Den transsibirske jernbanen
6265 kilometer på skinner
Den danske forfatteren Carsten Jensen har beskrevet Den transsibirske jernbanen som en utholdenhetstest i monotoni der det mest bemerkelsesverdige er fraværet av opplevelser. Vi tok reisen fra Moskva til Ulan-Bator gjennom syv tidssoner og to verdensdeler for å sjekke selv.
Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk. Lyden av toget på skinnene gir en indre ro. Over sviller og sporveksler.
Landskapet flyter forbi. Landsteder med eplehager, jorder med hodekål i endeløse rader rammet inn av skrøpelige gjerder og et ingenmannsland med mjødurt og bekker. Bjørken blir elfenbenshvit i solnedgangen. Det er et fredelig skue som det er vanskelig å ta blikket fra.
Utenfor kupévinduet begynner Russland som en drøyt 100 timer lang roadmovie mot Mongolia.
Inntrykkene fra Moskva og jernbaneterminalen Kazansky begynner å synke inn. Luften som var fylt av spenning. Mat-osen fra kioskene på perrongene. Togvertinnen Anastasia som ønsket oss velkommen etter å ha sjekket billetter og pass opp mot passasjerlistene.
Klokken 18:50 rykket det til i vognsettet. Så gled vi ut av stasjonen og sa farvel til stedene der vi nettopp hadde ruslet. Vasilijkatedralen med sine fargerike løkkupler, Den røde plass og varemagasinet Tsum. Fra høyttaleranlegget hørtes Beatles-klassikeren «Let it be» i salsatakt.
Reisen som så vidt har startet er lang. Man må ha atlas og kanskje helst en globus for å kunne se hele strekningen uten å bla.
Ferden er dessuten litt av et sosialt eksperiment. I nesten fem døgn skal vi oppholde oss i en kupé sammen med mennesker vi aldri har møtt, langt mindre kjenner. Dem skal vi sitte, sove, våkne og drikke te sammen med.
Men det føles allerede trygt. Kupé med fire køyesenger på andre klasse, leselampe og gardiner. I den ene enden av vognen står en samovar der kopper og glass fylles med vann, te og pulverkaffe.
Vi spretter matpakkene. Piroger, et bakverk fylt med kjøttfarse. Sjokolade og boller. Naboene våre sover allerede i overkøyene: Baktihar, som kalles Basch, og kona Renata som er på vei hjem fra ferie i Hellas. Nå skal det unge paret hjem med sin flyplassmerkede koffert, hjem til jobb og hverdagen i tartarenes Kazan.
62 000 mann
Mange hadde tenkt tanken før tsar Alexander 3. Å reise gjennom det veldige tsarimperiet med hest og vogn tok flere måneder.
Drømmen var å knytte Moskva til Stillehavet med skinner. Ikke bare ville reisetiden bli betydelig kortere, Russland ville også kunne få mer kontroll med Sibirs enorme rikdommer i form av gull, diamanter, tømmer og pelsverk.
I 1891 fikk tsaren 62 000 mann utkommandert.
Soldater, bønder og fanger, utstyrt med spett og spader for å lage en korridor gjennom de enorme skogene og temme elvene øst for Uralfjellene etter at de første arbeiderne var skremt vekk av ensomhet og sibirtigre.
25 år senere sto Den transsibirske jernbanen ferdig. For drøyt hundre år siden kunne en vinterreise med toget til Sibir ta alt mellom to og seks uker.
Da jernbanen var på plass, ble det tilbudt raskere og mer komfortable reiser med Compagnie Internationale des Wagons-Lits, mest kjent for Orientekspressen.
Selskapet var den store operatøren av nattog i datidens Europa, med vogner som tilbød alle former for luksus til dem som kunne betale. Foruten pianobar, marmorbadekar og eget mørkerom for fremkalling av film, kunne selskapet også varte opp med en egen kirkevogn med kors på taket og prest.
Over Volga
Klokken har passert 22, og jeg er fremdeles våken. Jeg hører hvordan toget sakte og metodisk arbeider seg gjennom det enorme Russland i mørket. Jeg våkner noen timer senere av dagslys og opphissede røster. I gangen utenfor kupeene er det fullt av mennesker. Innimellom støyen fra toget, som befinner seg på en bro, hører jeg stemmene til Baktihar og Renata:
– Du vil vel ikke gå glipp av Volga?
Elven er bred som en innsjø. Fiskebåter og en åpen bilferge beveger seg sakte på den gigantiske floden. Så følger vierkratt, myr, langstrakte tjern og furutrær på sandholdig skogbunn, og straks en folketom perrong.
– Da jeg var yngre, pleide jeg å gå av toget her for å rusle ned til datsjaen vår for å plukke jordbær, forteller Baktihar mens hjembyen Kazan kan skimtes i det fjerne.
Den transsibirske jernbanen er kanskje den raskeste måten å få et inntrykk av Russland på. Landet spenner over ufattelige 17 millioner kvadratkilometer og 21 delrepublikker. I løpet av togreisen blir det mulig å danne seg et inntrykk av det enorme landet. Avstandene, menneskene, hvordan byer, steder, skoger og elver er forbundet.
Hjemmebrent
En tidlig formiddag blir Tatarstan til Udmurtia, hvor man fortsatt praktiserer en naturreligion der man hverken tror på himmelen eller helvetet. Ovenfor engene langs elven tegner det seg små landsbyer. Langs elven Byaka beiter geiter mellom sensommerbleke åkrer og laftede tømmerkoier. Deretter følger den oljerike delrepublikken Basjkortostan som har en kurai-blomst i flagget.
Forskjellige strekninger
Den transsibirske: Den transsibirske jernbanens hovedlinje går mellom Moskva og Vladivostok på den sibirske stillehavskysten.
Rossiya-toget går fra Moskva annenhver dag. 144 timer, 9258 kilometer, syv tidssoner, 12 regioner og 87 steder.
Den transmongolske: Forbindelsen mellom Moskva og Beijing er den kanskje mest populære ruten på Den transsibirske forbindelsen. Den følger hovedsporet til Bajkalsjøen. Deretter er det to alternative ruter til Beijing. Den korteste og mest populære ruten er Den transmongolske jernbanen forbi Ulan Bator og Gobiørkenen. Direktetoget fra Moskva to ganger i uken bruker under seks døgn på den 7620 kilometer lange reisen til Beijing via Mongolia.
Den transmansjuriske: Direktetoget Vostok har ukentlig avgang fra Moskva og bruker seks døgn på den nesten 9000 kilometer lange strekningen til Beijing via millionbyen Harbin, provinshovedstad i Heilongjiang.
Den sydlige transsibirske: Går fra Moskva via Kazan og de russiske delrepublikkene Tatarstan, Udmurtia og Basjkortostan. I nærheten av Uralfjellene følger det hovedsporet. I øst ligger også den drøyt 4000 kilometer lange jernbanen Bajkal-Amur Mainline (BAM) som går lenger nord i Sibir parallelt med Den transsibirske jernbanen.
Tartaren Marat, som kom på i Kazan, men som sovnet umiddelbart etter avgang, våkner samtidig som oss. Noen raske bevegelser med follekniven forvandler et rødt eple til tre like store biter. Resten av den medbrakte maten er allerede dandert på kupébordet: En pølse som ser ut som servelat, men som ikke er det, egg, salt, kylling og en plastflaske med en matoljefarget væske som dufter som halstabletter.
– Za zdorovie! For helsa, skål, utbryter Marat etter å ha fylt tre små kopper med hjemmebrent.
I Omsk venter et 30 dagers skift på oljefelt på Marat. Med videosnutter og Google Translate på mobiltelefonen, får vi et lite innblikk i livet hans: Familien, huset, en flyktende ulv fra en vinterlig jaktekspedisjon i Altajfjellene. Utenfor passerer et stadig mer ødslig landskap. Det stiger tåke opp fra de dype dalene mellom Uralfjellene. Små, ivrige bekker er det eneste som tilsynelatende trenger gjennom mil etter mil med tett skog.
Det sovende landet
Innimellom krysser det veier over skinnegangen. Det finnes ikke bommer, men så er da veiene lite annet enn gjørmehav.
Toget stopper noen minutter i Tsjernusjka. Europa virker stadig lenger unna. Jeg halvsover da toget passerer den hvite obelisken som markerer grensen til Asia.
Straks kommer vi til Jekaterinburg hvor tsarfamilien ble henrettet i 1918. Russlands fjerde største by har opplyste skyskrapere og en diger, mintgrønn jernbanestasjon. Deretter følger dype skoger og stille timer. Vi våkner ved daggry. Fuktigheten ligger tung over digre myrområder som skriker mygg.
Nesten 200 mil øst for Moskva begynner Sibir med sine endeløse skoger og våtmarker.
Sibir betyr etter sigende det sovende landet, og utgjør det enorme landområdet mellom Uralfjellene og Stillehavet. Sibir strekker seg fra permafrost og tundra i nord til taigaen, klodens største sammenhengende skogbelte og sletteområdene, i sør.
Den mystiske munken
Vi går av toget i Tjumen for å ta en hotellovernatting halvveis mellom den russiske hovedstaden og Bajkalsjøen.
For rundt 150 år siden ble munken og mystikeren Grigorij Rasputin født ikke langt herfra. Hverken oppveksten i en fattig bondefamilie eller store alkoholproblemer hindret ham fra å bli en av tsarrikets mest innflytelsesrike personer.
Za zdorovie! For helsa, skål!
Ryktet om at han kunne helbrede syke og se inn i fremtiden førte ham til tsarfamiliens indre gemakker og tronarvingen Aleksej Nikolajevitsj Romanov, som var bløder.
Tsar Nikolaj 2 og hustruen Aleksandra Fjodorovna lot seg forføre av Rasputin og benyttet ham som rådgiver i alt fra familieanliggende til nasjonens ve og vel.
Tsaren lyttet til Rasputins profetier i nær sagt alt bortsett fra Russlands rolle i første verdenskrig. Dersom tsaren sendte russiske tropper ut i krigen, ville det bety sluttet på tsarfamilien og begynnelsen på 50 år med russisk kaos, endeløse blodsutgytelser og nasjonal katastrofe, hevdet Rasputin.
Russland sendte tropper, og krig og kaos ble det.
Rasputin ble forgiftet med blåsyre og skutt i 1916 i et komplott gjennomført av både medlemmer av tsarfamilien og Dumaen – den russiske nasjonalforsamlingen. De hadde fått nok av hans voldsomme innflytelse på sterkt overtroiske Aleksandra, etter at Nikolaj 2 bestemte seg for å ta over som øverstkommanderende for hæren under den pågående verdenskrigen. Om Rasputin forutså Tjumens utvikling er uklart. I kulturparken møter vi hans vilt stikkende blikk fra en kullstifttegning.
Da andre verdenskrig truet med å ramme Moskva, ble Lenins balsamerte legeme evakuert til Tjumen slik at det ikke skulle kunne havne i fiendens hender. Motsatt vei ble 238 vestsibirske tigere sendt for å holde rottene unna i hardt prøvede Leningrad.
I dag er gatene brede og arkitekturen monoton. Lenin er for lengst tilbake i mausoleet på Den røde plass i Moskva mens Tjumens utflyttede kattedyr er hedret med en skulpturpark. Dessuten er Tjumen stedet der flest russere ønsker å bosette seg. Store gass- og oljefelt finnes i området. Arbeidsplassene er mange og lønningene blant de høyeste i Russland.
Biff stroganoff
Tordenværet har dratt forbi i løpet av natten og morgenen i Tjumen er klar som et glass vodka. Toget fra Ulan Bator ankommer og slipper fra seg et tungt sukk da det mongolske togets røde, blå og hvite vogner omsider står i ro ved perrongen.
Klokken 08:19 ruller vi videre i transsibirske omgivelser. Utenfor vinduene svever myrull som bomullsdotter over myr og multer.
Når vi passerer elven Irtysj og inn på Omsk’ palasslignende jernbanestasjon, skjønner jeg at vi ikke kommer til å få selskap i kupeen. I alle fall ikke i dag. En av vognvertinnene benytter dødtiden mellom Omsk og Novosibirsk til å legge en skjønnhetsmaske. En annen lager mongolske dumplings inne på det trange personalrommet. Bakerst på vognsettet henger en restaurantvogn. Den er bare halvfull.
– Biff stroganoff, biffstek eller bare biff, spør den tungt sminkede servitrisen.
– Biff stroganoff, svarer jeg mens et møtende godstog i noen sekunder hindrer utsikten mot Barabasteppen med sine store saltsjøer, myrer, skog og jorder.
På et av nabobordene gjør en nederlandsk familie seg klare for spørrelek. Mellom jubel og latter forklarer moren at reisen med tre tenåringsbarn har gått over all forventning, og at de har fylt de elektroniske dingsene sine med spill og filmer. Dessuten har de fått tid til noe som de nesten aldri har hjemme: Tid til hverandre og gode samtaler.
Kjedelig eller ikke?
I reiseskildringen «Jeg har set verden begynde» fra 1997 beskriver den danske forfatteren Carsten Jensen Den transsibirske jernbanen som en utholdenhetstest i monotoni der det mest bemerkelsesverdige er fraværet av opplevelser.
Forfatteren Paul Theroux virker like oppgitt i boken «The Great Railway Bazaar» der han undrer seg på om det bare er klistret et fotografi utenfor kupévinduet, for hver gang han kaster et blikk ut gjennom det ser landskapet helt likt ut.
Jeg ser det ikke slik. Og på det fjerde døgnet har det ennå ikke oppstått noen form for transsibirsk apati eller kjedsomhet.
Vi passerer Novosibirsk. Øst for floden Ob flimrer sekvenser forbi som kunne vært hentet fra Tolstojs eller Dostojevskijs miljøer. Bondekvinner med skaut som jobber i kjøkkenhagene. Barn som leker på engene mellom beitende hester.
Så Krasnojarsk og den kilometerlange broen over Jenisej-elven. Den digre brokonstruksjonen sysselsatte tusenvis av arbeidere og ble i likhet med Eiffeltårnet tildelt gullmedalje for «arkitektonisk perfeksjon og tekniske utførelse» i forbindelse med verdensutstillingen i Paris i 1900.
Mørk grensepassering
Morgen i Irkutsk. De samme ansiktene og stemmene fra halvtomme kupeer. Ingen kø til toalettene eller stikkontaktene. Det skal endre seg.
Den regnvåte perrongen er fylt opp med mennesker som vil videre. Grupper av amerikanere, spanjoler og kinesere klyver om bord sammen med sine russisktalende guider, mongolske pendlere og backpackere.
Da vi forlater Irkutsk, er toget nesten fullt.
Gylne kirkespir speiler seg i Angara-elven. I det fjerne forsvinner Primorskij-fjellene i disen. En halvtime senere fyller Bajkalsjøen ut landskapet som en gråblå refleksjon av augusthimmelen. Snart er den så bred at vi ikke lenger ser fjellene på andre siden. Vi nærmer oss Ulan-Ude, hovedstaden i delrepublikken Burjatia.
Like før grensen til Mongolia skal den russiske restaurantvognen kobles av. Det medfører hektisk aktivitet i perrongområdets butikker. Ølbokser, kjeks og piroger lempes om bord. Noen har kjøpt en is som heter CCCP.
Først da toger ruller videre, går det opp for meg at grensen betyr langt mer enn bare ny stat og at stroganoff og rødbetsuppen borsjtj blir borte fra menyen. Frem til nå har Sibir vartet opp med et landskap som ikke er fremmed for en skandinav. Barskog, bjørk og myr. Men fra den burjatiske delrepublikkens hovedstad følger det endelig et landskap som forteller at vi har forflyttet oss langt – 5642 kilometer fra Moskva.
De neste timene følger jernbanen elven Selengas dalføre. Deler av landskapet og beitemarkene har en intens grønnfarge. Her og der ligger små landsbyer med trehusbebyggelse og buddhistiske bønneflagg. Vi ser Gusinojesjøen. Faunaen er overraskende tett på toget: Sjakaler lusker rundt store flokker med buskap. I luften svever havørn og amurfalk.
Hva som skjuler seg i Nausjki er imidlertid uklart. Den russisk-mongolske grensen innebærer i hvert fall at vår vognvert trekker for gardinene.
Selve grenseformalitetene tar tre timer og skjer i fullstendig mørke. Blanketter fylles ut. Kupeer og bagasje sjekkes. Russere først av, så mongoler. Når den siste uniformskledde personen har hilst «welcome to Mongolia», er prosedyren over. Gardinene trekkes til side og åpner opp for et land som introduseres med en nattbelyst bensinstasjon.
Siste etappe
Siste natten om bord har passert. Da vognvertinnen Chimeg banker på døren til kupeen og gir oss billettene tilbake, tenker jeg på hvordan det skal bli å forlate denne togtilværelsen som nå er blitt en vane.
Jeg tenker igjen på Paul Theroux som i «The Great Railway Bazaar» hadde selskap av en hardbarket konduktør som banket opp to berusede soldater. Han skrev også om den hissige og humørsyke restaurantvognsjefen Vassily som slo til en kvinnelig ansatt. Forfatteren selv forbannet alt og alle på ferden.
Min reise har vært helt annerledes. Mil etter mil, time etter time, akkompagnert av togets beroligende takt, til landskapet ble slik det materialiserer seg utenfor kupévinduet nå: Store flokker med hester som beiter på endeløse vidder, nomadenes telt som lyser opp som runde lykter. Tre kvarter gjenstår til Ulan Bator som er slutten på vår ferd der selve reisen var målet.
Vår reise
Vi reiste fra Moskva til Ulan Bator, hovedstaden i Mongolia, en strekning på 6265 kilometer. Til Vladivostok er det 9258 kilometer. Vi kjøpte billetter på nettet og hentet dem på Real Russias kontor i Moskva. Deretter tok vi tog 136 fra togstasjonen Kazansky i den russiske hovedstaden via Den søndre transsibirske jernbanen til Tjumen, omtrent halvveis mellom Moskva og Irkutsk. Så tok vi tog 006 i cirka tre døgn til Ulan Bator etter en overnatting i Tjumen.
Booke billett
Du booker billett per strekning. Planlegger du å legge inn en pause på ett av stoppene, må du kjøpe to billetter. Fiks alt på forhånd, så sparer du deg for mulig bryderi underveis. Du kan booke selv online på: pass.rzd.ru/main-pass/public/en. Det er litt plundrete, men det finnes instruksjoner på engelsk. Du finner for øvrig gode tips på seat61.com/websites/rzd. Priser fra rundt 1000 kroner og oppover.
Det letteste er å benytte en turoperatør som KinaReiser eller Kilroy. Det er bare å søke på nett. Reisebyråene kan dessuten skreddersy reisen din.
Beste tid å reise
Mai-september med lange dager, grønt landskap og lyse netter. Eller vinter med sibirsk kulde, snøtunge trær og varme togkupeer.
Togklasser
Første klasse kalles ofte «soft class» eller «spalny wagon». Kupeenes to sofaer gjøres om til senger på kveldstid. Blir tidlig booket tross kostbare billetter. Som på andre klasse er sengetøy og håndkle inkludert i prisen. Noen tog har kupeer med privat toalett og bad, men som regel gjelder fellestoaletter i hver ende av vognen.
Andre klasse innebærer kupé med fire senger der de nederste gjøres om til sittesofaer på dagtid. Sengetøy er inkludert. Det kan bli varmt i kupeen, særlig om sommeren. De nederste sengene er mest komfortable og svale.
Tredje klasse, platzkart, tilbys bare innenlands Russland. Åpen vogn med 54 senger, minner om sovesal. Prisgunstig, komfortabelt og mye Russland for pengene.
Togstandard
Mange togentusiaster regner Rossiya-toget fra Moskva til Vladivostok som det beste og mest bekvemme. Forskjellen sammenlignet med kinesiske og mongolske tog er uansett hårfin. Vil du reise lengst mulig med Rossiya til Kina, kan du booke toget til Irkutsk og bytte der til Den transmongolske eller Den transmansjuriske jernbanen for siste etappe til Beijing.
På de kinesiske og mongolske togene kalles første klasse med to senger for «deluxe soft sleeper», mens første og andre klasse med fire senger omtales som henholdsvis «soft sleeper» og «hard sleeper».
Den transsibirske jernbanen trafikkeres også av private chartertog som minner om cruiseskip-konsepter. Prisen inkluderer som regel guidede utflukter og hotellovernattinger. Vognene er luksuriøse med salonger og kupeer med privat dusj og toalett. Tilbys av blant andre Golden Eagle Luxury Train (goldeneagleluxurytrains.com), Eurasia Tours (eurasiaexpress.de), Latitude Travel, (latitudetravel.se) og Escape (escape.no) og Vista Travel (vistatravel.no)
Visum
Skal du reise Moskva-Beijing via Mongolia, må du ha visum for alle tre landene, noe som kan ta tid. Sjekk utenriksdepartementets nettside for reiseinformasjon samt hvordan du søker visum for de tre landene.
Koronavirus
Koronaviruset/covid-19 er påvist mange steder i Kina og har forårsaket et pågående utbrudd av lungebetennelse. Hubei-provinsen er hardest rammet, men mange provinser og byer har innført ekstra restriksjoner for tilreisende. Dette inkluderer blant annetvært sak. lokale og regionale transportrestriksjoner, samt midlertidig stenging av sentrale turistattraksjoner, offentlige institusjoner, skoler og universitet. Norske borgere på reise i Kina, herunder Hongkong, bør følge godt med på nyheter og være forberedt på forsinkelser og andre ulemper som følge av restriksjoner. Mange flyselskaper, deriblant SAS, har midlertidig innstilt eller redusert sine flyvninger til og fra Kina. Det er ikke mulig å utelukke at transportmuligheter fra og innen Kina begrenses ytterligere på kort varsel. Kilde: UD Reiseråd
Kjekt å ha
Adaptere for mobil, kamera og PC. Pulverkaffe, kopp og drikkeflaske. Bestikk (dersom du kjøper mat på noen av stoppestedene). Antibac, våtservietter og dopapir. Kopi av pass og visum.
Service om bord
Hver vogn har en vert, provodnik, eller vertinne, provodnitsa, som sjekker pass og billetter før du slippes om bord. Under reisen holder de orden, rydder, rengjør og sørger for varmt vann i samovaren. De rår gjerne over et lite forråd av kaffe, te og søtsaker. Noen kupeer på første klasse har eget bad med dusj og toalett. Noen russiske ekspresstog tilbyr dessuten dusj mot betaling. Spør togverten. For øvrig er det toalettets vask som gjelder. Ta med flytende såpe og vannflaske for en hybeldusj.
Mat
Restaurantvognen er ganske dyr. Regn med 80–200 kroner for et måltid. Menyen er ofte omfattende, men holder ikke alltid hva den lover. Vanlige retter er soljanka (en kjøttsuppe), rødbetsuppen borsjtj, biff stroganoff og koteletter. Mange reisende velger å kjøpe mat på perrongen på stoppestedene. Sortimentet spenner fra nudelsuppe og piroger til te, kaffe, øl, brus og snacks. Toget gjennom Mongolia har ikke restaurantvogn mellom den russiske grensen og Ulan Bator. Husk å kjøpe med mat på stasjonen i Ulan-Ude.
Denne saken ble første gang publisert 12/03 2020, og sist oppdatert 31/03 2020.
