Den glemte polarhelten Matthew Henson
Han var først på Nordpolen. Én detalj gjorde at han ble glemt
Det var i grunnen bare én ting som gjorde at Matthew Henson aldri ble hyllet og kjent som Nordpolens oppdager.
Spørsmålene var mange da kommandørkaptein Robert Peary vendte hjem til Amerika i triumf etter historiens første tur til Nordpolen i 1909. Ett av de mest populære var:
– Hvordan kan en farget mann være et effektivt medlem av en seriøs, arktisk ekspedisjon?
Gjerne etterfulgt av:
– Og hvorfor fikk en sort mann æren av å følge deg på den siste strekningen, mens du sendte de fem hvite ekspedisjonsmedlemmene tilbake?
Da hevet Robert Peary på sine noble øyenbryn, strøk seg over den kraftige barten og lot tankene vandre mange år bakover i tid.
– Svaret er enkelt, sa Peary. Og så begynte han å fortelle.
(i midten) og de fire inuittene (fra v.) Ooqueah, Ootah, Egingwah og Seegloo.
«My negro assistant»
* Robert Peary var lenge anerkjent som Nordpolens oppdager. Men i 1989 ble dagbøkene og notatene hans frigitt og gjennomgått på nytt. Konklusjonen var at Peary aldri nådde polpunktet.
* Roald Amundsen var ekspedisjonsleder i luftskipet Norge sin ferd over Nordpolen i 1926, og russere landet i fly ved Nordpolen i 1948. Men amerikaneren Ralph Plaisteds ekspedisjon var den første som nådde polpunktet etter å ha krysset isen. Det gjorde han med beltebil i 1968.
* En gruppe ledet av briten Wally Herbert var den første som tok seg til fots, med hundespann, til polen i 1969.
* I 1982 kom en ekspedisjon ledet av Ragnar Thorseth seg dit på snøscooter, og moderne polarhelter som Børge Ousland, både alene og sammen med Erling Kagge, har gått til Nordpolen på ski.
Det var ikke noe som minnet om is og nordpol der Robert Peary og Matthew Henson møttes for første gang.
Det var i en herre-ekviperingsbutikk i Baltimore i 1887. Peary (31) var ingeniør i marinen, og ute etter en solhatt før en inspeksjonsferd til kanalene i Nicaragua.
Den ti år yngre Henson sto bak disken. Hensons foreldre tilhørte den frie, fargede befolkningen. Han hadde litt hvitt blod på morssiden, men etter borgerkrigen måtte de flykte fra Ku Klux Klan og raseforfølgelse.
Den unge ekspeditøren må ha gjort et positivt inntrykk på offiseren. Da Peary fikk høre at Henson hadde dratt til sjøs som 12-åring og seilt som byssegutt i mange år på fjerne hav, kastet han ut et jobbtilbud.
Peary gikk ut fra butikken med mer enn en solhatt. Han hadde hyret Henson som mannskap på skuten sin.
– Siden dro jeg aldri noe sted uten «my negro assistant», sa Peary.
Bedre enn alle andre
Snart gikk ferdene til langt kaldere steder enn Nicaragua. Det var oppdagernes tidsalder, og Peary var støpt i samme formen som våre egne helter Nansen og Amundsen.
Han drømte om steder ingen andre menn hadde satt sin fot, og hadde både handlekraft og dristighet og rike støttespillere nok til å sette planene ut i livet.
Fra 1891 tilbrakte han det meste av livet i Arktis, på vei mot den forlokkende Nordpolen. For hvert forsøk kom han nærmere. I 1906 var hans ekspedisjon den første til å passere den 87. breddegrad før de måtte snu.
Den eneste som var med ham på alle ferdene, var Matthew Henson. Han hadde lært seg inuittenes språk og hadde tilegnet seg uvurderlige kunnskaper om iglobygging og livet ellers i isen.
– Henson er en bedre hundefører og sledekjører enn noe annet levende menneske, bortsett fra de beste eskimoene, fastslo Peary.
Hensons tilstedeværelse i Pearys mannskap vakte oppsikt i et Amerika hvor mørkhudede mildt sagt slet for å få aksept.
– Ikke bare har Henson holdt ut strevet og slitet i det kalde nord, han liker det tydeligvis også, het det i forordet til en bok om polfarerne.
Les også (+) Mågelibanen: Sakte, men sikkert ble snarveien til en dødsfelle
«Har menneskelige trekk»
Det ble nærmest slåsskamp etter Pearys oppdagelse av Nordpolen.
Da Peary og Henson vendte tilbake til Grønland fra sin ekspedisjon, fikk de nemlig vite at en annen amerikaner, Frederick Cook, hevdet at han hadde vært på Nordpolen først, sammen med to inuitter. Cook ble i noen uker høsten 1909 hyllet som Nordpolens oppdager, men Peary startet en vellykket svertekampanje, og en kommisjon fastslo at Cooks notater og måleresultater ikke var gode nok beviser.
– Vi bare lo av Cooks påstand. Ut fra vår erfaring var det absurd å tro at én mann kunne ta seg dit. Han er en dyktig lege, men ville ikke holdt ut en dag i isen, sa Henson, som kjente Cook fra en tidligere ekspedisjon til Grønland.
National Geographic Society og den amerikanske kongressen stilte seg bak Peary. Det samme gjorde Roald Amundsen. Dette er begrunnelsen, ordrett fra Amundsens bok «Mitt liv som polarforsker»:
– Admiral Peary var den første som nådde Nordpolen. «Men», vil De kanskje spørre, «hvorledes vet De at han har vært der? De har bare hans ord for det. Han dro dit praktisk talt alene – naturligvis var negeren Hanson for uvitende til å forstå om de hadde vært der eller ikke. Peary kunde naturligvis med sine kunnskaper lettvint forfalsket sine dagbøker.» Allikevel vet jeg at admiral Peary nådde Nordpolen. Grunden til at jeg vet det, er at jeg personlig kjente Peary. Han var ikke av den støpning som ville forfalske sine observasjoner.
– Dette blir den siste kampen, sa Peary under forberedelsene til sin syvende arktiske reise. Ekspedisjonsskipet Roosevelt brøt seg gjennom isen til nordspissen av Ellesmereøya. Derfra var det over 60 mil til Nordpolen. Imellom lå et gigantisk hav av is, med vegger av isblokker og åpne råker som konspirerte for å gjøre turen til et helvete for dem som våget seg utpå.
Kommandørkaptein Peary var selvsagt ekspedisjonsleder. Med seg hadde han seks mann, blant dem altså Henson. Alle hadde sitt eget lille hjelpemannskap, bestående av tre eller fire unge inuitter, og solide hundespann til å dra de tunge sledene.
– Uten hundene ville historien om Nordpolen forblitt ufortalt. Bare slik kan kulde, storm og is beseires, sa Matthew Henson. Han hadde lært seg å sette pris på urbefolkningen også – både Peary og Henson hadde elskerinner – men så forbedringspotensial på enkelte områder.
– De har absolutt menneskelige trekk, men er veldig skitne. Kvinnene vasker barna slik kattemor vasker ungene sine, skrev Henson i sin biografi.
Den første dagen i mars 1909 sto Henson med føttene på sledemeiene og hørte kommandørkapteinens ordre gjennom den sinte vinden. Fremad! Marsj!
Enda en gang mot nord. Pearys plan gikk ut på å sende noen av mennene i forveien for å legge ut forsyninger langs ruten, og å sende én etter én tilbake til basen for å hente proviant og sikre turen tilbake.
Det siste støtet mot polpunktet ville Peary gjøre med en liten gruppe.
Han valgte Henson som sin ledsager.
Det førte senere til mange kritiske spørsmål. Henson var jo sort, og «manglet derfor den nedarvede besluttsomheten og vågemotet til de hvite», som det ble påpekt.
– Svaret er enkelt. Han ble valgt fordi han var den beste å ha ved sin side. Min lojale følgesvenn, skrev Peary.
– Jeg følte alt det var mulig å føle over at jeg, et middelmådig medlem av min rase, var valgt av skjebnen til å representere den her. Til å utføre en av de siste store oppgavene i verden. Vi var alene, som så ofte før, skrev Henson. Helt alene var de imidlertid ikke. Fire inuitter var fortsatt med. Like trofaste som hundene, fastslo Henson.
Les også (+) Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin
Gullur og kald skulder
I biografiene til Peary og Henson er beskrivelsen av selve oppdagelsen av Nordpolen temmelig udramatisk. 6. april 1909 fant Peary rett og slett frem sekstanten sin og fastslo at de befant seg på toppen av verden.
– Min drøm i 20 år. Nordpolen endelig min! skrev Peary i dagboken.
– Et patriotisk skjelv gikk gjennom meg, og jeg hevet røsten til et jubelrop, fortalte Henson.
Peary tok frem silkeflagget han hadde båret under klærne på alle ferdene i nord, festet det på en stang og plantet det i isen.
Etterpå la han flagget og et brevark i en hermetikkboks og gravde den ned i isen. Og så dro de hjem.
Da Roald Amundsen fikk høre om den vellykkede ekspedisjonen, endret han sine egne planer og dro mot Sydpolen i stedet. Men hadde de virkelig vært på Nordpolen? Kanskje. Robert Peary hevdet det, og påstanden sto urokkelig helt frem til 1980-tallet.
Etter en ny gjennomgang av målinger og notater, er det i dag antatt at Pearys ekspedisjon aldri befant seg på riktig sted i den drivende isen. Men i 1909 ble han hyllet som bare en heltemodig polfarer kunne bli på den tiden.
Peary fikk velkomstparade og en admiraltittel av den amerikanske kongressen, og tunge medaljer fra alle verdens land.
Henson måtte nøye seg med et gullur fra Foreningen for fargede i New York, og arbeid som offentlig ansatt ved Tollbygningen. Henson ble snart glemt, på samme måte som Roald Amundsens navn er mer kjent enn de fire andre som fulgte ham til Sydpolen. Først i 1944, da han var 78 år gammel, fikk han en kopi av polarmedaljen.
Les også (+) Norskfødte Ole var mannen bak Evinrude – den moderne påhengsmotoren. Nå er eventyret over
Epilog:
Forholdet mellom Peary og Henson kjølnet raskt. De snakket aldri sammen etter ferden til Nordpolen. Peary svarte ikke på telegrammer. Biografiene deres har en respektfull tone og forteller ingenting om bakgrunnen, men i et intervju med avisen Boston American i 1910 røpet Henson hva som kunne ligge bak. Peary hadde dratt ut alene den siste dagen, for å måle seg frem til riktig punkt.
Men så viste det seg at de allerede hadde passert Nordpolen. Og at Hensons fotspor var de første.
Da Henson rakte frem neven for å gratulere ekspedisjonslederen, virket det som om Peary plutselig fikk et snøfylt vindkast i ansiktet. Han snudde seg vekk og gned seg i øynene. Henson ble stående med hånden ut i løse luften.
– Det var som om vennskapet vårt tok slutt fra det øyeblikket jeg sa at jeg sto på Nordpolen. Etterpå var vi som fremmede.
Kilder: Matthew Henson: A Negro Explorer at the North Pole (1912), Robert Peary: The North Pole (1910), matthewhenson.com
Denne saken ble første gang publisert 16/05 2019, og sist oppdatert 14/10 2020.
