Årets elgjakt
Indre Balsfjord: På spor av elgen
Den store dagen, 25. september, er endelig her igjen. Vi våkner opp til et hvitt landskap, med lavt skydekke og en temperatur rett over frysepunktet.
Vi befinner oss i indre Balsfjord i Troms fylke. Her holder jaktlaget vårt til, bestående av lokale bønder, samt kjentfolk tilknyttet øvrige eiendommer. Til sammen er vi rundt 14 jegere, gamle og unge – men flest gamlinger.
Av en eller annen merkelig grunn ser det ut til å bli flere og flere pensjonister på laget. Vi er Elgvald 8, Takvatn.
Vi møtes i den gjestfrie gapahuken som er samlingspunkt gjennom hele jakta. Ikke altfor tidlig, for jegerne skal ha tid til å stelle dyra sine før «hobby» utøves. For mange av oss er dette årets høydepunkt, og de som har mulighet til det, har tatt første jaktuka fri fra jobb. Denne første uka er vi mannsterke, men utover oktober måned blir jakta mer og mer sporadisk. Pensjonistene og noen få til er de som holder ut til det siste. Nytt av året er at jakta varer helt til desember, men det er lenge siden vi har brukt mer enn 2–3 uker på å felle de seks elgene vi har på kvota.
Kaffen kokes opp, og de som våger bruker sitt private, inngraverte jaktkrus, som har hengt uvasket på sin respektable spiker i gapahuken siden forrige jakt. Før jakta starter skal gammelt og ferskt bygdenytt utveksles, og rykter berettes og videreformidles. Så skal det rapporteres om hva som er sett av elg og annet vilt i løpet av sommeren. Den beryktede «gammelkua», som nå må være minst 30 år, skal spares på som vanlig. Singelkalver skal ventes med i det lengste.
Med eller mot vinden
Dagens plan er et forholdsvis langt drev langs Takvatnets nordøstlige side. Området starter vidt i det store Strupskaret, men smalner inn mer og mer jo lenger sørøst man kommer. Terrenget skrår bratt oppover bakkene helt opp til snaufjellet, og det tar tid å plassere postene før drevet kan starte. De beste plassene, hvor elgen oftest tas løs, er noen små fjellskar der elgen så å si blir borte mellom bjørkestammene og det store granfeltet i slutten av drevet. Der står granene så tett at det skal godt gjøres å presse noe som helst ut, selv med hund.
Av en eller annen merkelig grunn ser det ut til å bli flere og flere pensjonister på laget. Vi er Elgvald 8, Takvatn.
Etter et snøfall står elgen ofte enda mer i ro de første dagene. Om det er snøslaps, som i dag, så kan man være sikker på at man er gjennomvåt til skinnet om man tar granfelt-ruta, og det nøles litt før de frivillige driverne rekker opp hånden.
Skal vi gå med eller mot vinden? Vi bestemmer oss for å gå mot i dag. Erfaringsmessig kan det virke som elgen beveger seg tryggere og saktere når den kan være hva den beveger seg mot. Postene fyrer bål så lenge det er mulighet for det, og elgen bryr seg overhodet ikke om bålrøyken. Postene plasseres oppover en gammel kjerrevei langs granfeltet, med øverste post i skogbandet.
Jeg, som er blant den yngre garde, melder meg som vanlig frivillig til å ta det øverste, lengste drevet, som går innom alle de små fjellskarene oppe i fjellsida. Nedenfor går tre drivere og to bikkjer – en norsk grå og en karelsk bjørnehund. Her må jeg gå fort for å holde følge med driverne som går nederst, men i det vi runder rundt fjellet, får jeg innersving siste biten mot postrekka, og må nesten stoppe helt opp for å ikke gå forbi de andre.
Postrekka er knusk stille
På radioen rapporteres det om liggeplasser og spor etter to dyr lenger ned. Et stort og et mindre, og sporene er ferske. Oppe i skogbandet er det urørt snø så langt øyet rekker. Det positive er at nedbøren som kommer som sludd og regn lenger ned, kommer som snø her oppe.
Hundene er sluppet, og det varer ikke lege før los høres inne i granfeltet. Driverne stopper opp, jeg på en oversiktlig plass nedover lia. Så opphører losen og det blir stille. Nå kan alt skje. Enten dundrer dyrene på rett mot postrekka, eller så tar de beina fatt rett opp lia, hvis de ikke komme løpende tilbake. I verste fall blir de stående stille midt i tykkeste granskauen, og lar seg ikke støkke ut før man går rett på dem. Det skal godt gjøres.
Vi bestemmer oss for å trykke på. Postrekka er knusk stille, beredt med børsa i hånd. Dyra går videre. Ut av granfeltet kommer nå ei singel ku mot nest øverste post. Den er stadig på vakt, værer og ser ut til å ha oppdaget posten. Skuddet holdes igjen for å være sikker på at den ikke har kalv. Så høres det på radioen, «singel ku har snudd og er på vei opp mot øverste post!».
Voldsomt slit å trekke kua
Øverst på postrekka står Ole Sørensen klar med sin årsnye elgbørse i kaliber 6,5. Den 72 år gamle jegeren har jaktet elg siden første året det ble jaktet elg her oppe, en gang på 80-tallet. En erfaren og habil jeger og gårdbruker, som har trådt i skog og fjell og jaktet småvilt fra guttungealder. Hvor mange elger han har felt har han ikke telling på, men vi snakker 20 pluss.
Kua passerer Ole på fint hold nedenfor i bjørkeskogen. Et stykke etter kommer den karelske bjørnehunden i godt driv, men uten å lose. De stopper opp mellom noen trær, lenge nok til at Ole får lagt an og siktet godt. Så høres et smell oppe i lia, som ringer ut over Takvatnet gjennom snøelingen.
Elgen spores raskt opp i sporsnøen, der den ligger 100 meter nedenfor skuddplassen. En stor og fin ku med bra slaktevekt. Skuddherren får sine velmente håndtrykk og gratuleres med nok en elg. Det blir et voldsomt slit å trekke kua ned til riksveien, som ligger en kilometer lenger ned i terrenget.
Dyr er det nok av i skogen
Jakten fortsetter ut i de sene høst- og vinterdager. Den blir mer utfordrende i år, med en siste storokse som vi aldri lykkes å felle. Men dyr er det nok av i skogen, og det mangler ikke på observasjoner, så får vi heller vente til neste års jakt og nye muligheter. Vi stiller nok mannsterke til jakt neste høst også.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt
Denne saken ble første gang publisert 25/11 2019, og sist oppdatert 25/11 2019.
