Unngå vådeskudd og ulykker
Våpenvett for jegere
Årlig inntreffer et ukjent antall vådeskudd, og år om annet medfører det at jegere mister livet. Her er en gjennomgang av noen opplevde episoder, samt 13 våpenvettregler.
Vi hadde ikke gått mer enn fem minutter fra bilen i det dunkle morgenlyset før jeg stirret inn i munningen til en velbrukt boltrifle i 30–06. Mannen jeg var på jakt med, var en erfaren storviltjeger, så jeg tenkte det hele var en glipp – en skjødesløshet som kan skje alle. Det var det ikke.
Utover dagen kikket jeg et dusin ganger rett inn i pipa, og visste at jeg kun var en kilos trykk eller så fra evigheten. Etter fire–fem ganger tok jeg demonstrativt rundt pipa, og førte den bestemt i trygg retning. Han tok ikke det hintet.
Etter enda noen ganger (det virket som om pipa på boltrifla hans fulgte meg med magnetisk tiltrekningskraft!) spurte jeg, så vennlig jeg kunne på det tidspunktet, om han ikke kunne være så snill å slutte og peke på meg med våpenet, da jeg opplevde det som svært ubehagelig.
Han kikket uforstående på meg, og mumlet noe om at «det var da voldsomt!», før han snudde seg og ruslet videre. Noen minutter seinere snudde han seg oppglødd og hvisket at hunden sto i los. I hånden hadde han rifla, som pekte rett mot magen min. Da takket jeg lavmælt for laget og gikk hjem. Vi har ikke vært på jakt sammen siden.
Stress er roten til alt ondt!
Stress oppstår uvegerlig i enkelte situasjoner. Det er ikke noe du ved hjelp av håndfaste regler kan unngå. Derfor er ikke stress et eget punkt i «Våpenvettreglene». Det betyr imidlertid ikke at du skal ta lett på stress. Tvert imot bør du forberede seg så grundig som mulig for å unngå det.
«Utover dagen kikket jeg et dusin ganger rett inn i pipa, og visste at jeg kun var en kilos trykk eller så fra evigheten.»
Stress er en reaksjon på manglende mestring. Har du aldri sett en elg i levende live før, vil du kunne få en stressreaksjon i form av skjelving eller handlingslammelse når du får den på post og skal skyte. Kjenner du våpenet ditt dårlig, og du er i tvil om funksjoneringen, vil det skape stress.
Kommer du i en situasjon hvor ting skjer raskt og ukontrollert, slik tilfellet er i mange jaktsituasjoner, vil du oppleve stress. I stressede situasjoner gjør folk rare ting. Noen takler stress bra, andre mister helt hodet.
Ved å skyte mye, ved å håndtere våpenet ditt mye og generelt være mye ute i varierte jaktsituasjoner, vil du være bedre rustet til å mestre stress. Og for å gjenta oss selv – følger du «Våpenvettreglene», vil du uansett stressnivå ikke være årsak til fatale vådeskudd eller skyteulykker.
Våpenvett
1 Pek aldri på noen med våpenet ditt!
2 Behandle alltid våpenet som om det er ladd.
3 Når du møter andre; brekk hagla, riflesluttstykket i bakre
stilling, patron ut.
4 Ha alltid tomt kammer når du ferdes sammen med andre jegere.
5 Sjekk, og dobbeltsjekk, at våpenet er tomt før du setter det
fra deg.
6 I bil skal alltid våpenet oppbevares tomt, utilgjengelig og
dekket til.
7 I ulendt terreng skal våpen bæres uten patron i kammer.
8 Rør aldri en annen jegers våpen uten å spørre først.
9 Bruk aldri kikkertsiktet på jaktrifla som observasjonskikkert!
10 Ikke rør sikring eller avtrekker før du rent faktisk har tenkt å løsne skudd!
11 Vit med sikkerhet hva det er du løsner skudd mot, og at
bakgrunnen er trygg.
12 Oppbevar alltid våpen og ammunisjon trygt nedlåst når du
ikke bruker det.
13 Rør ikke våpenet ditt hvis du har nytt alkohol.
Ulendt terreng
Flere vådeskuddulykker de siste årene har skjedd som følge av jegere som ferdes med ladd våpen i ulendt terreng. Passerer du en bekk, skal du over et glatt fjellparti, skal du over ei ur – ta ut patronene av hagla og plukk ut patronen av kammeret på rifla. På et tidels sekund eller to kan du ha gått fra stående til liggende på vei nedover, kanskje med våpenet seilende ukontrollert en meter foran deg. Det vil du ikke oppleve. Gjør det til en vane å plyndre våpenet når slike hindringer dukker opp.
Å skyte mot utrygg bakgrunn
Følgende episode skjedde i Østfold for mange år siden: Gjestejegeren fikk tildelt en god og sikker post – slik man ofte gjør for å være hyggelig mot gjestejegere.
Fra posten ser jegeren ned mot en tett skog. Han blir ikke opplyst om at det som tilsynelatende er en trygg bakgrunn, kun er et kratt, og at det på andre siden går en tett trafikkert E6. Alle de andre på laget vet jo godt at det ikke skal skytes mot krattet og E6, og at det fra denne posten kun må skytes i en bestemt retning – og alle tar for gitt at noen andre har fortalt dette til gjestejegeren.
Lang historie kort: Skudd avfyres mot elg. Kula forsvinner gjennom krattet og inn i frontruta til en passerende bil. Deretter treffer kula rattet og vinkler opp i bilens tak, der prosjektilet senere blir funnet. Heldigvis uten å treffe sjåføren, som bokstavelig talt var kun en hårsbredd fra døden.
Å glemme patroner i kammeret
Klassisk vådeskudd, fortalt av en gammel harejeger: En lang dag i skogen er over. De to jegerne og dunkeren er kalde og trøtte. Vel fremme ved den lille koia som akkurat rommer to mann, oppakning og en hund, er første oppgave å få varme i ovnen. Hagla settes i forgangen. Hunden tusler forbi og river ned hagla, som ramler mot gulvet. Skuddet går rett ut gjennom veggen, heldigvis uten å treffe noen.
Eieren mente bestemt han hadde tatt ut patronene, men det var åpenbart ikke tilfelle. Opptil flere regler for våpenhåndtering ble brutt.
Å røre andres våpen
«Har du aldri sett en elg i levende live før, vil du kunne få en stressreaksjon i form av skjelving eller handlingslammelse når du får den på post og skal skyte.»
Et par bekjente av meg var hyret inn for å jakte, være kjentmenn og vise et filmteam hvordan reinjakt foregikk i norske høyfjell. Dette er mange år siden nå. Det de to ikke visste, var at i en pause fra opptakene, hadde filmteamet tatt den ene rifla og filmet hvordan klikkjusteringen fungerte. De hadde imidlertid ikke mer peiling enn at de bare satte rifla tilbake.
Da skuddsituasjonen så dukket opp utpå ettermiddagen, og ungbukken stilte seg opp med bredsiden til på 80 meter, skjøt den ene av de to en ren bom. De kunne ikke forstå at det var mulig ... før de skjøt inn rifla igjen neste dag. Da gikk den en halvmeter for høyt! Etter hvert måtte filmteamet bekjenne at de nok hadde rørt det ene våpenet ...
I bil skal alltid våpenet oppbevares tomt, utilgjengelig og dekket til. (Foto: Jørund Lien)
Å ha med våpen i bil
Dag Kjelsaas var for noen år siden på jakt i Spania. Under en forflytning fra en post til en annen, plyndret han rutinemessig våpenet sitt, og la det i bagasjen. Guiden som kjørte bilen hadde åpenbart ikke samme rutine innarbeidet.
Da de setter seg inn i bilen, plasserer guiden rifla mellom de to i forsetene. Med det resultat at girspaken drar av avtrekkeren på det usikrede våpenet og skuddet ljomer gjennom taket på bilen. Foruten et ødelagt tak på bilen, røk atskillig hørsel i hendelsen.
Å være stivfrossen på fingrene
Det var november i fjellet, og vi var i ferd med å avslutte en resultatløs dag med snø og dårlig vær. Vi hadde byttet på å drive og postere i kulda. Nå begynte det å mørkne, og vi møttes på stien vi skulle ta sammen ned fra fjellet.
Mens fire stykker av oss står og snakker, kommer femtemann fra post – iskald og lei etter to timer i nordavind. Han hekter rifla av ryggen, og da han skal plyndre kammeret, braker skuddet! Vi hopper en meter til værs, alle sammen, og den uheldige jegeren aner ikke hva som har skjedd. Trolig har han vært så iskald på hendene at han uforvarende har kommet borti avtrekkeren. Rifla pekte heldigvis bort fra oss.
Våpenpuss med ammunisjon i magasinet
Dette er en hendelse fra en gård i Oppland. Eldstesønnen setter seg ned på kjøkkenet for å pusse salongrifla. Moren går forbi. Noen sekunder seinere smeller det, og ei kule slår inn i veggen – akkurat der mor i huset nylig har passert. Trolig ble salongrifla satt unna med ammunisjon i magasinet.
Uten å ense det, skjøv mannen en patron inn i kammeret, og trakk av. En skjødesløs handling som heldigvis ikke endte fatalt, men som like gjerne kunne gjort det. En tydelig dokumentasjon på at du aldri skal sette fra deg et våpen med ammunisjon i kammer eller magasin!
Å forsere krattskog med patron i kammeret
Jørund Lien har håndtert flere våpen enn de fleste, og for noen år siden var han med på et rådyrjaktlag for første gang, som hundefører med basseten sin.
Rett etter slipp får hunden los. Jørund står stille og venter. Etter noe tid bærer losen østover. Jørund drar etter og havner i en krattvegetasjon av en annen verden. På ryggen har han sin velbrukte Sako med vanlig skyvesikring på siden.
Jørund er alene, og har en patron i kammeret. Han krabber på alle fire og slåss seg gjennom krattet. Plutselig braker skuddet fra rifla på ryggen – og dette var før demperens tid.
Rent fysisk skal det ikke være mulig å slå av sikringen ved bare å bevege seg framover, så i ettertid har Jørund konkludert med at han også må ha beveget seg noe bakover i krattet, og dermed slått sikringen framover. Rett etter har det trolig kommet en kvist i avtrekkerbøylen som løste ut skuddet. – Man merker det smellet, og husker det for alltid når slikt skjer, sier Jørund i dag.
Til observasjon bruker du en håndkikkert – aldri kikkertsiktet på rifla! (Foto: Knut Brevik)
Kikkertsikte som kikkert
En bekjent ble invitert som hundefører på hjortejakt. Han og elghunden sto etter en halvtimes tid på den ene siden av en dal. På den andre siden skulle det være en post. Etter å ha saumfart den andre siden med kikkerten, ser mannen rett inn i ei rifle! Han veiver febrilsk med armene, og går halvveis bak ei furu, for sikkerhets skyld.
Så skjønner han det – posten på den andre siden bruker rifla og kikkertsiktet som håndkikkert. Den verbale oppstrammingen som fant sted på den andre siden av dalen ti minutter senere, egner seg ikke i trykte medier som dette, men poenget ble visstnok oppfattet klart og tydelig av postjegeren. Moralen er: Ha alltid med deg en håndkikkert! Bruk aldri kikkertsiktet som substitutt for en vanlig kikkert.
Å være stivfrossen på fingrene
Det var november i fjellet, og vi var i ferd med å avslutte en resultatløs dag med snø og dårlig vær. Vi hadde byttet på å drive og postere i kulda. Nå begynte det å mørkne, og vi møttes på stien vi skulle ta sammen ned fra fjellet.
Mens fire stykker av oss står og snakker, kommer femtemann fra post – iskald og lei etter to timer i nordavind. Han hekter rifla av ryggen, og da han skal plyndre kammeret, braker skuddet! Vi hopper en meter til værs, alle sammen, og den uheldige jegeren aner ikke hva som har skjedd. Trolig har han vært så iskald på hendene at han uforvarende har kommet borti avtrekkeren. Rifla pekte heldigvis bort fra oss.
Du er kanskje ikke alene!
Bjørn Brendbakken har vært med på jakt fra nord til sør. Her er hans historie: Vi hadde hatt en god jaktstart på morgenen. Det var fint jaktvær, og flere fine stander og situasjoner som endte med felling. Nå var bikkja borte igjen ...
Etter litt spaning så vi hunden stå i stand oppe i ei fjellskråning i samme høyde som oss. Vi gikk først litt oppover, for så å vinkle nedover igjen mot bikkja. Forsiktig nærmet vi oss kanten. Min følgesvenn, som eier hunden, kommanderte reis. Hunden nølte ikke og kastet seg framover. Idet sittkommando kom, smalt det. Ei rype tumlet i bakken, og resten av kullet forsvant ut av syne. Så apport. Alt var helt perfekt. Bikkja kom med rypa, og vi ble stående ved siden av hverandre og gå gjennom situasjonen.
Idet jeg tok ett steg fram til venstre for jegeren, lettet ei rype til høyre for oss og fløy mot venstre. Jeg kikket etter rypa idet jeg kjente noe slå mot armen, og det smalt i samme øyeblikk. Det suste i øret som en foss.
Jeg snudde meg og kikket jaktkompisen rett i øynene. Han hadde kastet opp børsa i samme øyeblikk som rypa lettet og fulgt på – koblet helt ut, og vært så opptatt av å følge på gjenliggeren at jeg hadde blitt slettet fra minnet hans. Vi rekonstruerte hendelsen etterpå, og løpet på hagla hadde stoppet mot overarmen min. Løpet var cirka fem cm fra armen da skuddet gikk! Armen er fortsatt intakt, men smellet, det hører jeg fortsatt.
Denne saken ble første gang publisert 04/06 2019, og sist oppdatert 03/06 2019.
