Den eneste spøkelsesbyen i Texas hvor innbyggertallet vokser

En gang gikk hovedveien rett forbi døra. Den gang strømmet kunder til bensinstasjon og motell i McVay’s Camp. Folk kom fra fjernt og nær til etablissementet som var blant Teaxas-byen Van Horns mest besøkte steder på 1950- og ’60-tallet.

Nå ligger en forfallen bygning som stille vitne om fordums storhet. For idag ligger McVay’s Camp i en sidegate. Da den store motorveien Interstate 10 ble bygget, ble den livgivende trafikken flyttet. Nye moteller og bensinstasjoner poppet opp for å leve av trafikken.

− Ja, straks den kom, ble jo trafikken sluset rett utenfor byen noen hundre meter bak McVay’s Camp, og det var nok, forteller en bensinstasjonsansatt litt lenger ned i gata. Men han aner ikke når McVay’s Camp slukket lysene for siste gang. McVay’s Camp ser ut til å ha vært forlatt i ti år, kanskje mer.

− Steder legges ned så fort at jeg rekker ikke følge med, sukker mannen og går tilbake til sitt arbeid.

Da jeg var her i 2000 hadde Van Horn 2435 innbyggere. I 2022 er tallet gått ned til 1917 – og det synker stadig. Kommer jeg tilbake om ytterligere 20 år, er det ikke godt å si. Kanskje havner byen på den lange listen med de mer enn 500 andre spøkelsesbyene i Texas.

Nedlagte årer

Den hyppigste årsaken til at hus, gårder og små samfunn blir forlatt, er omlegging av jernbanelinjer, motorveier og andre livgivende ferdselsårer. Et godt eksempel er legendariske Route 66, veien som gikk fra å være hovedvei til å bli gammel historie.

27. juni i 1985 ble Route 66 offisielt lagt ned. Drømmer og håp, investeringer og fremtidssatsinger ble lagt i grus langs asfaltstripen fra Chicago til Los Angeles. I stedet kom ny motorvei. Eller ingenting. Lange strekninger av veien eksisterer fortsatt og kan vel best beskrives som et gigantisk trekkplaster på nostalgiske eventyrere. For veien snirkler seg gjennom flere epoker av USAs historie, via små, søvnige landsbyer, vakkert landskap og ikke minst; gjennom øde spøkelsesbyer.

De tidligere så velrenommerte restaurantene og motellene ligger her fortsatt, men i dag er de tomme og øde. Gamle dagers storhet står igjen som skjeletter, og det lukter konkurser og personlige tragedier lange veier.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Mange vil assosiere «spøkelses­by» med forlatte cowboy-byer fra 1800-tallet. Men spøkelsene har jevnt og trutt hjemsøkt amerikanske byer, og gjør det fortsatt. Landets banker har på mange måter vært spøkelsenes sponsor der de har rykket inn i rekken av nye spøkelsesbyene i det gamle Ville Vesten.

Les også: For 30 år siden dro søstrene Inger, Unni og Åse til Syden. Ingen visste at de hadde en hemmelig plan

Boblen sprakk

Før finanskrisen i 2008 vokste det amerikanske boligmarkedet voldsomt. Prisene steg til himmels. Folk kjøpte for lånte penger. Prisene steg og folk lånte mer penger i bankene med pant i boligene. Bankene lånte ut penger til personer med dårlig betalingsevne i den tro at mislighold ville dekkes opp gjennom salg av boligene i et fortsatt stigende marked.

Bankene samlet låneengasjementer i pakker og solgte dem til investorer på jakt etter renteinntekter. Men så skjedde det få i eiendomsbransjen forventet. Boligprisene flatet ut, de begynte til og med å synke. Boligeiere som ikke kunne betjene lånene leverte huset til långiver, og var dermed kvitt sine gjeldsproblemer. Mange valgte å levere huset sitt tilbake til långiver fremfor å betale renter og avdrag på et hus som sank i verdi.

Men om låntagerne skar klar, fikk bankene og utlånere store problemer. Det var ikke bare for banken å selge huset for å dekke inn lånet og tjene litt ekstra. Og det var ikke bare enkelt å drive en bensinstasjon, et motell eller en kafé videre om bolighusene i området ble stående tomme og forlatt.

Men blant alle spøkelsesbyer som er å finne i dette store landet, er én av dem helt unik.

Les også (+) : Byen er et skikkelig "øldorado"

Trekkes til ødeland

Texas er den amerikanske staten med flest spøkelsesbyer, visstnok 511. Men ingen av dem er som Terlingua. Her vokser innbyggertallet.

Ørkenstøvet og heten setter sitt preg på grensestrøkene mellom Texas og Mexico. På vestsiden av den store nasjonalparken Big Bend klorer små samfunn seg fast i den brennhete marken. Flere av byene har i en årrekke sett innbyggertallet synke, i hvert fall sammenlignet med storhets­tiden da det ble utvunnet kvikksølv i området fra 1900 til 1940.

Minner fra den gang står plantet i ørkenen; en gammel gruve, forlatte bygninger, gamle biler og ikke minst en gravplass.

På det meste bodde det 2000 mennesker her, hvis jeg skal tro skiltet som forteller hvor i verden jeg er. Men det samme skiltet oppfordrer besøkende til å respektere private boliger!?

I en spøkelsesby?

− Terlingua er kanskje den eneste spøkelsesbyen i verden som vokser, forteller Erica smilende. Jeg møter henne på en liten bensinstasjon i Study Butte, nabolandsbyen til Terlingua. De kaller ikke landsbyen sin en «spøkelsesby» – foreløpig. For i dette området skjer det noe underlig.

Les også: Dette var skrekkens varebil

Chilimesterskap

Erica kommer fra staten Georgia, men har bodd her et par år. Hun forteller at spøkelsesbyer har blitt svært populære turistattraksjoner i USA, både blant amerikanere og utlendinger. Grunneiere på steder som Study Butte og Terlingua har brått klart å blåse liv i forlatte hus som de trodde var tapt til ørkenen og aldri ville få en verdi igjen.

− I dag er det faktisk ganske lukrativt å drive et lite hotell, en bensinstasjon eller kafé i disse områdene, sier Erica og forteller at det i «spøkelsesbyen» Terlingua bor mer enn hundre mennesker. Siden 1967 har et chili-mester­skap vært arrangert i november hvert år i «Spøkelsesbyen» Terlingua. Da kommer visstnok mange tusen besøkende hit. Jeg tipper både spøkelser og andre som liker stillhet, fordufter da.

Fullbooket

Sammen med mannen, som er fra området, driver hun en campingplass med noen utleiehytter.

− Og vi er fullbooket store deler av året, smiler hun fornøyd.

Men hun innrømmer at å kalle en landsby hvor innbyggertallet vokser for en spøkelsesby, er kanskje å overdrive.

− Men du vet, er det noe turister elsker minst like mye som opplevelsene en spøkelsesby kan gi, er det komfort og tilgjengelighet. Og her får de alt på et sted, reklamere hun.

− Men se opp for slanger, edderkopper og skorpioner. Vi har nok av det og, avslutter den unge damen.

– I løpet av 25 år har jeg fortsatt ikke møtt ett eneste annet menneske i denne skogen. Den har blitt mitt eget, private pauserom. Et sted jeg aldri kommer til å snakke høyt om

Ektemannens brå og mystiske død var et sjokk. For alle unntatt Alfhild

Denne saken ble første gang publisert 08/11 2022, og sist oppdatert 19/09 2023.