Livet i villmarken
Sa opp legejobben for å følge jegerdrømmen
Høsten 2017 og 2018 fulgte jeg drømmen og jaktet kontinuerlig. Det ble et eventyr!
Ingen er lovet morgendagen.
De siste årene har jeg jobbet som kreftlege. Jeg har fulgt mennesker som fra en dag til en annen har fått en nært forestående utløpsdato på livet. Deres råd til en ung mann har vært klokkeklare: Følg drømmen i dag. I morgen kan det være for sent. Dette rådet gjorde at jeg høsten 2017 og 2018 fulgte mitt livs drøm. Jegerdrømmen.
De ekstraordinære møtene
For en som har Helge Ingstad som forbilde og en leirskolelærer som far, har det blitt mange turer i skog og mark, men dessverre har de fleste turene blitt for korte. Høsten 2017 studerte jeg kart, pakket sekken, plystret på irsksetteren og gikk ut i villmarka. Jeg bodde i telt og hytter i månedsvis. Livet har aldri vært bedre.
Eventyret begynte i de store, svenske skoger. Det var 1. september og veldig varmt og tørt. Jeg hadde kastet bort et par dager med å jakte i klassisk skogsfuglterreng, men det var først da bærlyng og gammelskog ble erstattet av sump og ormegress at jakta ble bra. Jeg kom raskt inn i rytmen med å jakte soloppgangs- og solnedgangsøkter. Det er flere grunner til at jeg foretrekker dette. Side opp og side ned er skrevet om vitringsforhold og fuglens beiterutiner, så det går jeg ikke nærmere inn på. Det jeg tenkte å sette fokus på, er de ekstraordinære møtene. De finner stort sett sted utenfor vanlig arbeidstid.
Jerven står spikret
Det er rett før solnedgang. Hunden er i hytta og hviler, og jeg søker rolig og alene i en myrkant. Jeg går akkurat så langt inne i skogen at fuglen vil fly ut på myra, og akkurat så langt ute at jeg ved en spurt rekker å komme til skudd. Plutselig ser jeg hunden komme mot meg på myra. Sola brenner rødt bak den. «Chino, din gjøk», tenker jeg da jeg ser at hunden har mistet dekkenet.
I samme øyeblikk går hunden i stand og jeg kaster meg ned i myra. Er ikke det din første reaksjon når hunden din går i stand? Vanligvis ikke min heller, men når en jerv går i stand på 30 meters avstand fant jeg det fornuftig. Jerven står spikret. Alt er helt stille. Plutselig, og uten forvarsel, reiser den som et skudd. Rypene går på vingene og jerven flyr etter. Den er millimetere fra å bite steggen i gumpen. Den freser opp gjenliggere som en setter som fjerner alt håp om 3.UK. I det den glefser etter den siste rypa fryser den til is i lufta. Den ser rett på meg. Med et snøft bråsnur den og løper for livet. Jeg kaster meg rundt og feller min første rype for stående jerv. «God jaktlyst. Trekkes for å reise uten at kommando er gitt, samt manglende ro i oppflukt. Tildeles 2. JK», mumler jeg fornøyd mens jeg plukker opp rypa.
Veldig nær fuglen
Det ble jaktet rype i de nordnorske fjell uke inn og uke ut. Jeg felte bra med fugl. Når man jakter rype i lengre tid blir mange av situasjonene like og i ettertid vanskelige og skille. Slik var det ikke da vi møtte «Artigkaillen».
Det er soloppgang i rypefjellet i september. Jeg og irsketteren sitter på en stein og har dagens pep-talk. Chino ser utålmodig på meg. Det gnistrer av jaktlyst i de mørke øynene. Fem år gammel og helt gjennomtrent har han overskudd i bøtter og spann etter gårsdagens hviledag. Når han endelig slippes, nærmest flyr han opp lia. Han rekker å løpe 150 meter før han legger seg langflat på bakken. At han kaster seg slik er et sikkert tegn på at han er veldig nære fuglen.
Som en Stuka fra 1940 skrur den sirenen på maks når den stuper mot jegeren.
Standen er i en motbakke. Hundehodet peker forsiktig mot venstre. Bakken er såpass slak at jeg regner med at fuglen vil fly fra oss og mot venstre. Jeg står litt til venstre og bak hunden da jeg ber ham reise. Hunden rykker forsiktig fremover. Den enslige steggen viser seg sju meter foran setteren i det den hopper opp på en stein for å få oversikt. Deretter fester den flybrillene og lar det stå til. Den stuper rett mot hunden og kakler vilt.
Chino blir så forfjamset at han kaster seg ned og unngår sammenstøtet med en hårsbredd. Jeg begynner å trekke på smilebåndet, men ender med en stiv geip da fuglen gjør en liten retningsjustering og kommer rett mot meg. Som en Stuka fra 1940 skrur den sirenen på maks i det den stuper mot jegeren. Jeg kaster meg ned i lyngen og steggen feier over med et triumferende «gakkgakkgakk!» Fortsatt liggende hører vi den le hoverende i det den lander noen hundre meter lenger ned. Jeg sender hunden i motsatt retning. Jeg har aldri jaktet i Artigkaillens rike igjen – man må vite når man er slått.
De gamle jegerne har ofte rett
Å hvile nok på en slik tur som jeg hadde høsten 2017 er vanskelig. Når du våkner til et rypefjell i fantastiske høstfarger, badet i sol, er det utfordrende å la hagla ligge. Jeg har alltid vært nøye med å hvile hunden regelmessig, men meg selv er det vanskeligere med. Da jeg hadde jaktet i fire uker skjedde det uunngåelige. Akillessenen ble betent og plutselig virket det som om hele drømmen skulle briste. Jeg var på harejakt langt nord i landet da det ble full stopp i steinura. Foten måtte hviles og det i lengre tid.
Ergrelsen var betydelig og gode råd dyre. Når skuffelsen hadde lagt seg la jeg en plan. Det gjaldt å komme seg til mine barndoms fjell og alliere meg med min far, leirskolelæreren. Han er av typen som i fullt alvor kan komme med følgende på trøndersk: «no blæs det nord-vest og da e nok rypa bak gammelstein øst for litj-bækken.» Du kjenner typen. Det verste er at disse gamle jegerne ofte har rett. Jeg lyttet til rådene hans, pakket kløven til setteren og humpet til fjells med et par gåstaver. Aksjonsradiusen min var 2–3 kilometer hver dag. Jeg hinket stort sett på en fot og brukte pensjoniststavene som krykker. Dette ville aldri gitt en fjær i sekken om det ikke hadde vært for min gode venn Chino. Han gikk i sin ungdom Remy Skars gode skole og er en habil jakthund.
Jakta foregikk ved at jeg gikk på toppen av en ås som lå over tregrensa. Hunden søkte først på den ene siden av åsen og deretter på den andre. Da det ble stand ble stavene parkert 10 meter fra hunden og deretter gikk jeg noen steg før fuglene ble reist. Setteren hentet felt fugl og det ble ei fin jakt til tross for skaden i foten.
Følge jegerdrømmen
Jeg bodde i telt og hytter i månedsvis. Livet har aldri vært bedre.
Da høsten ble til full vinter og dagene ble mørke i nord, begynte planlegginga av jakta 2018. Det ble gjort en del dyrkjøpte erfaringer i 2017 og det måtte gjøres endringer i opplegget. Treninga på forhånd måtte bli hardere og hvilen bedre. Det var mye utstyr som var blitt avslørt når det ikke lenger kun var til helgebruk, og som måtte erstattes av mer robuste produkter. Å få tak i godt og varig turutstyr synes for meg like vanskelig som å få tak i en gammeltiur når du støkkjakter på knekkskare.
Høsten hadde vist at det var på tide å legge til nye utfordringer. Rype, skogsfugl, hare og gåsejakt hadde stått på menyen denne høsten. Det hadde vært fantastisk morsomt å få jakte på disse over tid, men jeg har alltid likt nye utfordringer. Nå så jeg mot klovviltet med økende fasinasjon. Da det nye året ble ringt inn var mye av planen lagt. Bøkene var lest og rifletreningen intensivert. Jeg skulle forsøke å bli rein- og rådyrjeger. Jeg kunne knapt vente til vinteren, våren og sommeren var gått og til jeg igjen skulle pakke sekken og reise ut i villmarka for å følge den store drømmen. Jegerdrømmen. 
APPORTØR
En apportør med ukuelig pågangsmot er fuglejegerens beste venn. Det å være sikker på at skadeskutt fugl blir funnet gir den samvittighetsfulle jegeren bedre nattesøvn. Det er også en fordel at man slipper å kaste seg inn i tette vierkjerr med livet som innsats når rypa er vingeskutt. Om man ikke har apportør så er det om å gjøre og springe de 30 meterne bort til fuglen så fort som mulig dersom situasjonen ikke er helt oversiktlig. Min erfaring er at de første fem sekundene etter skuddet er de viktigste når det gjelder å finne skadeskutt fugl.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt nr 08 2019
Denne saken ble første gang publisert 25/09 2019, og sist oppdatert 18/10 2019.
