Prisbelønt konspirasjonsteori

The Russian Woodpecker» er skrevet, produsert og regissert av Chad Gracia, men mannen kameraet
dveler ved i de fleste scenene, er Fjodor Aleksandrovitsj, en eksentrisk ukrainsk kunstner, som gjerne vil finne «sannheten» om Tsjernobyl-­ulykken og Duga-­radaren. I hans hode finnes det nemlig forbindelseslinjer mellom disse to tingene.

Etter at kunstneren har oppsøkt både radaranlegget, tidligere sjefer for det og mennesker som har etterforsket atomulykken like ved – hele tiden kryssklippet med de dramatiske scenene fra revolusjonen i Ukraina i 2014 – formulerer han sin teori: Reaktoren i Tsjernobyl ble sprengt for å dekke over at Duga-radaren ikke fungerte etter planen.

Sprøtt? Vel, filmen vant «World Cinema Documentary Grand Jury Prize» ved den anerkjente Sundance Film Festival i 2015.

Nordlys-forstyrrelser

Hva anfører Aleksandrovitsj som «bevis» for sin sensasjonelle teori, som – hvis den skulle være sann – ville representere en av de drøyeste forbrytelsene i menneskehetens historie?

Påstanden er at Vasilij Sjamsjin, nyutnevnt til kommunistpartiets sentralkomité, fikk høre at en kontrollkommisjon i 1986 skulle besøke Duga-radaren. Sjamsjin omtales som en apparatsjik med et særlig ansvar for at Duga-radaren virket som den skulle. Problemet var bare at den ikke gjorde det: Nordlyset forstyrret radarens vaktsomme blikk mot ionosfæren, og gjorde til tider overvåkningsanlegget ubrukelig.

Aleksandrovitsj gjør også et stort poeng ut av en telefonsamtale som skal ha kommet fra et uidentifisert medlem av sentralkomiteen, en telefonsamtale som insisterte på at folkene i kontrollrommet ved reaktoren foretok testen som førte til den katastrofale atomulykken. Ved hjelp av eliminasjonsmetoden, forsøker den ukrainske kunstneren å sannsynliggjøre at det var Sjamsjin som beordret teknikerne til å presse reaktoren til å eksplodere – slik at den kommende inspeksjonen ved Duga-radaren ikke ville bli noe av.

Kameramannen skutt

Samtidig som dokumentarfilmens undersøkende korsfarer gjør sitt beste for å overbevise seeren om at verdens mest alvorlige kjernekraftulykke var en kynisk utklekket dekkoperasjon, jobber han hardt for underminere sin egen troverdighet. Innslagene med hans egen performancekunst i de radioaktive omgivelsene, gjerne naken eller innpakket i plast, virker temmelig bisarre. Når han intervjuer gamle radarspesialister, nøler de heller ikke med å kalle teoriene hans for «sludder» og «rene eventyr».

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter hvert synker Aleksandrovitsj dypere og dypere ned i paranoia, hevder han blir truet av det hemmelige politiet og avlyser en tur til Moskva av frykt for sin egen sikkerhet. Likevel er det et ubestridelig faktum at filmens kameramann, Artjom Ryzjikov, blir såret av en snikskytter under revolusjonsdagene på Majdan-plassen, og to menn ved siden av ham drept. Tilfeldig? Neppe, i dokumentarfilmskapernes øyne.

Teknologien fungerer

Å se filmen «The Russian Woodpecker» er en merkelig opplevelse. Den påståtte skurken Sjamsjin er død, og kan ikke intervjues. Dokumentarist Fjodor Aleksandrovitsj får munken Rasputin til å virke likevektig, og hvis teorien hans om at Tsjernobyl-katastrofen ble utløst med vilje for å skjule at Duga-radaren ikke virket, så får det Watergate-saken og regissør Oliver Stones teorier om mordet på John F. Kennedy til å virke som trivialiteter. Russernes fornyede satsing på over-horisonten-radarer, viser dessuten at teknologien faktisk fungerer.

Likevel klarer filmen å trekke effektfulle paralleller til Stalins hensynsløse, menneskeskapte sultkatastrofe «Holodomor» i Ukraina i 1932-1933, for å vise hvor lite ukrainske liv betydde for sentralmyndighetene i Moskva.

At «The Russian Woodpecker» fikk en høythengende pris under Sundance Film Festival i 2015 og gode kritikker flere andre steder, er kanskje mer et bevis på den fascinasjonen folk i Vesten fremdeles har for den hemmelighetsfulle «støysenderen i Kiev», enn en anerkjennelse av dokumentarfilmens oppsiktsvekkende teorier.