiner og fant enda flere grønne krystaller.
LES OGSÅ: Det store gullrushet i Klondike
Neste dag tok hun de største krystallene med til juvelér David Andersen i Karl Johans gate 20 i Oslo. Andersen bekreftet at det var smaragder; verdens sjeldneste og dyreste edelstener. Og kjøpte like godt hele partiet.
Maud Evelyns far, Edward Y. Aston, var en eventyrer. Med farsarven i lomma hadde han forlatt sin lærerpost ved en baptistskole i England for å dra til Alnøen i Botnviken for å starte kosteskaft-fabrikk. Prosjektet gikk heller kleint, og i 1898 dukket han opp på gullgruvene på Eidsvoll. Etter datterens funn av smaragdene noen kilometer unna, byttet han beite og dannet selskapet «The Norwegian & General Exploration Company Ltd.».
Selskapet hadde rundt 30 mann i arbeid. Det ble bygd knuseri, vaskeri, smie, administrasjonsbygg – og et lite atelier der smaragdene ble veid.
Arbeiderne ble sjekket inngående for å hindre dem i å rappe med seg edelsteiner ut av området. I boken «Eventyrlige Romerike» beskriver forfatter Øystein Søbye hvordan det fortelles at arbeidsfolk kom roende tilbake på nettene for å hente sine bortgjemte skatter. Også ungene skal ha lekt med lange, grønne stener uten at noen visste at det dreide seg om enormt kostbare krystaller.
De første årene gikk driften greit. Det ble funnet mye smaragd. Det største funnet var en smaragd på størrelse med tverrsnittet på en blyant. Mesteparten ble solgt til Storbritannia, Tyskland, USA og Tyrkia.
Kongelig septer?
Ole Jørgen Bjørnstad sier at man aldri har fått bekreftet at Byrud-smaragder sitter i de britiske kronregaliene. Men fra flere kilder har man hørt at de ble brukt i et septer da Edvard VII ble kronet 9. august 1902 i Westminster Abbey i London.
Bare to år senere ble det gjort store funn av smaragder i både Colombia og Brasil. Dette betydde slutten på den norske gruvedriften. I 1909 slukket sistemann lyset i Byrud-gruvene.
Smaragdene på Byrud ble dannet for millioner av år siden.
Geologene forklarer at i et meget begrenset område har sedimenter fra tidsperiodene perm (ca. 270 millioner år siden) og kambrosilur 500 til 570 år siden) sunket i et enda eldre grunnfjellsområde og blitt bevart til våre dager.
– Det har også vært til stede en hydrotermisk påvirkning, altså vann, forklarer Anne Grete Røise.
Skal snart sprenge
Hovedområdet er nesten horisontalt og strekker seg ca. 200 meter. De beste smaragdene er funnet på steder der massene er blitt presset inn i alunskifer.
Nå skal veivesenet snart i gang med sprengningsarbeider til ny vei like i nærheten av smaragdforekomstene.
På andre veianlegg er det funnet edelstener. På Hurum ble det funnet akvamariner, og på riksvei 3 ved Stange kom man over flotte ametyster.
– Kan man plutselig avdekke nye smaragder?
– Ingenting kan utelukkes, sier Ole Jørgen Bjørnstad.
Så legger han til:
– Sannsynligheten er nok ikke særlig stor.
Dessverre.
Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Les mer på www.vimennpluss.no.
Smaragdfakta
90 % av verdens smaragder kommer fra Colombia. Andre funnsteder er Brasil, Australia, nordlige Ural, Syd i Østerrike, India, Sør-Afrika, Zimbabwe og i Norge. Prisen på smaragd er svært høy.
Smaragd tilhører mineralgruppen beryll. Beryll er et silikat av aluminium og det sjeldne lettmetallet beryllium.
Krystallene er et sekskantet prisme, som kan være fargeløst, eller ha fargene blek grønn, blå, rosa, hvit og gul. Beryllen forekommer i pegmatittganger. Klar og dyp grønn beryll, kalles smaragd. Den er bare funnet ett sted i Norge.
Smaragden er ytterst sjelden helt ren og klar, den har som oftest inneslutninger som kalles urtegård (jardin).
Forfattere av eldre mineralogiske verker visste ikke hva godt de kunne tillegge denne steinen: Ved siden av å fryde øyet, hadde smaragden en beroligende virkning, den var et godt middel mot epileptiske kramper og sykdommer. Den jagde bort frykt og onde ånder.
Kilde: smaragdgruvene.no
Denne saken ble første gang publisert 30/12 2019, og sist oppdatert 30/12 2019.
