Løshundmannen (97):
– Det finnes to typer som jakter elg: Det er æljjegere og så er det elgjegerne
Han har opplevd utrolig mange loser og kokt mer skaukaffe enn de fleste. Løshundmannen Gunnar L. Haugen er ekte æljjeger.
– Jeg har hatt et helt eventyrlig liv, sier Gunnar L. Haugen mens han viser meg hundegården.
LES OGSÅ: (+) Soveposens yttertrekk er viktigere enn du tror. Slik velger du riktig
Den meritterte hundemannen og elgjegeren på 97 år har NEKs hederstegn i sølv og premier som viser at han har hatt fremragende løshunder.
Men han vil heller snakke om selve jakta, jaktetikken og ikke minst utviklingen innen elghundrasen. Når jeg ser på hundehuset og hundegården er det ikke vanskelig å skjønne at her ble alt lagt til rette for at hundene skulle ha det så godt som overhodet mulig. Og det er kanskje noe av nøkkelen til at Haugen hadde så gode og snille hunder?
Kjærlighet og omsorg
– Det betyr alt å gi hunden kjærlighet og omsorg. Det kan forandre både dyr og folk, sier Haugen og blir litt fjern i blikket.
– Og så må det brukes mye tid med dem. Jeg lå ikke sjelden hos bikkjene om natta for at vi skulle bli knyttet til hverandre. Når vi var på jakt, kom de alltid tilbake til meg. I dag har de den helvetes GPS-en. Jegerne kjører bil lange veier og henter hundene. Det blir helt feil. Jeg lærte noe viktig av far: Ikke slipp harabikkja fra bilen. Gå et stykke ut i skogen, og la hunden skjønne at den skal komme tilbake til slippstedet. Det samme er viktig med elghunder. Lær dem å stole på at de finner deg ved sporet ditt, der du slapp. Så bålved er viktig, for det kan bli mye venting!
Hundene trenger mosjon
– Og så skal de selvsagt ha mye mosjon. Se på hundegården her, hundene kunne løpe opp skråningen der og fikk trening hele dagen. Men jeg trente dem jo ute i skauen også. Og så må de få riktig mat for å bli fine og sunne. Jeg importerte olivenolje og bikkjene fikk sin del. De var nærmest vannavstøtende! Så børstet jeg dem hver dag. Det er bra både for pelsen og for tilknytningen.
LES OGSÅ: Visste du dette om mauren?
Et vilt liv
Vi setter oss ned ved vinduet i stua der Haugen har en fantastisk utsikt over Tyrifjorden og milevide elgskoger. Han byr på godbiter fra en gedigen eske, og vi koser oss med den utsøkte smaken av god sjokolade og marsipan. Imens studerer jeg ting på vegger og hyller som vitner om et begivenhetsrikt liv. Det er bilder av kona Guri, som han var så glad i, og en nydelig, liten skulptur av ei elgku.
Det viktigste hos en løshund
Gunnar Haugen er ikke i tvil om hva som er det viktigste hos en god løshund:
– Punkt en er utslaget. Det er selve grunnlaget for løshundjakt. Som nummer to kommer målet. Med losindikator kan den egenskapen lett bli for lite prioritert. Som en god nummer tre kommer påholdenhet. Da det var tettere elgstamme var det ikke noen sak å skyte elg for en middels bra hund, som alltids kunne finne et nytt dyr om den ikke evnet å holde på samme losdyr. Er det mye elg blir alt enklere, selv om ingen vil innrømme at de nesten har skutt elg i veikanten. Det er i terreng med lite elg de beste hundene lettest kan skilles ut. Jaktlysten sitter mellom ørne på dem! Du behøver ikke skyte for dem hele tida, og jeg har ikke tro på å kalle ofte inn fra los.
– Tenk hvilket liv elgkua har, sier Haugen og holder den varsomt opp. Et liv av lukter og lyder, alltid på vakt.
Elg med gullkrone
Jeg vet at Haugen er en av de ytterst få her i landet som har skutt flere elger med gullkrone. Det ble fem stykker av dem, og han medgir at det er moro med svære kroner.
Mange av elgene ble skutt i Valdres, der han begynte med elgjakt i 1946, og der slekten hans kommer fra. Naturlig nok lurer jeg på hvor mange dyr han har skutt i sitt lange elgjegerliv. Men Haugen er ikke så opptatt av dette.
– Et tall som betyr noe for meg er de 78 elgene som ble skutt for Bamse, en av de beste elghundene jeg har hatt. Men Bring var den aller beste. Med ham var det garantert å finne elg, uansett.
Tar ikke sjanser
– Men det er ikke hvor mange elger du har skutt som teller, men hvordan. En god jeger klarer å la være å skyte. Det er det som er kunsten. Det passer ikke meg å ta sjanser som kan føre til skadeskyting. Elgen detter ikke av skader. Jeg kunne sikkert ha skutt mange flere elger enn jeg har gjort. På jaktene kunne det by seg mange muligheter etter at bikkja hadde tatt ut elg på morgenen, men noen ganger dro losen ut av terrenget, eller jeg valgte å ikke skyte fordi jeg ikke syntes det var forsvarlig.
Skeptisk til jegere med termos
– Jeg pleier å si at det finnes to mennesketyper som jakter elg. Det er de som har æljjakta i blodet, og er æljjegere. Så er det elgjegerne. De siste har ikke gått rekruttskolen, pleier min gode venn Arne Blom å si. De har ikke lært elgjakt fra bunnen av. Ofte kan de ikke ta ut av en elg, og de har gjerne med seg termos på jakta.
– Hva skal folk med termos? Det som teller er jo å lage varme i skauen og koke kaffe over den! Men ta nå en sjokolade til!
LES OGSÅ: Han sover ute i minus 60 kuldegrader
Nøkkelen til et sprekt liv
– Foruten elgjakta, hva er hemmeligheten bak det å være i så bra form?
– Jeg har hele livet stått opp halv seks om morgenen. Så spiser jeg ordentlig frokost, og noe av det beste jeg vet er brødskive med laks eller roastbiff. Så spiser jeg middag og går tur hver dag. I de yngre dager holdt jeg på med blant annet bandy, hopp og alpint. Nøkkelen til å holde seg sprek er nok aktivitet og engasjement.
Må ikke spare seg
Han har fornyet førerkortet og er ikke redd for å kjøre bil i byen, har det ryddig og fint, og glemmer ikke mer enn mange som er førti år yngre. Dessuten liker han å lufte meninger om mangt og meget, ikke minst innen elgjakt. For det er elghunder og elgjakt som har preget mye av livet til Gunnar L. Haugen.
– Skal du få til noe, må du ikke spare deg. Ta en sjokolade til!
Sommerstad beredte grunnen
Jeg pleier å si at det finnes to mennesketyper som jakter elg. Det er æljjegere.
Så er det elgjegerne.
– Du har sterke meninger om avl av elghunder, utstillinger og den slags?
– Da jeg var ung var mange av hundene så tjukke som bryggerihester! Stakkars bikkjer den gangen, de var egentlig ikke elgjegere. Det var Harald Sommerstad som la grunnen for en bedring i retning av lettere hunder, og vi er ham stor takk skyldig. Mange hunder hadde en dårlig psyke. Jeg husker en gang den kjente svenske elgjegeren Jan Åkerman skulle bedømme på en utstilling. Han hadde på seg et par tykke skinnhansker som han slo sammen foran hundene. Hvis de viste tenner, sendte han dem rett ut.
Skuffet over utseende
– Det er jo gode og dårlige dommere på jaktprøve også. Jeg husker en prøve der bikkja ikke fant elg da vi gikk gjennom terrenget. Utpå dagen fikk den los i et område som hadde vært avsøkt tidligere, og dommeren mente hunden burde ha funnet den elgen tidligere. Dette var jo om høsten, og da bør erfarne dommere vite at brunstige elger kan bevege seg og komme inn i nye terreng, også på dagtid.
– Jeg er skuffet over utseendet til mange av de elghundene som premieres i dag. En elghund skal ha ordentlig snute, ikke være så kort som vi ofte ser på de hundene som får topp premiering. De har også ofte for strake bakbein, for store ører og hale som henger på siden.
– Se her, vi tar en sjokolade til, sier Haugen, og peker på esken med fristende godbiter. Vi nyter den gode smaken i taushet før jeg spør hvordan det hele begynte.
Harejakta vanskelig
– Hjemme har vi alltid hatt bikkjer, og far og onkel drev med oppdrett av settere og støvere. Harejakta er forresten den vanskeligste for en hund. Jeg hadde min første hund under krigen. Den fikk jeg da jeg var 13 år, ei settertispe som var rød og hvit. Jeg ser ei tåre som glir ut fra øyekroken og nedover kinnet, og skjønner at den hunden betydde utrolig mye.
– Så det begynte ikke med elgjakt?
– Nei, men den setteren var interessert i forskjellig vilt, og vi var veldig mye både i skauen og på fjellet. Jo, vi var nok litt gærne. I sekken lå det ribbe og lefse, for mor var veldig bra når det kom til matstellet.
– Men når vi snakker om hunder og oppdrett, er det en mann som framfor alt må nevnes, og det er min gode venn Arne Blom. Arne og jeg har i årevis snakket sammen to-tre ganger i uka, og du vet, det har blitt mye snakk om elghunder. Ikke noe er så fint som når jaktkamerater møtes, det er en god tradisjon.
Jaktlyst gjennom avl
Arne og jeg har vært skjønt enige om at det som framfor alt gjelder å videreføre gjennom avl, er jaktlysten. Nå er det jo slik at en hund må ha 1.-premie på utstilling for å kunne bli jaktchampion. Men tenk på alle de gode 2.-premiehundene som da ikke kommer i avl! Vi burde skjele til Finland. Der reddet de finskstøveren ved å avle på de gode 2.-premiehundene.
– Arne paret gode løshunder med gode løshunder og tok vare på gener fra linjer med stor jaktlyst. Han reiste flere ganger til Nord-Sverige for å finne gode avlshunder. Ingen i Norge har preget løshundmiljøet som ham!
Fristende med ukritisk avl
– Hva tenker du om oppdrettet av elghunder i dag?
– Med priser på 10 000–15 000 tusen for en valp blir det fristende å avle ukritisk i vei, og med to–tre tisper nærmer det seg et levebrød. Jeg kaller dem bikkjekremmere. Da kan det fort bære galt i vei med foreldre som bare er middelmådige, selv om de kan vise til bra premiering. For det er slik at hvem som helst kan få til en brukbar hund med tålmodighet. Bikkjehandlerne river ned det vi har bygd opp i 50–60 år!
– Arne Blom tenkte annerledes for å kunne finne fram til hunder med de beste egenskapene, og satset derfor på et kull i ny og ne, ikke masseproduksjon. Han jaktet bare med jævlig gode hannhunder. En av dem som driver etter gode prinsipper i dag er Roger Seigerud – han har tatt veldig godt vare på løshundegenskapene hos den norske gråhunden.
Vi tar nok en sjokoladebit, og kikker ut over villmarksriket.
LES OGSÅ: Tips til elgjakta: Slik kommer du på skuddhold
De helvetes rovfuglene
– Her sitter jeg og ser de helvetes rovfuglene. Det er for mye hønsehauk og ørn. Etter min mening er det helt galt at rovfuglene er fredet. Ikke fortell meg at det ikke var nyttig å jakte på dem, slik vi gjorde før! Haugen rister sakte på hodet.
– Hva er dine råd til en nybegynner?
– Den eneste veien er å bli med på et godt elgjaktlag. Jeg tror egentlig ikke på noe annet, men lagene er sammensveisa, så det er ikke alltid så lett å komme inn for nye. Så må en gå i læra, ta ut av dyret og få erfaring. Å ta vare på viltet etter skuddet er en høytidelig prosess! Gode læremestre betyr jo mye.
– Så det obligatoriske spørsmålet: Hvilke kalibre og våpen har du brukt?
– Jeg har brukt boltrifle med 30–06 hele livet. Da jeg skjøt elg og bjørn i Alaska brukte jeg dobbeltrifle.
Et vanvittig liv
– Ditt fineste minne fra elgjakt?
– Jeg har mange fine minner fra både Øyer og Nordmarka, men det er ei jakt i Valdres jeg husker spesielt godt. Hunden tok ut i bjørkelia, og losen dro opp i snaufjellet, der det var høy vier.
Det begynte å bli mørkt, men losen ga seg ikke. Det var måneklart og fint, og hunden hadde los på ku, kalv og okse. Jeg krabba innpå, og var så nær som 25 meter. Jeg hadde åpne sikter den gangen, og det var vanskelig å sikte. Kua og kalven la seg, så jeg ville prøve å skyte oksen. Den sto til slutt med bredsida til så det var mulig å skyte.
– Jo, det har vært et liv som har vært aldeles vanvittig, sier Gunnar L. Haugen,
– men det har også vært helt strukturert.
Så tar vi en sjokoladebit til.
NB! Intervjuet ble gjort i 2015 og sto for første gang på trykk i bladet Jakt nr. 7/2015.
Denne saken ble første gang publisert 13/02 2020, og sist oppdatert 19/03 2020.
