NØTTESKALLET BLE LIVREDDENDE:
Mary trosset legen og reddet tusener
Vaksiner er blant menneskehetens viktigste, og kanskje mest omdiskuterte, oppdagelser. Overføring av puss via sår var forløperen til vaksinen. I dag opplever vi at sykdommer som inntil nylig var så godt som utryddet, dukker opp igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet i juni 2019.
Det var en britisk adelskvinne som først skal ha prøvd en form for vaksinering i Europa. Lady Mary Wortley Montagu, som ble født i 1689, mistet broren i en koppeepidemi og ble selv rammet. Hun overlevde, men med arr for livet.
I 1717 ble hennes ektemann utnevnt til ambassadør til det Osmanske riket og paret bosatte seg i Konstantinopel (dagens Istanbul). Det vekket Lady Marys interesse at kopper ikke var sett på som en alvorlig sykdom der. Ambassadørfruen dekket seg til med sjal og søkte kontakt med lokalbefolkningen. Da fikk hun vite at det var tradisjon med en form for vaksinering hver høst. Arbeidet ble utført av eldre kvinner som bar med seg puss fra koppesyke i et nøtteskall. De rispet med en nål i huden til dem som ønsket det, og la puss i såret.
I et brev beskriver adelskvinnen hvordan de som har fått en slik «inokulasjon», får et lett anfall av kopper, men at de er like friske, uten arr og beskyttet mot sykdommen noen dager senere.
Les også: Slik herjet spanskesyken i Norge
Uten arr
Legene Camilla Stoltenberg og Hanne Nøkleby, skriver om vaksinenes historie i boken «Blod og bein», og deres artikkel har passende nok fått tittelen «Beskyttelse i et nøtteskall».
Den engelske ladyen skriver i det samme brevet at hun ikke har hørt om noen som har dødd etter en slik behandling. Sikkerheten er viktig for henne, for hun vil prøve metoden på sin elskede sønn. I mars 1718, blir den fem-seks år gamle sønnen inokulert. Da en koppeepidemi bryter ut etter at familien har flyttet tilbake til England, sørger hun for at også datteren får samme behandling, tross sterk skepsis fra huslegen.
Hendelsen vakte oppsikt og debatten om en slik inokulasjon var trygg eller ikke, splittet folk. Tilhengerne, som fikk betydelig gjennomslag, mente alle burde dra nytte av en slik praksis, og at risikoen var akseptabel. Tross alt var faren betydelig mindre enn om man ble smittet.
Det neste gjennombruddet i vaksine-historien kom i 1796. Legen Edward Jenner hadde merket seg at en budeie hadde sagt at hun ikke kunne bli smittet av kopper fordi hun hadde hatt kukopper.
Dette var en mildere sykdom enn menneskekopper og Jenner tok puss fra blemmer i hånden til budeien Sara Nelms og overførte til åtteåringen James Phelps. James fikk lett feber, men da han ble utsatt for puss fra en koppesyk person, viste det seg at han ikke ble smittet. Vacca er det latinske ordet for ku og kukopper heter vaccinia – derfra er verbet «å vaksinere» dannet.
Vaksine påbudt
I 1885 ble ni år gamle Joseph Meister brakt til kjemikeren Louis Pasteur, som arbeidet med å finne en vaksine mot rabies. Gutten hadde store skader etter å ha blitt bitt av en gal hund. Slike bitt er alltid dødelige, Pasteur valgte derfor å ta risikoen: For første gang prøvde han rabiesvaksinen på et menneske. I løpet av ti dager frisknet gutten til og et barneliv var reddet.
Jenners arbeid fikk stor oppmerksomhet og allerede i 1801 foretok stabskirurg Magnus Andreas Thulstrup den første kjente vaksinasjonen i Norge. I 1810 kom vaksinasjonsloven som påbød koppevaksinering i Danmark-Norge. Det var jordmødrene og klokkerne som fikk i oppdrag å sørge for at vaksinering ble gjennomført. Attest for koppevaksinering skulle kontrolleres av presten ved konfirmasjon og giftermål.
Motstanden mot vaksinering var på denne tiden dels filosofiske, dels medisinske. Det ble hevdet at å bruke en vaksine som egentlig stammer fra et dyr var å tukle med Guds skaperverk. Sykdom var en straff fra Gud som mennesket ikke kunne sette seg opp mot.
Medisinsk ble det fremhevet at noen ble syke tross vaksinering, og at vaksinen var farligere enn sykdommen – et argument som stadig benyttes av vaksinemotstandere.
– Når vaksiner holder sykdom borte, glemmer man lett hvor alvorlig sykdommen er, skriver Nøkleby og Stoltenberg.
– Koppevaksinen var ikke noen ufarlig vaksine, men det er ingen tvil om at den har reddet tusenvis av liv.
Les også: Dette er historiens syv mest dødelige sykdommer
Sykepleiere smittet
Forskerne oppdaget stadig nye bakterier de siste tiårene av 1800-tallet. Foruten kopper var spedalskhet (lepra) og tuberkulose smittsomme sykdommer som førte til grusomme lidelser og død.
Tuberkulose rammet alle befolkningsgrupper helt opp til 1950-tallet. Nesten alle sykepleiere ble smittet med tuberkulose i løpet av utdanningen. Siden BCG-vaksinen var oppfunnet som beskyttelse mot difteri, stivkrampe og tuberkulose, ble det startet et pionerprogram med vaksinering av sykepleierstudenter på Ullevål sykehus i 1927.
Senere ble et tilsvarende program innført for medisinstudentene, men det var først på midten av 1900-tallet at det var mulig å produsere nok vaksiner til at alle barn i Norge kunne vaksineres. Først i 1980 kunne kopper erklæres utryddet i verden. Til tross for at målet om en poliofri verden ble vedtatt i 1988, rammes folk fortsatt av denne lammende sykdommen.
For å få en sykdom under kontroll kreves vaksinasjonsdekning på 80–95 %,
avhengig av hvor smittsom sykdommen er. Dette kalles flokkimmunitet. Hvor
fort en sykdom sprer seg dersom flokkimmuniteten synker, varierer fra sykdom til sykdom. Meslinger og kikhoste sprer seg raskere enn polio og kusma. En syk skoleelev kan smitte en hel klasse med meslinger om ingen er immune. Det norske barnevaksinasjonsprogrammet består av ni vaksiner, som til sammen beskytter mot 12 sykdommer. Vaksiner mot difteri, stivkrampe, kikhoste og polio bør fornyes hvert tiende år. De senere årene har både jenter og gutter i 7. klasse mulighet til å få HPV-vaksine som beskyttelse mot kreft som skyldes Humant papillomavirus.
– Selv om mange av sykdommene vi vaksinerer mot er nesten borte i vår del av verden, er vaksiner viktigere enn noen gang, skriver de to legene i «Blod og bein».
De minner om hvor viktig det er at antibiotika fortsatt virker. Lungebetennelse kan for eksempel være en ettersykdom som følge av meslinger:
– Antibiotikaresistens gjør det vanskeligere å behandle infeksjoner, mens vaksiner kan redusere behovet for antibiotika ved å forebygge sykdommer.
Sykdommene vi vaksinerer oss mot er langt mer alvorlige enn bivirkningene av vaksiner. Det er derfor viktig at vaksinedekningen er tilfredsstillende. Tall fra fylkene innrapporteres årlig til Folkehelseinstituttet. Lurer du på hvordan det står til med dine egne vaksiner?
Se «vaksinetjenesten» på helse-norge.no.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet utgave 31, juni 2019.
Denne saken ble første gang publisert 27/03 2020, og sist oppdatert 27/03 2020.
