Det britiske bombenedslaget

Da Hugh Hefner i 1958 valgte overskriften «The Bosom» til den fem sider lange bildeserien med 18 år gamle June Wilkinson i septemberutgaven, var den engelske kvinnen allerede vant til å kaste tøyet.

Hun ble født inn i en middelklassefamilie i Eastourne i England. Faren eide et mindre firma som drev med vindusvask. Hun var fem år da krigen sluttet, og hevdet selv at hun ikke hadde sovet skikkelig en hel natt før Nazi-Tyskland kapitulerte. Når flyalarmen gikk, søkte familien dekning under et stort stålbord. Og den gikk ofte i England under 2. verdenskrig.

Utadvendt Askepott

Tidlig viste June Wilkinson interesse for dans og teater. Hun tok dansetimer fra hun var seks, og lærte pantomime og å opptre på en scene. 12 år gammel ble hun plukket ut til å være med i oppsetningen «Cinderella» – Askepott. Etter eget utsagn mest fordi hun var enormt utadvendt, da andre jenter på hennes egen alder stort sett var blyge og sjenerte.

15 år gammel avanserte hun til såkalt Feather girl – fjærjente – på Windmill Theatre i London. Stedet var på den tiden øyas svar på Moulin Rouge i Paris. Den merkelige yrkesbetegnelsen hang sammen med engelsk lovs strenge rammer for offentlig nakenhet. Damene kunne være nakne på scenen – såfremt de ikke rørte på seg.

Det betydde at skuespillerinnene dekket kroppen bak en fjærpryd – som ble mer og mer gjennomsiktig etter hvert som fjærene falt av – en etter en. Eller de kunne henge ubevegelige nakne i et rep som spant sakte rundt.

Den kunstnerisk anlagte og støttende moren sto last og brast med datteren. Nye show ble satt opp hver sjette uke, og moren og bestemoren kom alltid på premierene for å se på June.

Kjøkkenmesse i Chicago

June ble raskt populær. Hun medvirket i et BBC-program kalt «Pleasure Boat», og fikk en forespørsel om å møte fotografen Mark Harrison. Han var regnet som den beste pin up-fotografen i England – og solgte lett de relativt uskyldige bildene til en rekke aviser og blader.

Et firma som produserte kjøkkenartikler i plast, American Beacons, oppdaget også skjønnheten. De hyret June til å være vertinne på en handelsmesse i Chicago i 1957 – og betalte også billetten for moren.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Der fikk hun øye på et eksemplar av Playboy. June fastslo straks at hun hadde det som skulle til for å komme inn i folden til det populære magasinet. Hun ringte – og tilfeldighetene ville at Hugh Hefner selv plukket opp telefonen.

Ikke på filmtoppen

Et par tiår med lette antrekk ble innledet. Knapt ett år etter første gang, satte Hefner på nytt av noen sider til June. Denne gang under tittelen «The Bosom in Hollywood», ettersom hun nå hadde fått innpass i filmens verden.

Selv om filmene ga både penger og kjendisstatus, var og ble B-filmene hennes sjanger. Titler som «Macumba Love», «The Private Lives of Adam and Eve» og «The Bellboy and the Playgirls» sier sitt.

I 1959 hadde hun småroller i to filmer. Den minste av dem var i Russ Meyers «The Immoral mr. Teas». Den godeste June viste frem sin nakne torso i et vindu. Det var mye, likevel.

Best på scenen

Men hun gjorde ikke bare B-filmer med spinkle budsjetter og ditto handling. Hun hadde små roller i mer seriøse filmer og tv-serier i årene etter at hun sluttet som glamourmodell. Hun var også med i flere teaterproduksjoner. En periode var hun programleder i programmet «The Director» – der hun intervjuet filmskapere.

Best gjorde hun det i teateret. Ifølge boka «Scream Siren Scream!» spilte hun med store navn og regissører, og ble anerkjent på de skrå bredder. Lystspillet «Pajama Tops» gikk for fulle hus på Broadway og førte til at June Wilkinson en tid var den høyest gasjerte teaterskuespilleren i USA.

42 22 37

Kroppsmålene var et begrep.

– Slik journalistene presenterte meg, begynte jeg nesten å tro at jeg faktisk het June Wilkinson 42-22-37, sa hun i et intervju med forfatterne og journalistene Charles P. Mitchell og Paul Parla i år 2000. ­­– De hang alltid på målene mine etter navnet.

Og kanskje ble det utseendet som gjorde henne berømt, også det som stoppet henne fra en seriøs skuespillerbane. Særlig brystene overduvet all kunstnerisk prestasjon. For den kjente filmkritikeren Arthur Winsten i New York Post glapp det helt da han anmeldte «Macumba Love»: Han skrev at Wilkinsons pupper var mer bemerkelsesverdige enn selveste Anita Ekbergs.