Rådyrjakta - flaks eller dyktighet
Torstein tok åtte dyr på seks jaktdager – her er hans beste tips
De fleste jaktdager ender uten fangst for de aller fleste av oss, men noen ganger går det virkelig veien.
Man skal alltid være forsiktig med å si noe absolutt om hvor dyra er, sier Torstein i det vi møtes en tidlig morgen i oktober. – Men jeg kan nesten garantere at vi kommer til å få se dyr i dag.
Torstein har kort på ett rådyr i et lite terreng rett over grensa til Sverige. Jeg er med for å ta bilder og går derfor uten børse. Torstein jakter uten hund, og skal man lykkes som snikjeger er lokalkunnskap alfa og omega. Kjenner du terrenget, øker sjansen for felling betraktelig, derfor har jegeren hatt hyppige turer østover i august og september for å kartlegge rådyras stier.
På tre helger sist høst skjøt Torstein åtte dyr på seks jaktdager.
Torstein vet om en liten eikeskog som rådyra går gjennom på morgenkvisten. Tråkk og avføring har med all tydelighet vist at området blir hyppig besøkt. Det har imidlertid vært vanskelig å observere dyr, og helt umulig å avgi skudd, fordi løvet i underskogen har gjort at sikten har vært minimal. Nå har de fleste bladene falt av greinene og Torstein vil prøve seg.
Godt skutt
Vi sniker oss stille fram gjennom nattemørket og går opp på et lite berg. Morgenen er fin og klar. Jeg setter meg to meter bak jegeren. Vi bruker begge håndkikkerter og saumfarer landskapet utover til venstre. Etter ti minutters tid ser jeg et kje i ei grøft et par hundre meter unna. Jeg lener meg sakte fram og prikker Torstein på ryggen. Etter hvert kommer geita til syne og så enda et rådyrkje.
Sett dyr betyr ikke felt dyr og det tar nesten en halv time før rådyra har beitet seg fram til oss. Pulsen har rukket å stige og synke flere ganger før de er på skyteavstand og det har blitt høylys dag. Torstein sitter helt i ro og venter. I det dyra er 50 meter unna løfter han rolig rifla. Dyra stopper opp og blir oppmerksomme på oss, selv om bevegelsen foregår veldig sakte. Etter en kort tid roer dyra seg og beiter litt hver for seg. Torstein sikter seg inn på et av kjeene, og i løpet av et sekund eller to går skuddet.
To sprett forover, ett skritt bakover og dyret faller over til siden og sparker på en måte vi begge har sett før og vet hva betyr. Dette dyret er godt skutt. Dyr nummer en er felt.
Han løfter børsa sakte ...
Rådyrjakt på nytt, men denne gangen i et annet terreng. Vi er fem jegere og på fredagskvelden, når vi er fremme på hytta, diskuteres det intenst hvilken taktikk vi hundeløse jegere skal legge opp til morgenen etter. Vi vet at et stort hogstfelt på flere hundretalls mål var den reneste viltmagneten i fjor, men tidligere forsøk på snikjakt inn på hogstflata har vært mislykket. Trolig fordi hogstflata har vokst til med høyt gress og halvannen meter høye løvtrær i hopetall – perfekt terreng for rådyra å stikke seg vekk i. Vi bestemmer oss derfor for å postere i utkanten av hogstflata i håp om at dyra kommer til oss uten å ha blitt forstyrret.
Torstein setter seg helt øverst i terrenget på en liten høyde, og når lyset kommer tar det ikke lang tid før et skudd bryter den magiske morgenstillheten. Det viser seg at Torstein har felt et kje. Det blir etter hvert samling hos Torstein og vi setter oss i lyngen mens skytteren gjør opp dyret. Tross høy snakking og latter fra fire voksne mannfolk, ser vi plutselig et rådyr på vei mot oss. Torstein er den som har børsa nærmest tilgjengelig. Han løfter børsa sakte, gjør en plystrelyd og på en, to, tre feller Torstein dyr nummer to – et smaldyr som gikk alene.
Helgas jaktkonge
Vi andre feller ikke noe, så dagens jeger blir uten tvil Torstein. Men det stopper ikke der ...! På kvelden samme dag setter vi oss ut rundt samme hogstflate. Vi har fortsatt tro på at dette stedet rommer flere dyr. Torstein setter seg der hvor morgenens fellinger foregikk, siden han har skutt to dyr allerede og fordi all baksing og værsetting nok har gjort dette til den minst varme posten. Men der tar vi feil. I skumringen kommer en fin liten råbukk vandrende fra tjukke granskogen og ut mot flata – nettopp der hvor helgas jaktkonge sitter. Torstein skyter turens tredje dyr – det fjerde på to helger. Vi andre har knapt sett ei rådyrrumpe.
Finner ikke dyret i mørket
To helger senere er vi tilbake i Sverige. Sverige har flere jaktbare arter enn hjemme, og med både villsvin, elg, kron, rå og då i terrenget øker også spenningen. Torstein og jeg skal helt øst i terrenget. Vi parkerer bilen ved en snuplass og bestemmer oss for å gå hver vår vei i det vi så stille som mulig kryper ut i nattemørket. Jeg går mot skogen i nord og Torstein mot åpent beitelandskap i sør.
100 meter innover i skogen kommer jeg på at jeg har glemt kikkerten i bilen. Jeg går tilbake, og tenker at det er ingen fare med tiden – det er fortsatt for mørkt til å skyte. Kun få meter fra bilen smeller det fra en dempet 6,5. Smellet kom uten tvil fra Torstein. Hva? Hadde han nok skytelys allerede? Torstein er jo en trygg og rutinert jeger og håndterer våpen med stor sikkerhet. Kan det likevel ha vært et vådeskudd? Jeg blir litt bekymret og sender en melding. Svaret kommer raskt: «Kom og hjelp meg med letingen, finner ikke dyret i mørket».
Skuelystne kuer
Det viser seg at en flokk med dåhjort har oppholdt seg inne på et kubeite som Torstein tenkte han bare skulle passere. Beitet ligger nedover mot en liten sjø og i det åpne landskapet var det betydelig mere lys enn der hvor jeg hadde beveget meg. Marginene for når man kan skyte og ikke, er små i grålysning og skumring, og mye kommer an på om omgivelsene er skog eller mer åpent terreng. Vi leter etter blod, men finner lite og begynner derfor å sirkle i større og større sirkler fra skuddstedet. Etter kort tid får vi morgenlyset til hjelp og Torstein går selv på en perfekt skutt dåhjort av det litt større slaget. Det gratuleres og Torstein er tydelig lykkelig over at alt gikk godt.
Etter at dyret er gjort opp trekker vi det oppover mot veien, men før vi når fram kommer det 30 svært nysgjerrige og skuelystne kuer løpende mot oss. Vi hadde glemt at vi befant oss på et kubeite og på en, to, tre er vi omringet. Det er tydelig at det ikke er oss, men den døde dåhjorten, som vekker buskapens interesse. Kuene rauter og begynner å spise på sekkene våre. Riflene står utsatt til for å bli tråkket ned og vi spretter opp for å berge våpen og utstyr. Idet vi er borte ved våpnene kommer noen andre kyr og begynner å snuse og slikke blod rundt den døde hjorten. Situasjonen er såpass komisk at vi kan ikke annet enn å le samtidig som vi løper hit og dit i forsøk på å skremme kuene bort. Etter hvert får vi kontroll, dyret lempes inn i bilen og vi kjører mot slakterboden. Dyr nummer fem er felt.
Noen feller mer enn andre
I det dyra er 50 meter unna
løfter han rolig rifla.
Dagen etter bytter vi terrengavsnitt med de andre gutta. Vi skal i vest og de i øst. Torstein bestemmer seg for å sette seg like ved riksveien, inntil et viltgjerde. Åpenbart ikke et opplagt valg, men det uventede er noen ganger det som skal til. I tussmørket feller Torstein først en dåhjort av det litt mindre slaget, en spissbukk, før han minutter senere ser en rådyrfamilie som trolig hadde blitt skremt av førsteskuddet. Torstein feller ett av de to kjeene. Dyra skjønner ikke helt hvor skuddet kommer fra og fyker litt fram og tilbake på enga. Rutinert venter Torstein til sjansen byr seg på nytt og feller kje nummer to i flokken og samtidig dyr nummer åtte denne høsten.
Åtte dyr på seks jaktdager. Det blir trolig en stund til neste gang løpene skytes like varme i Schultz & Larsen-børsa til Torstein. Eller kanskje ikke? Noen feller mer enn andre. Vi i jaktlaget tar av oss jegerhatten og bukker for en porsjon flaks, men også for en god porsjon dyktighet! 
Fire tips
fra Torstein
1. Bevege deg svært, svært sakte på snikjakt eller på vei til post. Beveg deg så rolig at det nesten virker unaturlig. Snikjaktas regel nummer en er jo nettopp sakte framrykking. Trolig støter vi jegere bort mye mer vilt enn det vi er klar over mens vi roter, værstøkker og bråker oss framover i terrenget.
2. Når det byr seg en aktuell skuddsituasjon – ikke stress eller gjør raske bevegelser. Løft børsa til kinnet i sakte bevegelser og avgi skuddet kontrollert.
3. La dyr gå som du kunne ha felt. Flotte dyr kan passere for å føre genene videre. Å ikke «måtte felle» hvert eneste skytbare dyr er med på å gjøre deg til en bedre og roligere jeger i det lange løp.
4. Velg ofte litt utradisjonelle poster. I denne katt og mus-leken mellom vilt og mennesker gjelder det noen ganger å våge å tenke litt annerledes. Sett deg på et nytt sted, snu deg rundt med en annen skyteretning osv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt
Denne saken ble første gang publisert 17/10 2019, og sist oppdatert 17/10 2019.
