Møt de norske Hellas-farerne: - Vi er ikke helter
Møt tre nordmenn som pakket kofferten og dro til Hellas - for å hjelpe flyktninger.
OSLO (Nettavisen): - Vi er ikke ekstraordinære mennesker, vi er ikke helter. Dette er en jobb alle kunne ha gjort. Vi deler ut klær og gir omsorg.
Les også: Arresterte hjelpearbeidere på Lesvos løslatt mot kausjon
Emilie Kilstad Beck (24) fra Tønsberg, filmregissør og nå student ved Høgskolen i Lillehammer, kom mandag 11. januar tilbake til Norge etter åtte dagers arbeid blant båtflyktninger i Hellas med en norsk gruppe frivillige tilknyttet nettverket Dråpen i havet. Oppgaven var å patruljere strendene på Khios, der båter fullastet med mennesker med dårlige redningsvester kommer i land etter ferden over Egeerhavet fra Tyrkia. Det er ikke mer enn seks til ti kilometer over til Tyrkia, men ferden kan ta fra én til seks timer. Emilie Beck og de andre hjelperne sto der i mørket, hørte båtmotorer og visste at nå kom det en ny gruppe.
- Vet ikke hva som møter oss
- Vi vet ikke hva som møter oss. De kan være livredde, de kan være overlykkelige. Vi vet ikke om noen er skadet. De kan være våte og kraftig nedkjølte. Det er sterkt å se babyer som ligger urørlige, kjenne på en iskald barnefot og se hvordan de har mistet farge i ansiktet. Da er det full fart inn i bilen, få på dem tørre klær og få opp varmen. Det er kaldt der ute på vannet. Vi står der på land med ullundertøy og boblejakker. De som kommer på land kan stå som frosset i jorden. De hutrer og vi må hjelpe dem av med redningsvestene, forteller Emilie til Nettavisen.
Hun og teamet hun var en del av hadde biler fylt til randen med klær, varmetepper, mat og drikke, mye av utstyret donert av nordmenn. Patruljeringen av strendene foregikk døgnet rundt, på skift. Tidligere erfaringer gjorde at de denne gangen valgte ikke å lyse med lommelykter når de hørte båter. Emilie forklarer:
- Vi hadde en del situasjoner der menneskesmuglere så lys og snudde båten. De fryktet politiet. Vi var også vitne til at båtflyktningene ble sluppet av i vannet og at de som kjørte båten ikke ville gå helt inn til land.
Mens Emilie og hennes reisefølge gjorde en innsats på de greske øyer, gjorde de seg også noen tanker om den hjemlige asyldebatten, der innstramminger har stått sentralt og den nå sittende innvandringsministeren har snakket om at «godhetstyranniet rir det norske samfunnet» og at innvandrere ikke kan forvente å «bli båret på gullstol inn i Norge».
- På Facebook-siden til gruppen din har dere lagt ut et bilde av en gullskimrende varmeteppe på et bilsete og en kommentar til innvandringsminister Sylvi Listhaugs gullstol-uttalelse. Hva er historien bak bildet?
- Vi lette og lette etter denne gullstolen Sylvi Listhaug snakket om, men den fant vi ikke. Så da laget de i den ene bilen i teamet en gullstol av varmetepper, for hos oss er alle velkomne.
- Du har vært i Hellas tidligere og laget dokumentarfilmen «Det kommer båter» om hjelpearbeidet. Hva var din motivasjon for å dra denne gangen?
- Jeg føler vi ikke har noe annet valg enn å hjelpe. Dette er folk som kommer til Europa, kanskje til Norge. Det er barn som skal vokse opp her. Vi kan like gjerne ta dem imot på en ordentlig måte og vise at vi bryr oss.
- Hvilke inntrykk sitter du igjen med?
2000 hver dag
- Så langt i 2016 har det ankommet i gjennomsnitt 2000 personer hver dag til Hellas. Det er fortsatt store behov for å hjelpe flyktningene, ifølge Norges Røde Kors.
- Antall ankomster til Hellas var noe mindre i januar enn tidligere i høst. Gjennomsnittet for oktober var 7000 ankomster per dag, mens det i snitt kom 5000 per dag i november, ifølge tallene fra Røde Kors.
- Det er spesielt når voksne fedre står der og gråter, og jeg som ung jente må trøste. Et av de sterkeste øyeblikkene var møtet med et eldre par som kom med sitt barnebarn. Kona var blind, og hun var våt og kald. Da vi fikk henne inn i en bil og varmet henne, strøk hun oss over kinnet og snakket syrisk. Mannen sto ved siden av, gråt stille og klemte oss. Vi skjønte ikke hva de sa, men de lyste av takknemlighet. Det var verdt hele turen. Jeg håper det går bra med dem, sier hun.
- Verst å se folk drukne
- Det som gjør mest inntrykk er å stå maktesløs på land og se folk drukne, sier Martin Kvernbekk (29) fra Oslo, som dro ned til Hellas for første gang i september. Nå har han bak seg flere uker som frivillig hjelpearbeider blant båtflyktningene.
Han er ikke tilknyttet noen organisasjon, men pakket kofferten og dro til Lesvos sammen med en kompis. Han bestemte seg for å dra etter å ha fulgt med på flyktningekrisen på nyhetene.
- I begynnelsen var vi mye på nordspissen av Lesvos. Det var enormt mye flyktninger og båter der, men ikke noe apparat til å ta imot. Vi tok imot båter, ga folk vann og mat, prøvde å hjelpe. Etter hvert kom det flere frivillige.
Enveisbillett til Hellas
Martin tilbrakte først en uke på Lesvos. Så dro han tilbake til Oslo og booket i neste omgang billett for to uker. På den siste turen kjøpte han enveisbillett. Han har permisjon fra jobben uten lønn og vet i øyeblikket ikke når han kommer hjem igjen. Når Nettavisen snakker med han, er han i Tyrkia der oppgaven er å gi informasjon til migranter og flyktninger som har tenkt å legge ut på vannet, blant annet hvor de kan ringe om de er i havsnød og hvordan oppgi GPS-koordinater.
- I Hellas har det roet seg litt. Den første tiden kom det kanskje 100 båter om dagen, nå er det 30-40. Men sjøen er verre, og det er minusgrader om natten. Det er veldig mye hypotermi og behov for legehjelp. I Hellas reiser vi ut og møter båtene, guider dem inn til steder der vi vet det er livreddere og der det er mat, vann og klær, forteller han.
3771 døde
- 1.004.356 migranter ankom Europa via sjøveien i 2015.
- 3771 personer er døde eller savnet, det høyeste tallet som er registrert noen gang.
- For Hellas er det meldt inn 847.084 ankomster og 805 døde.
- Ifølge IOM Hellas ankom 106.776 migranter de greske øyer sjøveien i løpet av desember 2015, i snitt 3400 per dag.
- I de to første ukene av 2016 var antallet migranter som kom sjøveien til Europa på 23.664.
- Langt de fleste av disse (23.302) kom til Hellas.
- Det er registrert totalt 59 døde migranter, 50 i Hellas, i denne perioden.
(Kilde: Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, IOM)
Opplevde massedrukning
Martin sier han har fått litt mer distanse til det han ser av lidelse og nød.
- Men drukning går inn på meg. 28. oktober hadde vi en massedrukning på nordsiden av Lesvos. Det var 300 i båten og 242 ble reddet. Jeg tror det var 40 som ble bekreftet druknet.
- Det fortelles om kyniske menneskesmuglere som organiserer mange av disse overfartene. Hvilket inntrykk har du?
- Det er store summer involvert, og noen er mer kyniske enn andre. Vi ser alt mulig, fra unggutter som har spleiset på en speedbåt og tar ti og ti av gangen, fiskere som fyller båten med folk og organiserte bander som kjører folk over i stort volum. Vi har sett båter som er sendt ut uten motor. Vi har hørt om henrettelser på tyrkisk side når folk har tatt bilder av menneskesmuglerne. Folk har kommet halvt ihjelslått, noen med ferske skuddskader, uten at vi vet hva som har skjedd.
- Her hjemme går debatten om hvem vi skal hjelpe og om de som klarer å flykte på denne måten er de som er mest hjelpetrengende. Hva tenker du om det?
- Vi ser mange som kommer fra Syria. De har penger, men ikke lenger noe hus og et trygt sted å være. Så kommer det andre fra steder hvor det nødvendigvis ikke er krig. Jeg forstår at vi ikke kan tillate alle å komme, men det er synd hvis de som virkelig har behov blir utestengt, sier Martin.
På oppdrag for Røde Kors
Lisa Maria Akerø (33) fra Oslo, spesialist i psykososial katastrofehåndtering, var i Hellas i perioden fra 2. desember til 3. januar på oppdrag for Røde Kors. Der var hun en del av organisasjonens Emergency Response Unit.
- For meg var dette det første utenlandsoppdraget, sier Akerø til Nettavisen. Til daglig jobber hun i Oslo med ofre for menneskehandel. I høst var hun aktiv da Oslo Røde Kors kastet seg inn i arbeidet for asylsøkerne som kom til Oslo og Råde. Hun jobbet med psykososial støtte på venterommet på Tøyen.
Psykososial støtte var også det hun jobbet med i Hellas, nærmere bestemt i Idomeni nord i landet, nær grensen til Makedonia, der Røde Kors har en helsestasjon. Her er mange migranter og flyktninger i transitt før de forsøker å dra videre gjennom Makedonia og Serbia på vei til Tyskland eller andre land.
Idomeni har tidvis vært et urolig sted, ikke minst var det situasjonen da Makedonia stengte grensen et par dager og senere bare åpnet opp for de som kom fra Irak, Syria og Afghanistan.
- Da var det veldig mange mennesker der, og mange var desperate fordi de ikke kom seg videre. Nå er Idomeni igjen en transittleir, der folk har fokus på å komme seg videre, sier Akerø.
Skryter av grekerne
Hun er en representant for NGO-ene og det profesjonelle hjelpeapparatet som nå yter en innsats i flyktningkrisen. Men hun skryter av den sivile innsatsen, blant annet fra grekerne selv:
- Jeg bøyer meg i støvet for alle som jobber frivillig med dette. I Idomeni var hele lokalbefolkningen engasjert i hjelpearbeidet. De gjør det, til tross for at de kan bli møtt av kritikk fra landsmenn som mener Hellas har nok med å hjelpe sine egne, sier hun.
- Hva gjorde sterkest inntrykk på deg?
- Det som sitter sterkest igjen i minnet er flyktninger og migranter som hjelper og støtter hverandre, for eksempel når en bestemor fra Syria reiser alene med tre barn under fem fordi barnas foreldre er døde og tre marokkanske menn gjør alt som står i deres makt for å hjelpe. Det fellesskapet som oppstår er imponerende og noe vi trenger i fortsettelsen, sier hun.
Les også:
3770 døde i forsøket på å ta seg over Middelhavet
- Vi har sett redningsvester fylt med strå
Denne saken ble første gang publisert 16/01 2016.