Veteranbåtene holder havnen åpen om vinteren

Tut og kjør, alle mann om bord!

Stemmen til styrmann Edvard Aasebø på fordekket er spøkefull når han melder at han har kastet loss.

Kaien ved Tollboden

Omhyllet av tåka en mild vintermorgen kjennes det plutselig som om man er alene midt ute på Polhavet. Isen som ligger som et tykt, sprukkent hvitt teppe, gir assosiasjoner til Vestisen ved Grønland.

Men bukserbåten «Balder» opererer vesentlig nærmere folkeskikken. Nærmeste bar er ikke sval og nærmeste pol tilbyr alkohol for salg. Posisjonen er kaien ved Tollboden i Drammen.

Men kontrasten til storbyen bak oss kunne knapt vært større. Skodden ligger tjukk ute i havnebassenget, men etter noen minutter dukker silhuetten til den 120 meter lange stykkgodsbåten «Norjarl» av Haugesund opp i tåka. Kapteinen om bord har bedt om bistand til å bli kvitt issørpa slik at båten får lagt til Tømmerterminalen for å laste flis.

Vikar

Kapteinen på «Balder» er altavær­ingen Bjørn Aksel Golten. Han har en lang karriere bak seg på reke­trålere ved Svalbard og i Barents­havet før han kom til rederiet Buksér og Berging, og føler seg hjemme blant isflakene. Han gir gass og kjører baugen inn i isen med brutal kraft.

Balder

Byggeår: 1975

Lengde: 26,68m

Toppfart: 12 knop

Hovedmaskineri: 2640 hk

Volum: 181 Bruttoregistertonn

Vanligvis er det den gamle isbryteren «Thor III» fra 1960 som brukes for å kjøre råk fra Drammen til Svelvik og rense havna for is når det trengs. Den er spesialbygd for oppgaven med tungt isbryterskrog, og kan håndtere opp mot metertykk is, men har siden midten av februar ligget ved kai i påvente av velfortjent motorreparasjon etter en hederlig innsats.

«Balder», med byggeår 1975, er heller ingen ungdom i skipssammenheng. Og heller ingen isbryter i ordets rette forstand, men en bukserbåt som har fått oppgaven med å steppe inn for Thor III. Resten av året brukes «Balder» til å slepe lekteren «Fjordkalk» for Norcem mellom Brevik og Oslo.

Tåler juling

Det knaser i stål mot is når baugen møter iskanten. Isen her er både tykkere og sterkere enn vanlig sjøis. Det skyldes vannet fra landets nest største vassdrag Drammenselva, som gjør at de øverste seks meterne av vann­laget i havnebassenget består av ferskvann.

Lyden av isknusing som gir resonans i stålskroget kjennes brutal og langvarig, som en kollisjon som aldri tar slutt. Men Balder er sterkere enn den 30 centimeter tykke isen. Rundt oss sprekker isflakene når baugen brukes som brekkjern.

Oppe i styrehuset har Bjørn Aksel flyttet seg til den bakre styreposisjonen. Rutinert bakker han med akterenden mot isflakene inne langs kaia. Stålpropellen er konstruert for å tåle juling, og det gjør at han kan rette propellstrømmen oppunder isflakene for å spyle dem nedenfra til de knekker.

Kjemper i råken

Etter at Tømmerkaia er renset for is, står Risgardenkaia på Holmen, der bilskipene legger til, for tur. Kaiområdet som er omgitt av isflak, er en enorm parkeringsplass fylt av flere tusen biler. Samtlige er splitter nye og uten skilt, for Drammen er Norges største bilimporthavn.

De fem siste årene inntil i fjor satte Drammen havn importrekord hvert år med over 100 000 biler, mens koronaåret 2020 resulterte i 98 000 biler, kan assisterende havnedirektør Ivar Vannebo fortelle. I snitt anløper to-tre bilskip i uka, foruten to større containerskip.

Brekker opp isen

De største bilskipene er opptil 200 meter lange med kapasitet på 6500 biler. Alle må gjennom den smale Svelvikstrømmen ved innløpet til Drammensfjorden og følge råken innover for å levere lasten.

– De store bilskipene har høy isklasse og klarer stort sett oppgaven på egen hånd. Men for en uke siden måtte vi to ganger få løs stykkgodsbåter som hadde kjørt seg fast, forteller Bjørn Aksel Golten. Noen runder rundt dem for å brekke opp isen og spyle den vekk med propellen er som regel det som skal til.

Isflytting

Vintrene på Østlandet er blitt mildere, og i flere av dem har det ikke vært behov for isbryting. Men denne vinteren har vært stri med en god gammeldags kuldeperiode.

– Kulda er egentlig fin, for da holder råken seg i ro. Det er nå som isen slipper og flytter på seg hele tiden at vi får det mest travelt, sier Bjørn Aksel. Det fire mann store mannskapet går på to ukers turnus og spiser og sover om bord.

Kokkejobben er det matros Jarle Abrahamsen fra Vennesla som står for.

– Det var greit å komme på fast lønn og komme seg nærmere land, forteller den tidligere fiskeren.

Iselv

Uten isbryterne ville ikke en av landets største havner vært åpen om vinteren. Helt frem mot slutten av 1800-tallet var Svelvik vinterhavn når Drammensfjorden frøs til is minst tre måneder hver vinter. Den første isbryteren «Thor» kom i 1889, avløst av «Thor II» i 1918 og «Thor III» fra 1960 som er i ferd med å bli veteranbåt.

Den trange Svelvikstrømmen kan fortsatt være en utfordring for trafikken i de kalde vintrene når passasjen fungerer som en ispropp. Én av oppgavene denne vinteren har også vært å kjøre frem og tilbake gjennom strømmen for å brekke opp isen i små flak slik at fergen mellom Svelvik og Verket på Hurumsiden får lagt til kai.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

– Det beste er å gjøre det på høyvann, da tar tidevannsstrømmen med seg flakene ut, forteller Bjørn Aksel.

Istiden snart over

Men man skal vite hva man holder på med. Én gang på 1980-tallet dro flakene med seg hele fyrlykta ved utløpet.

– Helst ikke større enn større en kjellerlem, instruerte den gamle havnefogden i sin tid, forteller Ivar Vannebo.

Bak oss flyter isflakene som er brukket opp i håndterbar størrelse. Noen av dem har flekker med rødmaling fra skroget til «Balder». En ishavsskipper ville sagt at det minner om selblod. For mannskapet på «Balder» betyr det at istiden snart er over. Da skal slepebåten i dokk for å få et velfortjent strøk maling under vannlinja.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 13 2021

Denne saken ble første gang publisert 16/03 2021.