Norskest i rommet

Hvis du vet hva du ser etter, kan du kanskje se det: Noen hustufter, en brønn, et par asketrær på det som en gang var et lite gårdstun. Men det er lenge siden naturen tok over husmannsplassen Fallet i Høland på Østre Romerike.

At begivenheter nettopp her, i den stille og forlatte skogen, skulle få betydning for romkappløp og måneferder, er ikke helt uten videre åpenbart. Men slik er det.

3/4-del norsk

Kort fortalt: Ei jente som het Amanda var syv år gammel da foreldrene forlot Fallet for godt i 1868. Som så mange andre nordmenn fra fattige kår, vendte de ryggen til gamlelandet for å søke et bedre liv i Amerika. Ole Larsen Hagen fra Hundorp i Gudbrandsdalen dro tre år senere, vekk fra plassen der faren ifølge folketellingen hadde fire kuer, fem får og to geiter.

Her hjemme hadde Ole og Amandas veier aldri kommet til å krysse hverandre. I Amerika havnet de på samme sted, på bondelandet i Wisconsin. I 1895 fikk de datteren Victoria.

Og da er vi allerede fremme ved sammenhengen mellom Fallet og Verdensrommet. Victoria ble nemlig i 1924 mor til Donald Kent Slayton, som med årene skulle bli én av de syv utvalgte astronautene i det aller første amerikanske romfartsprogrammet Mercury. For å lage ham, hadde Victoria til og med hatt hjelp av en kar som var halvt norsk. Moren hans het Sissel Hansdatter, og dro fra plassen «Aanderud oven Bjerget» i Ringsaker i 1862.

Konklusjon: Med morfar fra Gudbrandsdalen, mormor fra Romerike og farmor fra Ringsaker må det være innafor å legge inn et aldri så lite norsk krav på gutten som ville dra til stjernene.

Ad astra – mot stjernene

Før april 1959 var det bare slekt og venner som visste hvem Donald Slayton var. Etterpå visste alle det. De syv astronautene, kjapt døpt «Mercury Seven», ble kjendiser på timen da de første gang ble vist frem av NASA på en pressekonferanse. Sovjetunionen hadde nettopp skremt vettet av amerikanerne med å sende satellitten Sputnik opp i verdensrommet, og dermed vist sin erkefiende at det ikke ville være noen sak å sende farlige våpen over lange distanser. I samme slengen hadde de pekt nese av amerikansk teknologi, noe som heller ikke var å forakte.

Mercury-prosjektet var USAs første skritt på veien til å ta igjen forspranget kommunistene hadde skaffet seg i romkappløpet.

NASA grublet litt på hvem som egnet seg best til å bli astronauter. Noen slo et slag for akrobater og trapesartister, men etter litt diskusjon landet man på jagerflyvere fra US Air Force. Blant de 500 kandidatene som innfridde kravene til høyde (maks 1,80), alder (25-40 år), erfaring (1500 timer i lufta) og utdanning (universitetsgrad), var vår mann, Donald Kent Slayton fra Wisconsin. Han hadde vokst opp på gård, men hadde mistet både en pekefinger i slåmaskinen og lysten til å forbli bonde.

I 1942 vervet Donald seg, og før krigen var over, hadde han fløyet 63 tokt med B-25 bombefly over Balkan og Okinawa. Senere tok han ingeniørutdannelse. Da NASA begynte å lete etter stjernefarere, var han testpilot ved Edwards-basen i California. Der var det også en annen Donald, slik at Slayton nå ble kalt D.K, eller Deke.

Våre beste menn

Etter grundige intervjuer og tøffe tester, som inkluderte is-fotbad, timevis på tredemølle og fem klyster, falt kandidatene fra som i et moderne realityshow. Til slutt var det syv igjen ved et langbord foran tv-kameraer og pressefotografer. De ble omtalt som en blanding av Columbus og brødrene Wright, og prydet snart avisforsidene i sølvglinsende romdrakter.

– Vi var de mest berømte personene i USA. Og det eneste vi hadde gjort, var å møte opp på en pressekonferanse, sa Deke Slayton.

LIFE Magazine forklarte oppdraget i klartekst: «Én av disse syv vil dra ut på det største eventyret noen mann har våget seg ut på. Han vil slynges oppover i fronten på en rakett i mer enn 160 kilometer, og så styrte i Atlanterhavet. Hvis han overlever, blir han en helt, den første amerikaner i det mørke, stille rommet. Hvis ikke, prøver én av de seks andre …»

Ukebladet kjøpte eneretten til de brå-berømte mennenes privatliv for 500 000 dollar, Chevrolet ga bort en Corvette til hver og det var gjerne en hale av groupies etter astronautene når de viste seg på byen i signatur-solbriller og polotrøyer i ban-lon.

Hjertestans

Bak den glamorøse fasaden gjorde de jobben sin. Mercury Seven levde opp til forventningene. Alan Shepard ble første amerikaner i verdensrommet i 1961. Riktignok et par irriterende måneder etter Sovjets Gagarin, men det gjorde bare president Kennedy enda mer giret på å nå først til Månen. Dermed ble lærdom og erfaringer fra Mercury-­ferdene av stor betydning.

Mercury var en énmanns-­kapsel, og planen var å sende alle syv opp i tur og orden. Det ble bare seks. En lege likte ikke hjerte­rytmen til Deke Slayton, og anbefalte at norskamerikaneren ble holdt igjen på bakken. NASA fulgte rådet, ikke minst fordi et hjerteinfarkt i verdensrommet ville passe svært dårlig. For Deke, selvsagt, men også for PR.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

− Jeg var knust, skriver Deke Slayton i sin biografi.

Han var på et tidspunkt satt opp som astronaut på den første av Mercury-ferdene som skulle gå i bane rundt Jorden. Den gikk til John Glenn. I mange år sto Slayton i stedet i en kjedelig særstilling, som den eneste av «De Syv Utvalgte» som ikke hadde kommet seg opp i verdensrommet. Slayton fikk imidlertid en viktig rolle som personalsjef for astronautene. De ble det stadig flere av, etter hvert som nye romfartsprogrammer som Gemini (tomannsferder) og Apollo (tremanns) kom til. Han innførte blant annet et nytt rotasjons­system, der backup-mannskapet til en ferd ble satt opp som hovedmannskap tre ferder senere.

Dermed havnet for eksempel reservene på Apollo 8, Buzz Aldrin og Neil Armstrong, på den ikke helt ubetydelige Apollo 11.

Det lange løpet

Årene gikk. I alt sendte Slayton 12 mann til Månen og dusinvis opp i verdensrommet. Men hele tiden nektet han å gi opp sin egen drøm om å fly til stjernene. Han sluttet å røyke, han knasket vitaminer og han trente iherdig for å få hjertet i tipp topp stand igjen. En dag i 1972 hørte han endelig ordene han hadde ventet på fra legen.

− Du er frisk som en fisk.

Slayton var rundt 50, men mannskapssjefen – ham selv – så ingen grunn til å nekte ham astronauttjeneste igjen, og delte ut et prestisjefylt oppdrag. Slayton var docking-pilot da en Apollo-kapsel koblet seg til det sovjetiske romfartøyet Sojuz 17. juli 1975. Kommandør Thomas Stafford stakk frem hånden og hilste på Aleksej Leonov da luken ble åpnet, et øyeblikk som i ettertid er kjent som «Håndtrykket i verdensrommet». Amerikanerne hadde lært seg russisk som en del av treningen, og praten gikk livlig mens astronauter og kosmonauter delte gaver og mat og forskning. Slayton og kollega Vance Brand gjorde seg greit forstått, mens Leonov slet mer med å skjønne Staffords forsøk.