Jaktlovens far
Halvor Heyerdahl Rasch: Den glemte jakt og fiske-pioneren
Halvor Heyerdahl Rasch var en ekte pioner. Han sto bak jaktloven og var blant de første i Norge til å fiske med flue og jakte rype i fjellet. Han var sentral i dannelsen av både NJFF og Den Norske Turistforening. Likevel er han nesten helt glemt.
I 1845 ga naturforskeren og jegeren Halvor Heyerdahl Rasch ut «Jagten i Norge» – et verk som la grunnlaget for «Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet Vildt». Loven hadde som formål å verne om elg, hjort, rein og andre dyr som tok seg godt ut på matfatet – dyr som på den tiden nesten var borte fra den norske naturen. Samtidig åpnet den opp for å utrydde de store rovdyrene som ulv, gaupe og bjørn. Disse var konkurrenter til jegerne, og det skulle bli utbetalt skuddpremier for felte dyr. Tanken var at dersom man fjernet rovdyra, ville det bli mer av matviltet. Politikerne var enige om at dette var en god idé, og senere den sommeren ble loven vedtatt med stort flertall.
Året etter at den nye jaktloven ble innført, ble det skutt 219 bjørner, 238 ulver, 104 gauper, 81 jerver og 1055 ørner. I tillegg var det også skuddpremier på hønsehauk og hubro. Mot slutten av 1800-tallet satte staten også mår, oter, fiskeørn, spurvehauk og jaktfalk på lista over dyr som skulle bort. Friskusen, jegeren og naturforskeren Halvor Heyerdahl Rasch må altså ta sin del av ansvaret for at rovdyrpopulasjonen i Norge i dag er på et minimum. Når det er sagt, la han også grunnlaget for en jaktlovgiving som har ført til at vi i dag kan jakte fugl og hjortevilt for matauk.
HALVOR HEYERDAHL RASCH
FØDT: 8. januar 1805
Død: 21. august 1883
Hva: Zoolog, jeger, fisker, foreningsmann.
Høydepunkt: La grunnlaget for den moderne jaktloven og var sentral i opprettelsen av både Norges Jeger- og fiskerforening og Den Norske Turistforening.
Allsidig zoolog
Halvor Heyerdahl Rasch ble født på Mustorp i Eidsberg i Østfold den 8. januar 1805. Han var den andre i en rekke av tolv barn signert Edle Valentine Heyerdahl og rittmester Michael Rasch. I Svenska Jägareforbundets Nya Tidsskrift fra 1881 står det: «Af sin fader, ryttmästaren Rasch i Eidsberg, Smaalehnene, lärde han tidligt att handtera bössan, och då han, vorden student vid sextons års alder, snart förenade jagten med studiet af djurvärlden».
I boken «Sportsmenn i Veideland» hevdes det imidlertid at Rasch først fikk øyene opp for jakt da han ble ansatt ved Zoologisk museum og bosatte seg i den botaniske hagen på Tøyen i Oslo. Der ble han kjent med en tysk gartner som introduserte ham for jakt med «hønsehund».
Rasch ble uansett student ved Universitetet i Oslo allerede i 1821, og ifølge tidligere professor i zoologi, Hjalmar Brock, var han et unntakstilfelle, ettersom han ikke leste teologi. I stedet begynte Rasch å studere botanikk, for så å gå over til zoologi. I 1825 ble han amanuensis og konservator ved Universitetets zoologiske Kabinet. I begynnelsen av 1840-årene fullførte han utdannelsen sin i blant annet Leiden og Paris, og da han kom hjem i 1843, ble han stipendiat ved universitetet. Kort tid etter steg han i gradene og ble lektor, for så å bli professor i zoologi i 1852. Samme år utga han en bok om kunstig utklekking av laks og ørret, og han fikk økonomisk støtte av Det Kongelige Selskab for Norges Vel til å anlegge en rekke klekkerier og settefiskdammer.
Som zoolog var Rasch en meget kunnskapsrik mann som satte spor etter seg i det akademiske miljøet. Han skrev den første norske læreboka i zoologi ved universitetet – og ellers om alt fra østers og sopp, til jakt på høyfjellet.
Jegeren
Som jeger ble Rasch en av de dyktigste i landet. I begynnelsen jaktet han mye i skogene rundt Kristiania, og senere trakk han og den unge studenten Jacob Bøckmann Barth opp i fjellene. På et bilde av de to fra 1864, som ble gjengitt i Aftenposten på begynnelsen av 30-tallet, blir de omtalt som «våre to første rypejegere for stående hund». Men det var ikke bare jakt kameratene holdt på med. Som en av de første i landet var Rasch også en ivrig fluefisker.
På slutten av 1850-årene tilbrakte de en måned på Ringebufjellet sammen med blant annet teolog og språkforsker Jens Andreas Friis. Denne turen ble skildret i Friis' bok «Aasdalsjeger-Kompaniet, Til fjells i feriene», som kom ut i 1876. Boka viste vei til en ny jaktform for den høykulturelle eliten i hovedstaden; nemlig jakt på rype og villrein i høyfjellene.
Selv om Rasch ikke er nevnt med fullt navn i boka, er det liten tvil om at han er personen som omtales som «Halvor». «Aasdalsjeger-Kompaniet, Til fjells i feriene» er blant de kildene vi finner som gir det beste bildet av hvordan Rasch var som jeger og person. Her blir han omtalt som en godmodig mann som kan holde foredrag for resten av jaktlaget om de ulike dyrene. Han blir også beskrevet som noe uforsiktig, da han hadde en «vis forkjærlighed for at gaa med spændte haner og tilbøielighed til at vise folk, at hans bøsse har kaliber 12». Det fortelles at det fantes et kulehull i en bjelke på Gunstadseter som ble til da Rasch skulle forklare hvordan en bakladningsrifle fungerte for en lokal reinjeger. Mens han forklarer, går rifla av, og uten å trekke en mine sier Rasch: – Jagu var 'a lad lel, da!
Nøden bryter alle lover ...
I boka kommer det også fram at Rasch var litt av en tøffing. Det fortelles at han hadde lagt til seg uvanen å ta seg en høneblund på fjellet, og en gang han var på reinsjakt, sovnet han, og våknet ikke før det var blitt kveld, mørkt og skodde. Resten av jaktlaget ble nødvendigvis bekymret, men Rasch kom vandrende inn på hytta hvor de bodde ved midnatt. «Det havde ingen nød med mig», hadde han sagt. «Jeg havde pibe, tobak og fyrstikker med mig, og jeg havde nok alltid klaret mig natten over».
«Rasch må ta sin del av ansvaret for at rovdyrpopulasjonen i Norge i dag er på et minimum.»
En annen historie forteller om da Kong Karl IV og Louise av Nederland ble kronet i Nidarosdomen i august 1860. På vei ned til Kristiania skulle kongeparet spise på Eldstad på Ringebu, og i den anledning ble Friis og Rasch tilkalt med beskjed om å skaffe 20 ryper til bonden. Grunnet tidspress måtte jakta foregå på en søndag.
Rasch, som hadde stått på barrikadene for en ny jaktlov, hadde tydeligvis ingen problemer med å bryte regelen om å holde søndagen jaktfri. Som det står i boka: «Necessitas non habet leges» – nød bryter alle lover. Friis endte opp med å felle 22 ryper, mens Rasch felte åtte fjellryper, fire liryper, to dobbeltbekkasiner og to vadefugler. I tillegg felte Friis det som angivelig skal ha vært den største reinsbukken – kalt «Kongsbukken» – på Ringebufjellet.
Tragisk jaktulykke
Dessverre utspant det seg også en tragisk hendelse den helgen som ble dysset ned, og som ble en hysj-hysj-historie «alle» i området kjente til. Historien forteller at en mentalt handikappet dame som het Sigrid, ble skutt av enten Friis eller Rasch da hun ble tatt for å være en bjørn. I boka «Storjegere i Østerdalene» av Sven R. Gjems forteller gårdbrukeren Hallvard Huset fra Imsdalen at hans bestemor trodde det var Rasch som skjøt. Saken ble dysset ned, familien til Sigrid ble rikelig kompensert, og angivelig skal Rasch ha fått lagt henne i vigslet jord.
I kirkeboka for Ringebu står det: «Sigrid Jensdatter Imsdalen. 50 år gammel og vanvittig, er bortkommet uden at være gjenfundet og er sannsynligvis omkommet på fjeldet». Noteringen er datert 11. august 1860 – samme dag som «Kongsbukken» ble felt.
Nesten glemt
I tillegg var Rasch sentral i dannelsen av en rekke foreninger, deriblant Selskabet til Folkeopplysningens Fremme, Centralforeningen til Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, og ikke minst var han en av initiativtagerne bak Norges Jeger- og Fiskerforening i 1871. Han satt også i det første styret til Den Norske Turistforening.
Halvor Heyerdahl Rasch døde ugift og barnløs 21. august 1883. Det finnes ingen biografi om ham, og i boken «Zoologiens historie i Norge: til Andre verdenskrig» skriver Hjalmar Brock at den som setter seg inn i Raschs arbeid, må spørre seg selv hvorfor han har «sunket ned i glemselens dyp». Svaret, mener Brock, er at Rasch, og samtlige av hans samtids zoologer, havnet i skyggen av sin kollega Michael Sars – en mann Rasch selv gikk i bresjen for å få knyttet til Universitetet som ekstraordinær professor. ●
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 11 2019
Denne saken ble første gang publisert 13/11 2019, og sist oppdatert 13/11 2019.
