Johnny Haglund i rømlingenes skjulested
Byen der folk går under jorden
Det sies at ørkenbyen Coober Pedy har en forbannelse, men at den tar tiår å oppdage. Og da er det for sent. Se bildene.
Lyden av absolutt stillhet er fantastisk. Luften lukter ørken og huden nærmest krøller seg på grunn av varmen. Nabobyen ligger nesten sytti mil unna.
Coober Pedy ligger i hjertet av verdens største opalfelt i staten South Australia. Stedet er beryktet for sine ekstremt varme somre, med temperaturer opp mot 45 grader. Nedbørsmengdene er minimale, og ifølge de som bor her har det regnet kun to millimeter de siste to årene, men regnet traff aldri bakken.
Et vannhull
– Det fordampet før det landet, er jeg blitt fortalt.
Navnet Coober Pedy stammer fra det aboriginske ordet kupa-piti, som betyr noe sånt som: «gutter, et vannhull».
I denne ødemark vil folk flest vegre seg mot å bo. Med mindre du er en gammel nazist da.
Dyster fremtids-scene
Ut av ørkenens flate landskap dukker en scene fra en fantasirik science fiction-film opp. Bokstavelig talt.
− Mad Max Beyond Thunderdome ble spilt inn her i 1985, skryter en litt reservert mann med rynker og rusten stemme. Tim dukker brått opp mellom gamle bilvrak, ødelagte sykler, tomme oljefat og skrantne kaktuser. Skrot fra ende til annen, men det ser likevel ganske oppstilt ut. Noen har plantet det her med omhu: Den beryktede «Crocodile Harry». En legende langt hjemmefra.
Fascinerer
Et hull i det røde og oransje landskapet, egentlig en gruveinngang, viser inngangen til hjemmet hans. Et sted Hollywood-stjernene Mel Gibson og Tina Turner en gang i tiden besøkte.
Men uansett hvor berømte de to er, vil jeg si at han som bodde her en gang for mange år siden fascinerer mer.
BH-en til Tina Turner
I 1992 var jeg i Australia som backpacker. Jeg hadde kjøpt gammel bil i Sydney mange uker tidligere, og var på vei gjennom Australias enorme landområder. Lite penger hadde jeg. Men tid hadde jeg derimot uendelig med. I Coober Pedy stoppet jeg. På utsiden av denne underlige byen fant jeg veien til Crocodile Harry.
Harry satt inne i hula si med skjegg og gammel kropp, men snakket om kvinners underliv som om han var 40 år yngre.
− Og, fortalte Harry meg stolt:
− ... jeg fikk BH-en til Tina Turner da hun var her.
Gjemme seg vekk
Den gang visste jeg ikke mye om den gamle krokodillejegeren, men jeg hadde hørt rykter om at han var i SS under krigen.
− Jeg var ung og ble lurt, hevdet han da jeg spurte. Han ville selvsagt ikke snakke om det, men det ga meg en idé om hvorfor han havnet på denne isolerte plassen.
− Et bra sted å gjemme seg litt vekk, bekrefter Tim, som brått dukker opp igjen fra sin hule i veggen. Han ble kjent med Crocodile Harry i 1978, og de var gode venner helt til den gamle krokodillejegeren døde i 2006. Etter kameratens død kjøpte Tim like godt hele eiendommen.
Perfekt for rømlinger
Hvorfor Tim havnet her?
− Jeg vet hva du tenker, gliser han, og hinter til det faktum at mange banditter, nazister og andre som ønsket å være i fred, fant Australia som et bra sted å «forsvinne».
− Og dette helvetes bortgjemte, varme og støvete hjørnet av landet er fortsatt et bra sted å være hvis du ikke ønsker oppmerksomhet, gliser Tim, men hevder han selv aldri har rømt fra noe. Opprinnelig kommer han fra Bratislava i Slovakia. Som for de fleste andre var det drømmen om opaler og rikdom som drev ham hit.
" Skulle ønske at jeg aldri hadde forlatt Europa, for jeg kommer aldri vekk fra Coober Pedy.
− Men kanskje jeg burde ha rømt herfra. For når du først slår rot her, kommer du aldri videre, hevder han.
Hus under bakken
Byen har ifølge Tim i dag kun 1800 innbyggere. Mange har bygget sine hjem under bakken. Selv hotellet jeg har funnet, The Underground Motel, er bygget under jordens overflate. Og det er forståelig. Om sommeren er det ikke bare innbyggernes eventuelle forhistorie som gjør det smart å gå under jorden. For her herjer ekstrem hete. Men selv med 40 plussgrader, er motellrommet mitt behagelig.
Og i og rundt de underjordiske hjemmene og alle bilvrakene i den enorme, rødlige ørkenen bor Coober Pedy ytterst gjestfrie innbyggere.
− Ta en øl med oss, inviterer Tim og trekker meg med til The Croatian Club.
En fyr uten tenner
Coober Pedy har flere slike klubber, myntet på europeiske innvandrere.
− Coober Pedy har 46 forskjellige nasjonaliteter, hevder Tim og introduserer meg for noen svært originale typer. De sitter rundt et bord, noen med øl og noen med brus.
Den ene sovner litt innimellom mens vi prater. En kar er det ingen som forstår hva sier, han har ikke tenner. At han er snublefull, hjelper heller ikke. En annen fyr, John, med et ansikt som drukner i skjegg og hår, skryter av at han har sluttet å drikke alkohol.
Mørke utsikter
− Jeg holdt på å dø, forteller John og ler rått bak alt håret.
Karene rundt bordet kommer som de fleste andre gjestene, fra andre steder enn Coober Pedy. Noen fra Europa, og noen fra andre steder i Australia. Alle kom de hit for å grave opaler og tjene penger.
Men, med unntak av Tim, som faktisk har tjent seg ganske rik, har de alle brukt minst like mye som de har tjent.
− Men jeg har en grei pensjon fra staten. Og så har vi minnene og frihet da, påpeker John, og bryter nok en gang ut i en utemmet latter.
Beinhardt fysisk arbeid
Karene snakker om de gode, gamle dagene. Og da er det snakk om historie. For i dag er rundt 30 prosent av husene i Coober Pedy til salgs. Folk flytter fra stedet. Særlig unge menn. Det skorter på jobber.
− Du har selvsagt graving etter opaler, men de fleste unge i dag er ikke glad i beinhardt fysisk arbeid. Turister er en mulig inntektskilde, men de kommer bare noen måneder i året. Damene her kan jo vaske hotellrom og sånn, men det vil jo ikke gutta, tror Tim.
− Da står det bare en mulighet, smiler Tim; − filmbransjen.
Spiller inn film
Den muligheten ser Charlie Skreyna også. Han forteller om ferskt spetakkel i et gammelt opalfelt utenfor byen.
− Her spilte de nylig inn en film med Warner Brothers, og de brukte hauger av penger på å sprenge ut deler av landskapet for deretter å hyre inn bulldosere og vakter, ler Charlie.
− De kommer hit stadig vekk, de rike filmselskapene, og spiller inn den ene filmen etter den andre. Og det er jo ikke så rart, påpeker han og speider utover et landskap som ligner på overflaten av Mars.
Angrer
Ungarske Charlie Skrenya (67) var en lykkesøker. Han forlot det kommuniststyrte hjemlandet på 1970-tallet for å søke rikdom og lykke som opalgraver.
− Jeg kom til Australia i 1980, etter å ha jobbet i Øst-Tyskland. I 1986 flyttet jeg til Coober Pedy med rikdom i blikket, minnes han med en viss anger. For familien sin lot han bli igjen hjemme.
Ganske ren business
Nå er Charlie pensjonert, og har tid til å ta meg med på en humpete vei ut i ørkenen. Etter en halvtimes tid ankommer vi et gammelt opalfelt med en enorm hule. I området finnes rundt 2,3 millioner gruveganger. I flere av dem ligger mennesker begravd.
− Opal-businessen er ganske ren i dag. For noen tiår siden var misunnelse, skuddveksling og drap nesten dagligdags, hevder han, og påpeker at intet sted egnet seg bedre til å begrave fienden enn i bunnen av en gruvegang.
Snikmord og hardt arbeid
− Deretter fylte du på med masse, og karen vil aldri bli funnet.
Det som fremstår som en forbannelse gjorde at folk trosset misunnelse, krangel, faren for snikmord og knallhardt arbeid, og ble værende:
− Når du har tjent en million dollar på opaler, vil du tjene en million til. Du blir aldri rik nok, smiler Charlie Skrenya.
Nå er det for sent
Som pensjonist sitter han igjen med en bra formue. Og en god porsjon vishet og erfaring.
− I dag har jeg to biler, et stort hus og penger nok til å reise hvor jeg vil. Men jeg fikk aldri vært den ektemannen eller pappaen jeg burde vært. Jeg ofret det fordi jeg hadde rikdom i sikte. Og nå er det for sent: Jeg sitter fast i ensomheten her i Coober Pedy, sier han, og skylder på grådigheten.
− Skulle ønske at jeg aldri hadde forlatt Europa, for jeg kommer aldri vekk fra Coober Pedy.
Nazist og krokodillejeger
Arvid Blumenthal sluttet seg til nazistene i det nazistokkuperte Latvia i 1942.
Han endte opp som Crocodile Harry i den australske ørkenen.
Latvieren Blumenthal var 15 år gammel da andre verdenskrig startet. Under krigsårene ble han både alvorlig skadet og visstnok tatt til fange av amerikanske tropper.
Etter krigen emigrerte han til Australia og ankom eventyrlandet i 1951. I 1956 begynte han å jakte på krokodiller i det nordlige Queensland og Northern Territory. Den gang var Australia vilt og utemmet, og Harry fikk rykte på seg for å være en skikkelig tøffing.
Det sies at Crocodile Harry skal ha drept så mange som 40 000 krokodiller – noen av dem opptil åtte meter lange. Han bodde ute i
bushen og levde av å selge kjøtt og skinn fra de store krypdyrene. Han ga til og med ut to bøker om dette livet: «Latvian Crocodile Hunter in Australia» (1957) og «Long after the Sun» (1958).
Etter endt krokodille-karriere, flyttet Harry inn i et hull i bakken i Coober Pedy for å grave etter opaler. Men også for å samle på dametruser. Og det viser seg at historien om at han fikk Tina Turners BH da hun var her i forbindelse med innspillingen av Mad i 1985, stemmer.
− Men dessverre ble den stjålet, minnes Tim, hans gamle venn, som påpeker at Harry er en legende. Den gamle nazisten var en beinhard fyr, en slags ekte Crocodile Dundee.
Og derfor har det også blitt sagt at Crocodile Harry var inspirasjonen til komikeren og skuespilleren Paul Hogan da han lagde de verdensberømte Crocodile Dundee-filmene på 80-tallet. Dette er nok ikke helt korrekt, selv om Harry selvsagt mente det. Men den gamle nazisten var visst også litt skrullete.
− En gang dukket Harry opp på puben iført dameklær, minnes Tim, og det er bare en av mange historier om Harry. I det tøffe, macho opalgraver-miljøet i Coober Pedy, var slik oppførsel selvsagt uhørt.
− Men vi lærte jo etter hvert å leve med raringen, ler Tim,w og forteller at Crocodile Harry døde i 2006, 81 år gammel.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 10 2020
Denne saken ble første gang publisert 13/03 2020, og sist oppdatert 13/03 2020.
