En Finnmarks-opplevelse for livet
670 km til fots for drømmefisket på røye
43 dager på tur, med muligheter for å fiske i noen av Norges aller beste fiskevann – det er selve villmarksdrømmen for mange. Markus og Kai Holmer realiserte drømmen i sommer, og angrer ikke ...
Min far og jeg hadde lenge drømt om å gjennomføre en skikkelig langtur og prøve ut fisket i et av Norges beste områder. I sommer la vi ut på en 670 kilometer lang fottur fra Sirma i Finnmark til hjembygda Bjerkvik i Nordland. Vi var på tur før myggen klekket, og vi var der da myggen var som verst. Vi var til og med på tur i den herlige tida som fulgte etter at myggen forsvant. Vi opplevde fisket på sitt beste. Vi var mutters alene over lang tid, og noen ganger møtte vi trivelige likesinnede.
Vi levde turlivet der tid og sted spilte liten rolle. Vi levde det enkle, gode friluftslivet. Vi fikk store fisker, og vi fikk små fisker. Vi opplevde godværet i fjellet, og vi hadde guffent regnvær. Fellesnevneren er at alt spilte en viktig rolle for totalopplevelsen.
Røye på grunna
Etter tre uker på tur ankom vi et enormt fjellvann sør i Finnmark. Nordavinden gjorde tilværelsen kald, selv om det var sol fra skyfri himmel. Jeg valgte en 18 grams Jensensild for å nå ut i bølgene, som slo hvitt over innsjøen. Håpet og iveren forsvant raskt. Jeg hadde mest lyst til å gi opp og gå i teltet, men ble likevel stående ved vannkanten. Kast etter kast, uten tegn til fisk.
"Noen dager føltes det som om sekken veide et tonn, andre dager ikke. Noen dager føltes ekspedisjonen veldig lang, andre dager ikke."
Med ett kom ei stor røye til syne i bølgene, rett ved land. Den jaget sluken helt inne på grunna. Det hele skjedde på få sekunder. Rett før stangtuppen gikk den til angrep, og stanga sto plutselig i en kraftig bøy. Jeg klarte ikke helt å fatte at fast fisk var et faktum. Fisken vridde seg på grunna og skjøt fart utover så snella hylte, mens adrenalinet pumpet ut til fingertuppene. Nordavinden, som hadde irritert meg, var plutselig glemt. Det handlet kun om kampen mellom meg og storrøya.
Etter et par seige utras fikk jeg omsider fisken inn mot land igjen. Bølgene og rullesteinene gjorde landingen vanskelig, spesielt uten håv. Jeg gikk for metoden man gjerne bruker ved landing av laks, nemlig å gripe tak i halen. Dette er ikke å anbefale på røye, halen er sleip og glir rett ut av grepet ditt. Dette gjorde at røya fikk krefter igjen. Med manglende evne til å tenke rasjonelt, tok jeg tak i sena og trakk fisken inn. Vanligvis gjør jeg aldri slikt. Flaksen var heldigvis på min side. Fisken kom på land, til stor jubel for undertegnede. Vekta stoppet på 2,2 kilo. En rå opplevelse på Finnmarksvidda.
Alle gode ting er tre ...
En av dagene kom vi forbi en kulp jeg ikke kunne la være å prøve noen kast i. For øvrig fisket jeg i alle kulper som hadde potensial, med stort hell. Men ved denne forholdsvis store, dype kulpen hadde jeg virkelig trua. Jeg ladet stanga med en 8 grams Droppen i kobber/rødt. Første kast ga en liten ørretpinne. Et nytt kast gikk på tvers over kulpen, uten resultat.
For tredje gang dro jeg spinneren langsomt gjennom kulpen. Det sies at alle gode ting er tre, og jammen gjaldt det denne gangen også. Halvveis gjennom kulpen rykket det voldsomt i andre enden. Et glimt av rødskjær i vannet avslørte at dette var røye. Noen minutter senere lå den på land. En kubbe i kilosklassen.
43 dager på tur
For at en slik omfattende tur skal bli vellykket, er man avhengig av gode forberedelser. Det er mange brikker som skal på plass. Klær og utstyr, ruteplanlegging og dagsrasjoner. Med litt research på blant annet utstyrstester hadde vi til slutt det vi trengte.
Slik lurer du røya sommerstid
Prøv sterke farger. Rød/svart og gul/oransje er gode fargekombinasjoner for å trigge røya.
Fisk på forskjellige dybder. Har været vært varmt, kan røya søke ned til dypere, kaldere vann.
Vær tålmodig! Røya er en fascinerende skapning. I det ene øyeblikket tar den alt som blir servert, i neste øyeblikk er ingenting interessant.
Kart ble studert nøye, og etter hvert hadde vi en rød tråd på hvor vi skulle gå. Samtidig var det rom for å endre planen underveis, dersom vær og føre skulle bli utfordrende. Det viste seg heldigvis at vi valgte ei god rute. Vi brukte til dels stier og firhjulingsveier, men gikk også mye utenfor, for å få det «ville ekstra».
Først hadde vi planer om å gå Norge på langs, men det ble litt for ambisiøst. Vi hadde først og fremst lyst til å nyte turlivet, og da mente vi at en tur med færre kilometer ble mer riktig for oss. Selv om 670 kilometer er relativt langt, i og for seg!
Vi så for oss én til to måneder, og havnet på midten. Finnmark, med sine fantastiske fiskemuligheter sto øverst på lista. At vi valgte strekningen Sirma–Bjerkvik, var litt tilfeldig. Vi tenkte at å gå hjem ville være en litt original og artig måte å gjøre det på. Dessuten var det motiverende underveis å ha et mål, selv om turen i seg selv uansett var hovedmålet.
Sommerhete og blodtørstige mygg
Turen viste seg å overgå alle forventninger, men det var ikke bare en behagelig ferd, og vi møtte noen utfordringer. Spesielt husker jeg etappen fra Skoganvarre til Masi. Utallige blodtørstige mygg og knott preget dagene. Sola, med god hjelp fra insektene, gjorde tilværelsen mildt sagt ubehagelig. Å nyte middagen utendørs var uaktuelt, selv med bugstopper-genser. Vi måtte rømme inn i teltet. Mygg og knott slo mot duken som regndråper. Det er slike dager som er med på å fargelegge turen og skaper kontraster. Men når det er sagt, må jeg innrømme at jeg savnet den kalde årstida på de varmeste dagene.
I hjertet av norsk natur
Vi var innom mange vakre turområder underveis. De første dagene befant vi oss på Laksefjordvidda, som var enda flottere enn vi hadde sett for oss. Det var fiskevann på alle kanter og et rikt fugleliv med ryper, heilo og tyvjo som mest dominerende arter. Terrenget var stort sett lettgått, noe som naturlig nok var en fordel.
"For tredje gang dro jeg spinneren langsomt gjennom kulpen. Det sies at alle gode ting er tre, og jammen gjaldt det denne gangen også. Halvveis gjennom kulpen rykket det voldsomt i andre enden. Et glimt av rødskjær i vannet avslørte at dette var røye."
Et annet høydepunkt var Reisadalen, med sitt karakteristiske preg av villmark. Denne «indrefileten» av norsk natur får villmarkshjertet mitt til å banke. Fra fjell- og viddelandskap til dyp furuskog og spektakulært fossefall. Igjen er det kontrastene som gir inntrykkene. Midt i dalen slynger Reisaelva seg nedover. Lenger opp i dalen befinner det seg en DNT-hytte, Nedrefosshytta. Her er det til og med badstue, som er ren luksus for en enkel sjel.
Å nå fram til indre Troms, som for meg er hjertet av norsk natur, var virkelig et høydepunkt. Dels fordi det er mer kjente trakter, men mest fordi der er høye, majestetiske fjell som Rohkunborri, Kistefjell og Njunis, i tillegg til en veldig variert natur, noe som gjør det spennende å ferdes i dette området. I tillegg er mulighetene gode for storrøye, noe som ikke gjør området mindre attraktivt.
Ga mersmak
Hvis det er noe jeg har lært fra dette prosjektet, er det spesielt at det er viktig å ha delmål underveis. Det kan være et fiskevann, et fjell, et depot eller lignende. Det gjør at man klarer å holde motivasjonen oppe underveis, og at man opplever mestring ved å nå dem. Det er også viktig å godta at man har både gode og dårlige dager, selv når man gjør det man liker best.
"Vi var på tur før myggen klekket, og vi var der da myggen var som verst. Vi var til og med på tur i den herlige tida som fulgte etter at myggen forsvant."
Noen dager føltes det som om sekken veide et tonn, andre dager ikke. Noen dager føltes ekspedisjonen veldig lang, andre dager ikke.
Noe som viste seg å være lurt, var å laste ned podkaster som vi kunne høre på og prate om det vi hadde hørt under middagen. På den måten unngikk vi å fortelle hverandre de samme fiskeskrønene etter hvert som dagene og ukene gikk.
Men viktigst av alt var ekspedisjonen en opplevelse for livet, og den ga mersmak. Kanskje vil neste prosjekt bli vinterstid?
Det er mange veier til Rom, også når det gjelder å legge opp en rute til en ekspedisjon. Det er mange hensyn som må tas. Det kan være elvekryssinger, terreng, fiskemuligheter osv. Velger man å følge allerede opplagte stier og veier, vil man ofte ha et godt utgangspunkt. Men slikt finnes ikke alle steder. Å gå utenfor sti kan være både suksess og fiasko. Det kan bli suksess fordi man da finner de bortgjemte perlene, eller fiasko når man møter på uforutsette hindringer. På kartet får man ikke sett alle detaljer. Men det er lurt å bruke tid på å studere kart nøye og ikke minst prate med lokalfolk, hvis mulig.
Hvordan pakke sekken for langtur?
Vekt har alt å si på en slik tur. Derfor veide vi alt utstyret på forhånd. Spesielt er det mye vekt å spare på sekk, telt, sovepose og liggeunderlag. Det dreier seg faktisk om flere kilo til sammen. Men i takt med at utstyret er lettere, stiger også prisen betraktelig. Her er det greit å velge seg ut noe, for det er lett å overstige budsjettet ...
Tenk nøye gjennom hva du egentlig trenger. Det er mye utstyr som skal med, men skriv pakkeliste og legg til/stryk ut. Selv har jeg tidligere ofte hatt med for mye klær, og «ekstrautstyr» som strengt tatt ikke hadde vært nødvendig. Vi havnet på 17 kilo i grunnutrustning. Med proviant var sekken cirka 25 kilo.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 11 2019
Denne saken ble første gang publisert 31/10 2019, og sist oppdatert 30/10 2019.