Sint som et lemen

En hissigpropp ligger mellom mosetufter på Dovre, og hveser til alle som går forbi. Den lille skapningen har skarpe tenner, gjør små byks og glefser mot trusler hundre ganger dens egen størrelse. Det er en tøff krabat – herdet av lange, kalde vintre og barka som en full og uredd sjømann. Det er ikke et troll som skremmer moskusen på Dovre, men et lemen – en sinnatagg uten sinnemestring.

Unik fargeprakt

Lemen, eller det som på engelsk kalles for «Norway lemming», er en gnager som tidvis finnes i hopetall over hele Norge, vestre delen av Sverige, nordre Finland og på Kolahalvøya. Den skiller seg fra sine slektninger i Sibir og Nord-Amerika i blant annet temperament og farge.

Lemenet er relativt stort til smågnager å være. Kroppen kan bli opptil 15 centimeter lang og veie rundt 110 gram. Nesa er butt, og ørene ligger nesten skjult i den langhårede pelsen. Ingen annen smågnager i den norske faunaen kan skryte på seg en mer fargerik pels. Kroppen er oransjebrun med en svart flekk øverst på ryggen og på hodet. Oransje striper går fra øynene og bak til nakken. Buken er gulhvit.

Det er ulike teorier om hvorfor den ser ut som den gjør.

– Generelt ser vi at arter som er giftige eller usmakelige, kan ha mye av det gule og svarte i seg. Og noen dyr kan herme etter den fargekombinasjonen for å late som om de er giftige. Det er også diskutert hvorvidt den guloransje fargen gir den beste kamuflasjen, sier Nina Eide, seniorforsker hos Norsk institutt for naturforskning.

Andre teorier vil ha det til at fargen signaliserer at lemenet heller vil forsvarer seg enn å flykte. – Det er mange teorier og myter rundt lemen generelt, sier Eide.

Seiglivede myter

I motsetning til de fleste andre dyr, er altså lemenet villig til å forsvare seg når farene truer. De kan oppleves som aggressive, med et nærmest dumdristig pågangsmot, spesielt under lemenår. Mang en skigåer har opplevd å bli mer eller mindre jaget av denne hissigproppen, men det er en myte at de blir så sinte at de sprekker.

– Noen dyr kan nok bli såpass stresset at de faktisk dør. Det kan skyldes en kombinasjon av sult og stress. Men det at de fysisk sprekker, skyldes nok at det noen ganger er såpass overskudd av dyr at rovdyr ikke spiser opp lemenet før de går videre på neste dyr, og på den måten etterlater seg lemen som ser ut som de er sprukket, sier Eide.

Det er også en myte at de begår kollektivt selvmord. Den seiglivede «sannheten» ble unnfanget av det amerikanske tidsskriftet The American Mercury i 1953, som viste bilder av lemen som angivelig hoppet ned fra en klippe et sted i Norge. Walt Disney populariserte myten videre i den Oscar-belønnede dokumentarfilmen «White Wilderness» fra 1958. Filmteamet skulle dokumentere massemigrasjon av lemen i Canada, men det skulle vise seg i ettertid at de fløy inn lemen fra Hudson Bay til Calgary, og mer eller mindre dyttet dem utfor en klippe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– Situasjonen med kollektivt selvmord var en skapt scene, men vi kan observere forflytninger fra et område i toppår, når det begynner å bli såpass konkurranse om maten at det ikke lenger er plass. Dyr går gjerne i tråkkene til hverandre, og de rutene er ikke tilfeldige. Da vil det være smalere steder og veier hvor mange individer krysser samtidig, og da kan det se veldig dramatisk ut, sier Eide.

Raskt modne

Lemen trives best i fjellet, men kan vandre over større strekninger dersom det blir lite mat. Ofte kan det overvintre på lavlandet. Det spiser en rekke forskjellige planter, med overvekt av mose, gress og starr.

Hunner har egne leveområder, mens hannene er mer fleksible og kan leve over større områder som gjerne overlapper med både hunner og andre hanners territorier. Som oftest lager lemenet bol under bakken. Om vinteren kan imidlertid disse ligge oppå bakken, men under snøen.

De små gnagerne blir født blinde, døve og hårløse, men blir kjønnsmodne allerede etter tre uker. De kan få flere kull i året, og hvert kull er gjerne på tre til fem unger.

Lemenår

Ifølge Rolf Anker Ims, biologi­professor ved Universitetet i Tromsø, er vintre med mye snø og is ideelle for lemenet. For snø og kulde demper ikke de amorøse lystene til lemen, og med lemenets evne til å formere seg, er det kanskje ikke rart vi av og til opplever det som kalles «lemenår».

– Mange plantespisere i nordområdene følger en syklus, og de fleste når en topp hvert tredje eller fjerde år. Når smågnagerne er på vei opp, responderer smågnagerspesialistene, altså rovdyra, med å få frem flere kull med større overlevelsesrate, slik at tettheten på smågnagerspesialistene øker enormt. Dermed spiser de smågnagerne ned igjen, sier Eide.

Hun forteller at smågnagerne også beiter seg ut av sitt eget matfat, og at det oppstår sykdommer når de blir for mange, noe som bidrar til å justere bestanden.

– Vi ser også at når det har vært lemenår får vi en oppblomstring av spireplanter av arter som vanligvis ikke får plass, fordi lemenet på en måte er gartnere i sin egen hage, og har ryddet vei ved å gnage ned vegetasjonen, sier Eide.

Ansvarsart

Med jevne mellomrom er det lemenår, med spesielt store forekomster. For økosystemet kan det være et gode med slike små­gnager­år, da lemen og andre gnagere er føde for flere rovdyr og rovfugler som fjellrev, snøugle, fjelljo og fjellvåk. Blant annet sies det at snøugla kun hekker når det er lemenår.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

Årsakene til lemenår strides de lærde om. Hovedtesene er at det styres av antall rovdyr, næringstilgang og klima. Næringshypotesen tilsier at bestanden styres av kvaliteten på maten de spiser. Plantene produserer i varierende grad antibeitestoffer som forgifter lemenet. Predatorhypotesen støtter seg på teorien om at rovdyr reagerer på lemenår. De forsyner seg så grovt at lemenbestanden kollapser. Klimahypotesen støtter seg på at lemenet kan yngle gjennom hele vinteren, og jo lengre vintre, desto flere lemen.

– Lemen er en nøkkelart i fjellet, og påvirker både dyr og planter. Flere arter, som fjellreven, er helt avhengig av smågnagerne for å få frem unger, uttaler Eide.

Bestanden av lemen anses for å være livskraftig, men like fullt er lemen en såkalt ansvarsart for Norge. En ansvarsart er i henhold til Bonn- og Bern-konvensjonene arter som vi har et spesielt ansvar for å ta vare på. I 2011 fikk begrepet en formell forankring i Kongelig resolusjon, og der heter det at «ansvarsarter er arter hvor 25 prosent eller mer av den europeiske utbredelsen er i Norge».

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn

Denne saken ble første gang publisert 08/10 2019, og sist oppdatert 07/10 2019.