partnervold
«Vi sees snart igjen», sier Anne Grethe da møtet om skilsmissepapirene er ferdig. «Nei, det gjør vi ikke», svarer eksmannen og drar frem geværet
Anne Grethe Solberg (64) feirer to fødselsdager i året. Den ene er dagen hun ble født. Den andre er dagen hun så vidt overlevde skuddene fra eksmannen.
Anne Grethe var 48 år og overlevde så vidt da eksmannen skjøt henne fordi hun spilte død, men skuddskadene ga henne varige mén.
Det er en varm søndag i slutten av august 2006. Anne Grethe skal møte sin fraseparerte mann for å underskrive skilsmissepapirene hjemme hos han. En god idé, tenker hun, så kan de endelig sette et punktum.
Når han ber henne inn på kjøkkenet, forsøker hun å prate om løst og fast der hun setter seg ved kjøkkenbordet for å se på papirene.
Men hun får en følelse av at hun skal avslutte besøket raskt og ordne papirene på hjemmebane i stedet. Hun reiser seg opp og går ut i entreen. Han står i døråpningen til kjøkkenet og ser på henne med et stivt ansiktsuttrykk.
– Du får ha det bra. Vi sees snart igjen, sier hun.
– Nei, det gjør vi ikke, sier han, og hun stusser litt.
Hva mente han med det, tenker hun, men gir ham en klem, før hun går bakover mot utgangen med ansiktet vendt mot ham.
I neste sekund retter han et gevær mot henne, og i løpet av et tusendels sekund forstår hun alvoret og løper bakover med våpenmunningen mot seg, mens hun skriker:
– Ikke skyt meg!
Han skyter. Skuddet treffer på kloss hold i hoften. Kroppen blir svingt rundt av kraften fra skuddet.
Det høyre benet faller sammen. Men hun må komme seg vekk. Hun kommer ikke langt før det smeller igjen. Denne gangen treffer det henne i skulderen og brystet. Panikkangsten tar henne. Tusen tanker gjennom hodet.
Later som om hun er død
Plutselig slår en løsning ned i henne. Hun later som om hun er død. Ligger der med magen ned mot grusen og puster så stille hun kan.
Redd for å bli avslørt. Redd for at han skal forstå at hun ikke er død, og skyte en gang til.
Etter en stund mistet hun grep om tid og rom, har bare lyst til å sove. Ingen smerte.
Blodet strømmer ut i strie strømmer, og gjør henne svakere og svakere. Hjelp, roper hun etter hvert, men
lyden er så lav at ingen kan høre den. Så kommer hjelpen til unnsetning. Politiet, endelig.
Etter utallige operasjoner må hun til slutt amputere venstre arm ved skulderen, og den ene hoften er knust. Men da hun våkner på sykehuset, tar hun et valg.
Anne Grethe bestemmer seg for å bli den kuleste dama i Norge uten arm.
– Der og da var jeg så lykkelig for å ha overlevd. 20. august er min bursdag nummer to. Det var den dagen jeg overlevde. Og jeg var rask til å akseptere begrensningene mine: ‘Ok, armen kommer ikke til å vokse ut igjen, og jeg vil aldri kunne gå ordentlig igjen … men derfra er det grenseløst.’
I 2015 ga hun ut boken Et helt menneske i en halv kropp, som handler om livet som funksjonshemmet. Og hun har siden den gang holdt foredrag og engasjert seg i arbeidet mot vold i nære relasjoner.
I 2012 fikk hun Fredrikkeprisen, Sanitetskvinnenes hederspris, for sin åpenhet i kampen mot vold mot kvinner.
– Statistikk viser at det er alle mulige mennesketyper som tar livet av seg etter samlivsbrudd, påpeker hun.
– For mange dreier det seg om å tape ansikt. Vi må få vår egen plattform å stå på, som ansvarsfulle mennesker, og da må vi nok begynne fra barna er bitte små. Vi må lære oss å tåle å bli avvist, mener hun.
Viktig å være trygg
– Hvis noen ikke liker deg, eller sier deg imot – men at du ikke går helt i bakken av den grunn. Det er en av de viktigste tingene vi mennesker kan ha med oss. Og da tenker jeg også på menn som velger å ta livet av kona si fordi kona vil skilles. Nesten halvparten av oss skiller oss, så det å få opp den kompetansen er viktig, mener hun.
– Alle skilsmisser er forferdelige, både praktisk og økonomisk. Men også fordi kjærlighetssorg er helt forferdelig. Men det er noe med å kjenne på følelsene og det vonde, men samtidig ha trygghet i deg selv til å akseptere å bli forlatt – og noen ganger akseptere at du må forlate.
– Du eier ikke et annet menneske. Det å kunne leve et liv som gjør at de mennene dette gjelder kan klare å stå igjen på perrongen, være trygg i seg selv – og ikke tenke at hvis du går fra meg, så vil jeg heller drepe deg, sier Anne Grethe.
Ikke alle forsto
Det var ikke alle som til å begynne med forsto Anne Grethes enorme glede over å ha overlevd, og målet hennes om å bli den kuleste dama med én arm. Hun fikk uføreskjema servert i hånden og beskjed om at på en skala fra én til ti kunne hun ha forventning om å leve et liv på en sekser, maks.
Det var helt uaktuelt. Etter hvert skjønte fagfolk, venner og familie at livsgnisten var tent på alvor.
– At det ikke bare var et blaff. Så de resignerte alle sammen og er med og gleder seg med meg.
Hun har jobbet hardt for å komme dit hun er i dag. Men at hun er skrudd sammen på spesielt vis, er hun ikke med på.
– Ingen mennesker er skrudd sammen på en spesiell måte. Det blir som om du distanserer deg fra at du kan gjøre akkurat det samme. Det er mange som sier til meg: ‘Jeg skjønner at du kan klare det, fordi du er skrudd sammen på en spesiell måte – men jeg derimot, har opplevd det, jeg.’ Underforstått: Det er vanskeligere for meg.
Fortiden trenger ikke prege livet
Mange tar en martyrrolle, tror Anne Grethe.
– Det er skjebnen – det er en sånn offerrolle. Men det blir en unnskyldning og et forsvar, mange tar med seg fortiden inn i nåtiden, og lar fortiden være med dem resten av livet. I stedet for å lukke igjen den døren og gå videre.
Hun har en doktorgrad i sosiologi.
– Og i sosiologien tenker vi at det meste er samfunnsskapt. Det er svært lite av det du har med deg inn i livet som bestemmer skjebnen din. Det er det jeg reagerer på når noen sier jeg er skrudd sammen sånn, eller født sånn. Du er ikke det, vet du. For da betyr det at det er noe du ikke kan forandre på. Men hvis du tror at du er blitt sånn, kan du endre det.
Når det er sagt; Anne Grethe er kanskje over gjennomsnittet glad i å sette seg mål.
– Jeg er måldrevet. Men det er også en teknikk; alle kan lære seg å bli måldrevet. Jeg lette etter et mål jeg kunne tenne skikkelig på, og det ble at jeg skulle bli den kuleste dama med én arm – og det ga meg tenning.
Bokseren Elsa ligger fredfullt i kurven sin hjemme i leiligheten på Skøyen. Hun er snart ni år, og aner ikke at hun var del av en katastrofeplan da matmor slet som verst. Men det funket.
– Det handler om å mobilisere og ta regien, sier Anne Grethe om den vanskelige tiden etter at hun kom hjem fra sykehuset.
– Den gangen bodde jeg i et stort, gammelt hus. Det å ta tak i det livet igjen, alene – det ble veldig vanskelig. Da falt jeg. Det ble mange nedturer. Og traumene kom, jeg var kjemperedd for å sove om natten. Jeg hadde jo blitt forsøkt drept, og hørte skuddene, lydene overalt. Så installerte jeg alarm i hele huset, men den gikk av hele tiden, bare det gikk en mus i kjelleren. Og da sa sønnen min: ‘Nå kjøper du deg en hund.’
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Mediterer hver dag
Etter hvert lærte hun seg å leve med marerittene der hun våknet av sine egne skrik.
– Det var en psykiatrisk sykepleier som sa til meg at du kan velge hvordan du tar imot mareritt. Du kan tenke på det som underbevisstheten som tømmer seg, noe som innebar at når marerittet kom, så sa jeg til meg selv: ‘Kjempebra, takk og bra jobbet.’ Jeg møtte marerittet med takknemlighet, ærbødighet og aksept. Jeg lot dem ikke dra meg videre nedover i et stort svart hull.
Anne Grethe har forsøkt det meste. Hun har vært oppsøkende utover psykolog, kognitiv terapi og de «vanlige tingene».
– Jeg har også vært nysgjerrig på andre ting. Jeg har utdannet meg som mindfulness-instruktør. Det dreier seg om at når tankene begynner å gå, evner du å styre pusten, oppmerksomheten og konsentrasjonen.
Hun mediterer hver morgen og hver kveld. Hun er mer til stede i hverdagen enn før, har gjerne tusen baller i luften, men gjør én ting ad gangen. Så er det fantomsmertene etter armen hun mistet som er konstante. Hun har forsøkt «alt», men har innsett at det er matkontroll som hjelper. Mindre sukker og salt, sjokolade, hvitløk og alkohol.
– Når livet går på det jevne, er det greit. Men det er ikke til å unngå å ta seg et glass vin, eller spise fem Snickers. Jeg lar ikke være å gjøre noe på grunn av smertene. De er kroniske, men ikke farlige. Og det handler også om at jeg ikke gidder å ha et gørrkjedelig liv. Jeg orker ikke at hele livet skal dreie seg om den stumpen, sier Anne Grethe.
«Det er opp til deg og hvor mye du trener deg opp», sa legene om den knuste hoften da hun skulle lære seg å gå igjen.
Og tre år etter skuddene – 52 år gammel – løp hun sitt første maraton i New York, med sønnen ved sin side.
Svulstige mål
– Jeg var så innbitt på å komme i mål, men var jo fryktelig sliten. Samtidig ble jeg veldig forundret over at jeg klarte å snakke meg selv til rette underveis. Sønnen min løp ved siden av meg, og sa: ‘Kom igjen, rett deg opp’ … og det gikk. Det er et under at det blir lettere og lettere mentalt å løpe en maraton, selv om jeg blir sliten og eldre. Men det er trening – du kan øve opp hodet, tankene dine. Du kan snakke deg selv ut av pessimisme og inn i optimisme.
Ni maraton har det blitt.
– Jeg løper ikke fort, jeg løper sakte. Men jeg løper mye og langt, og jeg er utholdende.
Anne Grethe har en enorm mestringsglede av å gjøre ting hun tror hun ikke klarer.
– Sette meg litt svulstige mål, og jobbe mot det – klare det. Det å være underveis, fikse over lang tid. Når du setter deg et mål, så forenkler du hverdagene. Fordi når du står opp om morgenen og vet du skal løpe maraton om tre måneder, så lurer du ikke på om du skal løpe den dagen. Da må du bare ut å gjøre det, og det er det som er så fint med mål, det forenkler så mye.
Alle har begrensninger, selv om du ikke kan se dem, vet hun. Hennes er svært så synlige.
– Andre kan ha mentale begrensninger, mye angst, en diagnose – mange omsorgsplikter, barn med spesielle behov, eldre eller foreldre som du må ta deg av. Uansett begrensninger i livet, må du akseptere det. Når det er sagt; det er forskjell på traumer, understreker Anne Grethe.
– Når vi ser krigens herjinger i Europa og barn som opplever å se foreldrene bli brutalt drept, og mine traumer. Jeg overlevde – og måtte bare betale med armen og hoften.
– Hvordan aksepterer du din egen situasjon?
– Det er å ikke tenke på det hele tiden, og se bort fra det som begrensning når det ikke er en begrensning. Det er en begrensning når jeg skal spille gitar for barnebarna mine, eller når jeg skal ut å sykle. Derfor sykler jeg ikke.
Viktig å klare seg selv
Men det meste annet fikser Anne Grethe på kreativt vis. Hun bruker bena når hun skal skjære brød, eller når hun skal åpne en brusflaske.
– Det er raskere å gjøre det selv enn å be om hjelp. Å klare meg selv mest mulig er kjempeviktig, jeg vil være mest mulig selvstendig.
Hun jobber mye og har flere styreverv.
– Jeg har stor arbeidsglede. Jeg er ikke et minutt ledig. Alt er strukturert hele tiden, sier hun. Dagene er fulle av jobb og andre aktiviteter, enten det er kajakk, løping, trening på treningsstudio, meditasjon eller turer med Elsa. Eller hun er på hytta på Norefjell og går på ski eller kjører slalåm.
– Jeg har enorm glede av å komme meg ut, både vinter og sommer. Være på sjøen, være i snøen, på fjellet. Det betyr veldig mye for meg.
Familien er og blir en viktig kilde til livsglede. Kjæreste har hun ikke.
– Det er vel litt derfor jeg er så aktiv, også.
Hun smiler godt.
– Jeg er veldig mye sammen med barnebarna mine. Da de var babyer, var det upraktisk med bare én arm. Nå er det ingen hindring lenger, sier Anne Grethe om de to barnebarna som i dag er to og tre år gamle. Hun henter dem fast en dag i uken, og har dem ofte i helgene.
Anne Grethe har forandret seg med årene.
– Den viktigste forskjellen er at jeg er mye mer takknemlig. Og jeg er blitt litt mindre «drama queen», og litt mindre kritisk. Jeg er blitt mye rausere. Men jeg har mye å gå på fortsatt.
– Er du bitter?
– Bitter er kanskje ikke riktig ord. Men det er klart jeg gjerne skulle hatt to armer, og kunnet gå ordentlig. Men jeg lar ikke bitterheten styre meg på noen måte. Alle har en indre kraft i seg. Det er noe med å mobilisere den kraften. Det er som Tix synger: «Enten går det bra, eller så går det over».
Denne saken ble første gang publisert 28/06 2022, og sist oppdatert 04/08 2022.
