Glemt i verdensrommet

En lege med en diger pels­lue på hodet dyttet en flaske med luktesalt under nesen på den bleke mannen i romdrakt. Kosmonaut Sergei Krikaljov (34) kviknet til og presset frem et smil. Fire sterke menn støttet ham ut av den svidde landingskapselen. Etter 311 dager i vektløshet føltes drakten som om den var laget av bly.

Så satte Krikaljov endelig de skjelvne bena sine på bakken. Det var blitt mars 1992. For første gang på ti måneder sto han på Moder Jord. Han hadde oppholdt seg i verdensrommet over dobbelt så lenge som planlagt, og kjørt 5000 ganger rundt kloden i romstasjonen Mir.

Men det var ikke først og fremst derfor det gikk litt rundt for ham.

Tidsreise

Like forvirrende var alt som hadde skjedd på bakken. Krikaljov hadde det røde flagget til Sovjetunionen på venstrearmen på romdrakten. Et land som sluttet å eksistere mens han befant seg i verdensrommet. Han hadde fulgt stormaktens undergang fra oven, og lurt på hvem som nå ville få ham ned igjen.

– Du må føle deg som en av de tidsreisende vi leser om i science fiction-bøkene, fastslo en journalist. Den siste sovjetborger har landet, skrev en annen.

− Landet ditt heter nå Russland, presidenten Jeltsin og hjembyen St. Petersburg. Av alle disse forandringene, hva overrasker deg mest? ble Krikaljov spurt. Kosmonauten tok en skje med sodd og beholdt sitt bleke smil.

− Hva som overrasker meg mest? At Jorden først var mørk, og at den nå er hvit. At vinteren har fulgt sommeren. At det nå starter å blomstre igjen. Det er den mest imponerende forandringen jeg har sett, sa Sergei Krikaljov.

Sovjets stolthet

Svaret gir preg av at det gjør noe med perspektivet når man betrakter jorden vår fra verdensrommet. Det har Sergei Krikaljov gjort mer enn nesten alle andre jordboere. I alt har han tilbrakt over to år i bane rundt Jorden. 803 dager, ni timer og 39 minutter, for å være presis. Fordelt på seks romferder.

Det var på den andre av disse seks romferdene Krikaljov fikk et uventet problem. Da landet som hadde lovet å hente ham ned igjen etter fem måneder, forsvant.

President Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk og oppmykning mot vest gjorde at kommunistpartiet våren 1991 var i ferd med å miste jerngrepet på Sovjet­unionens 15 republikker. Ropene om selvstyre hørtes stadig høyere. Romfartsprogrammet, som hadde vært stormaktens stolthet gjennom flere tiår, gikk imidlertid sin gang. Romstasjonen Mir raste i bane rundt jorden på femte året, med en besetning på tre astronauter – eller kosmonauter, som sovjetrusserne foretrakk å kalle dem – om bord. Disse ble avløst med ujevne mellomrom. 19. mai 1991 var det igjen Krikaljovs tur.

Slå lens

Reisefølget ga tydelige bevis på at tiden med romkappløp og kald krig var forbi. På sitt tidligere oppdrag hadde Krikaljov reist sammen med franskmannen Jean-Loup Chretien, som ble den første utlendingen på Mir. Denne gangen hadde maskinist Krikaljov og fartøysjefen Anatoli Artsebarsky selskap av den britiske kjemiforskeren Helen Sharman. Hun var utvalgt og trent til å bli den første astronauten fra Storbritannia, og ble også første kvinne på Mir.

Skyssen var romskipet Sojus TM-12, og oppskytningen foregikk som vanlig fra Bajkonur-­kosmodromen i dagens Kasakhstan. Derfra hadde både Sputnik, Laika og Jurij Gagarin dratt ut på sine historiske ferder. Før han dro opp i verdensrommet og ble nasjonalhelt, hadde Gagarin slått lens mot det høyre bakhjulet på bussen som fraktet ham til rampen. Siden hadde alle kosmonauter fulgt hans strålende eksempel for hell og lykke.

Artsebarsky og Krikaljov dro ned romdrakten og pisset på hjulet. Helen Sharman lot være. Og så dro Sojus til værs.

Rekorder i rommet

Sergei Krikaljovs rekord for flest dager i verdensrommet sto seg til 2015. Da ble han passert av landsmannen Gennadij Padalka. Han har tilbrakt 879 dager på romstasjonene Mir og ISS.

Statistikken viser at i alt 563 astronauter har tilbrakt 56 078 dager i verdensrommet siden Jurij Gagarins debut i 1961. Russerne står for ganske nøyaktig halvparten av dagene, 28 735, mens USA har sendt flest astronauter, 345.

Russerne har altså en tendens til å bli værende lenge om gangen, slik som Krikaljov. Det lengste enkeltoppholdet har imidlertid Valeri Poljakov. Han kom til Mir i januar 1994 og ble der i 437 dager.

I alt har 38 land, inkludert Sverige og Danmark, sendt ut astronauter. Norge venter fortsatt på sin første. 

Ingen har mistet livet på romstasjonene, og «bare» tre personer har omkommet i selve verdensrommet. Tre sovjetiske kosmonauter døde av oksygenmangel under retur fra romstasjonen Saljut i 1971.

Bobil i bane

Tilkoblingen til Mir gikk knirkefritt, selv om Krikaljov måtte utføre den manuelt.

− En rolig kar, også under press, observerte Sharman. Hennes forskningsoppdrag varte bare i en ukes tid, og hun forlot Mir med den gamle besetningen mens Krikaljov og Artsebarsky ble igjen.

Mir var på ingen måte noe femstjerners hotell. Bråket fra vifter og pumper var øredøvende og konstant. Stasjonen besto av flere moduler, og en gjest beskrev den som en stabel av bobiler. Det luktet også gammel, innestengt campingvogn.

Pengemangel

I denne kaotiske, vektløse verdenen likte Sergei Krikaljov seg, kunne Helen Sharman slå fast.

− Han smilte og sa «endelig hjemme». Han var den eneste av oss som fløy fra den ene siden til den andre uten mellomlanding.

Det var en fordel at han trivdes. Utover sommeren og høsten gikk unionen i oppløsning. Et siste desperat kuppforsøk fra de hardeste kommunistene mislyktes. Sovjetstatene rev seg løs, og kontrollsenteret måtte ta en kjip radiosamtale.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

− Æh … du må visst bli litt lenger, Sergei. Det er blitt pengemangel her nede.

LA8PV kaller Mir

En planlagt oppskytning ble avlyst. Deretter forlangte Kasakhstan å få med en egen astronaut på neste lag dersom russerne også i fremtiden hadde tenkt å bruke Bajkonur. Det var et overbevisende argument. Ettersom kasakhstaneren som i likhet med Krikaljov var maskinist, ikke var trent for langvarig opphold i rommet, ble han også med på hjem­turen fra Mir sammen med Artsebarsky – mens Krikaljov ble værende med nykommeren Aleksander Volkov.

Fem måneder ble til ti. 1991 ble til 1992. Sovjetunionen ble til Russland & co. Men Mir suste rundt jorden som før. 16 ganger i døgnet, i 27 700 km/t. Krikaljov og Volkov utførte sine daglige sysler. Vedlikehold, eksperimenter, trening, mat. Krikaljov gjennomførte syv såkalte EVA, utendørsaktiviteter, og var i alt 32 timer ute i selve verdensrommet. På fritiden satt han og så ned på Jorden.

− Det ble jeg aldri lei av, sier Krikaljov.

Han var godt orientert om kaoset i hjemlandet. Kona hans satt i kontrollsenteret og fortalte om hyperinflasjon og penger som ikke lenger var noe verdt. Dessuten hadde Mir blitt populær blant radioamatører over hele verden. En australsk skolelærer likte å se opp på himmelen og se lyset fra romstasjonen passere mens hun hadde Krikaljov på tråden.

På en lang liste over bivirkninger ved lange opphold i rommet står blant annet muskelsvinn, tap av benmasse, svikt i immunforsvaret og økt risiko for kreft. Krikaljov tok en diplomatisk tilnærming da han ble spurt om bekymringen for egen helse.