Er det vann, er det håp
Her skulle du ikke tro du fikk fisk (men det gjør du)
Det kan være fisk der hvor ingen skulle tru at nokon fisk kunne bu. Det er mulig du blir overrasket dersom du prøver et kast i vannet du alltid har gått forbi.
Med bakgrunn i egne erfaringer med tilsynelatende uinteressante fiskeplasser, skal vi her se på noen steder som flere saktens kunne dvelt litt mer ved.
Små viker som nesten er avstengt fra det øvrige vannet, bør undersøkes nøyere. Spesielt i mørket trenger ikke ørreten mye vann før den lokkes til å svømme gjennom en smal kanal. Og trives den i dette avgrensede miljøet, kan den bli værende en god stund.
Umulig å si noe om størrelsen
På 70-tallet besøkte jeg og min bror et storfiskvann på Hardangervidda. Der lå det en tarm av en vasspytt som hadde forbindelse til resten av fjellsjøen via en nesten gjengrodd atkomst. Vika var så bitte liten og uanselig at begge ignorerte fiskemulighetene. I stedet rettet vi innsatsen mot selve vannet.
En kveld vaket det en fisk i vika. Ut fra plasket var det umulig å si noe om størrelsen, men broren min grep fluestanga og ville prøve. Selv flirte jeg godt, det kunne ikke være noe annet enn en småtass!
Jeg tok feil. Like etterpå kunne broren min triumfere med turens flotteste ørret. Slike historier legger seg selvsagt på minnet, og i årene som fulgte, var jeg alltid innom denne vika når jeg først var i området. Etter årvisse forsøk uten å ense fisk, konkluderte jeg med at den gamle episoden måtte skyldes et rent slumpetreff.
Fanget fisken i vakøyeblikket
Men så, nesten førti år seinere, var det duket for et dakaponummer. Under en pause fra nok en fisketur i fjellsjøen fikk jeg lyst til å sjekke hvordan ei nybunden vepseimitasjon ville flyte. Tilfeldigvis skjedde det nettopp i den omtalte vika. Straks testen var gjennomført og imitasjonen godkjent, nappet jeg flua opp igjen. Da blinket det i buken på en storfisk som tydeligvis var på vei mot skumplastvepsen.
Jeg rigget et kamera med fjernkontroll, og neste gang ørreten gikk fem på, maktet jeg å fange fisken i vakøyeblikket. Vekta stoppet omsider på 1,2 kilo.
«Hemmelige» småvann
Over alt finnes det småvann – ofte navnløse – det være seg oppkommer eller kilder med inn- og utløp som kan skjule spennende fiskemuligheter. De ligger i bortgjemte kroker langt av lei, men ikke sjelden forekommer slike hemmeligheter mye tettere på enn det folk flest aner. Noen ganger kan man faktisk lure på om enkelte ikke ser fordi øynene står i veien, men det handler nok om hvordan vi går ut fra at saker og ting skal være. Et stillestående vasshøl ingen fisker fra eller snakker om, gir neppe assosiasjoner om en fiskeperle.
Framfor alt gjelder det å vurdere ørretens eventuelle eksistens i biotopen.
Relevante spørsmål er: Finnes det en bekk som sannsynliggjør tilførsel av fisk fra nærliggende vann? Kan det en gang i tiden ha vært satt ut fisk der som har overlevd ved egen reproduksjon? Er det dypt nok til at det ikke bunnfryser? Er oksygentilgangen tilstrekkelig? Hvordan er næringsforholdene?
I mange småvann med gode formeringsvilkår kan overbefolkning være et større problem, snarere enn at det er fisketomt. Jeg kjenner til flere lokaliteter med fullkomne gytemuligheter, der fiske i moderne tid knapt har hatt noen betydning. Likevel lever de ørsmå ørretbestandene i en balansert sammensetning av stor og liten fisk.
Et av mine favorittsteder ligger nær ei turistslepe. Tjernets flateinnhold kan være et par mål og består av grunne partier og en fordypning i midten. Foruten et mikroskopisk overflatetilsig, eksisterer det ingen synlig bekk verken inn eller ut av pytten, men jeg har i seinere år funnet ut at en underjordisk kanal antagelig sørger for en begrenset innvandring av fisk når forholdene tillater det. Her har jeg tatt ørret på over tre kilo.
Uanselige bekker
Bekkefiske er noe man gjerne forbinder med barndommens fiske. Og hvis vannstrømmen bare huser stasjonære småpinner som ikke engang når hundre gram, er det forståelig at sportsfiskere med ambisjoner skygger banen.
Risikoen for at man «går over bekken etter vann» er like fullt til stede. Ørretens veksthastighet og størrelse er for en vesentlig del bestemt av miljø og næringstilgang. Ettersom store kulper og loner med dypere partier nærmer seg vannenes næringsgrunnlag, kan dette absolutt gi muligheter for fisk av et hyggeligere format. Særlig hvis enkeltindivider har fått lov til å regjere alene i hølene. I motsatt fall blir det fort plassmangel og konkurranse om matfatet.
De virkelige aha-opplevelsene er nok forbeholdt situasjoner der bekkens egenskaper baner vei for at ørret fra tilliggende vann kan vandre opp, eller for den saks skyld slippe seg ut, i bekken. En grunneier jeg traff, fortalte at han i perioder inspiserte utfallsbekken i et av hans tjern. En avsats skapte et hinder for utvandrende fisk når den skulle returnere til vannet hvor den kom fra. Årlig plukket han opp flere storfisker fra en liten kulp i bekken og fraktet dem for hånd opp i tjernet igjen.
Det er i første rekke ved flomlignende vannstander at den gyteklare storfisken kan overraske med et slikt besøk, og da fortrinnsvis i slutten av august eller begynnelsen av september. Med det samme vannstanden synker forsvinner den fra bekken igjen.
Variable hotspots
Under en hetesommer for noen år siden ble det fra mange hold formidlet at fisket i et bestemt vassdrag lenge hadde vært elendig grunnet en altfor høy vanntemperatur. Alle ventet på værforandringer, mens min fiskeivrige sønn stadig fornyet motivasjonen. Og en dag kom gjennombruddet; fiskeveska var full da han kom hjem. Hadde bettet endelig startet?
Nei, egentlig var det meste som før. Forklaringen lå i plassen han hadde funnet. Med temmelig god presisjon måtte redskapen presenteres i en omkrets på et fåtall kvadratmeter. Nysgjerrigheten min fikk meg til å låne en båt for å ta hotspoten nærmere i øyesyn. Det viste seg at en markert fordypning på bunnen sørget for ei lomme med nedkjølt vann. Dermed ble dette et attraktivt område for ørretene i varmen.
Når vannmassene er nedkjølt, kan vi på samme måte, men med motsatt fortegn, finne nisjer med varmere vann som tiltrekker fisken. Både vannlag i overflata, grunner, elvemunninger og så videre kan være eksempler på dette.
Næringsvandring i forbindelse med lokale masseklekkinger av insekter vil også kunne føre til uventede hotspots, men det behøver ikke gå lange stunden innen fisken igjen har fordelt seg over større områder. Parolen må bli: Utnytt muligheten når den er der. 
Viktig å tenke på
● Vær observant, og kikk etter vak eller andre tegn til fisk. Bruk polaroidbriller. Sjekk flyfoto på for eksempel kart.finn.no for å avdekke interessante bunnforhold.
● Ikke vær redd for å prøve nye steder selv om de virker idiotiske.
● Utfordrende terrengformasjon kan gjøre at noen fiskeplasser rett og slett ikke har blitt oppdaget. Glem likevel ikke at du også skal få fisken på land. Hvis forholdene sannsynliggjør at man mister den, er det bedre å la være.
● Husk at ørreten er en vandrer som, avhengig avytre forholdd kan dukke opp på helt spesielle steder til bestemte tider. I teorien kan en god hotspot være god bare noen få ganger i året eller enda sjeldnere.
● Ørretbestander i biotoper som andre har oversett, kan ofte være mer bitevillig i forhold til steder med høyt fiskepress. Ha likevel tålmodighet, optimalt fiskebett krever fortsatt gunstige vilkår rent temperatur- og værmessig.
● Vis måtehold i små, isolerte lokaliteter. Kanskje er den store ruggen avgjørende for en god bestandssammensetning.
● Hvis du er heldig og finner en uvanlig god fiskeplas, bevar den som din egen lille hemmelighet. Når «alle» vet om den forsvinner mye av sjarmen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Alt om Fiske
Denne saken ble første gang publisert 18/11 2019, og sist oppdatert 15/11 2019.
