Johnny Haglund på innsiden der sosial distanse er umulig
Smittet samhold
Kriminelle bander og narkogjenger trodde de hadde full kontroll over Brasils slumområder – de beryktede favelaene. Men slumområdene var som skapt for en ny hersker − et ørlite virus ikke engang presidenten ville ta opp kampen mot.
Jeg har overlevd narko -og gjengopprør, mange år med rus og enda flere år med lite mat. Men det siste året har vært det verste noensinne, forteller Nato.
Nato har aldri hørt om hverken forsvarsalliansen eller Jens Stoltenberg. I 20 år har han hatt tilhold i den brasilianske byen Belém ved utløpet av Amazonas-elven. Byen er rangert som én av verdens farligste. Nato bor i ett av de farligste områdene i byen. Men det var hverken kriminelle gjenger eller tungt bevæpnet halvmilitært politi som tvang favelaen − slumområdet i kne.
Det var et ørlite virus.
90 prosent smittet
Et virus Brasils øverste myndighet ikke så noe poeng i å ta opp kampen mot. Et virus som rammet nesten alle rundt ham i fjor vår. Korona. Nato trodde han skulle dø.
− Jeg ble veldig syk, minnes han, men forteller at behandlingen han fikk hjalp.
Medisiner og legehjelp? Ikke i dette nabolaget.
− Varm te og urter hjelper mot korona, sier Inês, en barka kvinne med tydelig autoritet. Folk i favelaen lytter til Inês. Inês er en slags sjef i favelaen Vila Da Barca. Og heldigvis er hun på min side.
− 90 prosent av innbyggerne har vært eller er smittet, hevder Inês.
Brasils favelaer
Brasils favelaer oppsto da store grupper med innvandrere fra landsbygda i Brasil flyttet inn til de større byene i søken etter jobb fra 1940-tallet til 1970-tallet.
Ubebodde områder ble okkupert av de tilreisende og favelaer vokste frem. En av de største, Paraisópolis i São Paulo, har ifølge Gilson Rodrigues, president for beboerforeningen i favelaen, 120 000 innbyggere og mer enn 20 000 hjem. Men de offisielle tallene fra myndigheten hevder det kun bor 40 000 mennesker der.
Ifølge min kjentmann er
São Paulo den byen med flest innbyggere boende i favelaer (2,3 millioner), samtidig som det er Sør-Amerikas rikeste by.
Krim-byråkrati
Rundt 14 millioner mennesker bor i Brasils mange favelaer. På utsiden av det etablerte samfunnet eksisterer fellesskap der folk hjelper hverandre med å holde ut. Innbyggerne bærer et visst preg av å leve harde liv. Ikke som fattige og sultne, men mer mot misbruk av rus og alkohol.
Men én ting er narkotika og banditter. Mot slike utfordringer hjelper samhold. Store vennegrupper og sosiale samlinger limer befolkningen sammen. Og gjør at favelaen blir hardt rammet av korona.
− Hit kommer ingen hjelp annet enn små bidrag fra UNICEF, klager Inês.
Hun tar imot meg utenfor den 5000 innbyggere store favelaen Vila Da Barca som sies å være kontrollert av et narkotikakartell. Og som utvilsomt var det inntil korona overtok.
Jeg er skeptisk, med god grunn.
Avgift
Man rusler ikke bare inn i en favela i Brasil. Slikt må planlegges. Tillatelser må innhentes. Formelt og byråkratisk, men det dreier seg om penger og om å vise favelaens narko-høvdinger respekt.
− Du må betale en avgift for å få lov til å fotografere i favelaen. 40 prosent av denne avgiften går til innbyggerne, resten går til Inês, fortalte min lokale tolk Danilo før vi dro til Vila Da Barca, og la ikke skjul på at det var en grei deal: Uten denne tillatelsen risikerte jeg å bli ranet, skutt og drept. For å understreke alvoret påpekte han at det årlig blir drept over tusen mennesker i Belém.
En blek nordmann med masse kamerautstyr er en godbit for en pengehungrig narko-kjeltring.
Jeg betaler avgiften, der nesten halvparten går til å hjelpe innbyggerne.
− Du forstår, narkogutta er opptatt av innbyggernes ve og vel, bedyrer Inês i det vi entrer slumbebyggelsen på snekrede plankestier over kloakk, søppel og skitt. Lydene, luktene, husene og fattigdommen er ikke ulikt hva jeg har sett i Indonesia, Bangladesh og andre steder. Likevel, i motsetning til andre steder, kan jeg ikke unngå å kjenne på følelsen av fare. For til forskjell fra slum i andre land, er bydelen styrt av narko-industri og kriminalitet.
Håndvåpen, ikke håndsprit
Jeg tar noen bilder, og folk fremstår som hyggelige.
Brått kommanderer Inês:
− Pakk ned kameraet!
Overlever du det, lar du deg ikke knekke av et lite virus.
Jeg adlyder idet en gjeng karer med hjemmelagde tatoveringer og kule sveiser kommer til syne utenfor en pub. To av dem har våpen i bukselinningen.
Inês lirer av seg noen ord. Gutta gliser over ølglasset. Jeg forstår ikke mye, men ordet «gringo» griper jeg tak i, og smiler med gutta. Dermed blir det ganske hyggelig, faktisk litt for hyggelig. Gutta vil håndhilse på gringoen. Håndhygiene? Håndsprit? Skitt au. Det er bedre å få korona enn å bli skutt. Jeg rekker frem labben til alle.
− Bare løpegutter, forteller Inês, men innrømmer at de er en del av favelaens narkobande, og at alle er bevæpnet.
150%;>14: Lek og moro.
En gruppe barn og unge leker med drager i Vila Da Barca favelaen.
Foto: Haglund, Johnny
150%;>15: Mer enn 20 000 hjem og 120 000 innbyggere.
Med de millioner av gjemmesteder en slik labyrint av betong og murstein representere, samt det faktum at innbyggerne ikke er særlig begeistret for øvrigheten, er det klart favelaene er et ypperlig sted for narkokartellene. Her fra Paraisópolis.
Foto: Haglund, JohnnyHardest rammet
Bevæpnet er ikke Nato, den senete mannen som snekrer på grisebingen sin mens et kobbel hunder gneldrer mot meg. Men gubben er hyggelig. Og tilbake på bena etter korona-slaget for snart ett år siden.
Likevel, Nato frykter nå andre bølge. For smitten flyter uhemmet rundt.
Kanskje ikke så rart; med unntak av Inês er det ingen som bruker munnbind. Og vask av hender blir vanskelig når innbyggerne mangler rent vann. Samtidig er befolkningen i favelaene herdet.
− Vi er omgitt av alle mulige slags bakterier og sykdommer. Overlever du det, lar du deg ikke knekke av et lite virus, sier hun.
Og til tross for at mer enn halvparten av Belems innbyggere bor i favelaer, er det små forhold i Vila Da Barca sammenlignet med andre favelaer – og særlig i São Paulo – den delen av Brasil som er hardest rammet av korona.
150%;>17: Prosjekt for å gi mat til innbyggerne.
Ved samfunnshuset i Paraisópolis, har de dyrket frem en hage full av grønnsaker og urter. Under pandemien har matmangel i flere av favelaene vært et stort problem. For å hanskes dette har de satt i gang et prosjekt i Paraisópolis, målet er å dyrke frem mat på egen hånd. Her kan fattige familier komme og plukke med seg det de trenger.
Foto: Haglund, Johnny
150%;>18: Muskel-sykepleieren.
Andersson er sykepleier i Paraisópolis, men innrømmer en broket fortid.
– Slik er det nok med de fleste unge menn i favelaen, innrømmer han.
Foto: Haglund, Johnny120 000 innbyggere
Paraisópolis er Sao Paulos største favela med 120 000 innbyggere. Jeg har fått tillatelse til å besøke og fotografere favelaens indre. Med de gode erfaringene fra Belém, entrer jeg slumbyen uten særlig frykt.
Men dette er faktisk en langt farligere verden.
Etter bare noen titalls meter til fots blir jeg stoppet. To unge karer på motorsykkel blokkerer veien. De har strenge ansikter, pistolen synlig og snakker hissig på portugisisk. Min lokale kjentmann, Leandro, som har sørget for alle tillatelser, er fem meter unna, men ser heldigvis hva som skjer og stormer til.
To setninger senere dekker de unge guttene til våpnene og drar frem to store smil i stedet. Så vil de håndhilse og si god morgen, før de forsvinner inn i labyrinten av murstein og betong.
− Kartellets løpegutter, forteller Alois, min tydelig nervøse tolk. Han er opprinnelig fra São Paulo, har vært i mange av de rundt 550 000 favela-hjemmene i byen og vet hvor farlig det kan være.
Men han påpeker at de fleste i favelaen er ordentlige mennesker. De har bare ikke råd til å bo utenfor. Derfor må de ikke bare leve med og akseptere narko og kriminalitet. I mange tilfeller må de også bidra og hjelpe kartellene.
Men de fleste gjør det faktisk med glede. Årsaken er enkel, noe den gamle bokseren Ineas kan forklare.
150%;>19: Kunstneren i slummen.
Stefan har bodd i Paraisópolis i tredve år. For å overleve har han hatt en rekke jobber i mange yrker, men de siste årene har han klart å livnære seg som kunstner. Han finner, og får, alle mulige rare ting. Kjøkkenredskaper, gamle sykkeldeler, kniver og plastfigurer, som han setter sammen til et lite kunstverk – eller han plasserer det i sitt tre etasjer store hjem. Huset hans er som et museum, med tusenvis av gjenstander plassert i en labyrint.
Foto: Haglund, Johnny
150%;>31: Giftige slanger?
Under min vandring i Vila Da Barca favelaen, ble jeg ikke bare advart mot kjeltringer og korona – også giftige slanger skal visstnok krype mellom søppel og skitt på jakt etter rotter både under og i husene.
Foto: Haglund, Johnny
150%;>36: Mer enn 20 000 hjem og 120 000 innbyggere.
Med de millioner av gjemmesteder en slik labyrint av betong og murstein representere, samt det faktum at innbyggerne ikke er særlig begeistret for øvrigheten, er det klart favelaene er et ypperlig sted for narkokartellene. Her fra Paraisópolis.
Foto: Haglund, JohnnyUønsket av samfunnet
I et trangt smug dypt inne i Paraisópolis står Ineas og skyggebokser utenfor sin leilighet.
− Jeg er født på landsbygda, forteller han.
Men da han kom til São Paulo for å finne jobb i 2011, fant han husrom han hadde råd til i Paraisópolis. Siden har han bodd her. Ineas hevder kriminalitet ikke er et stort problem for innbyggerne i favelaen.
− Narkokartellene elsker selvsagt favelaene med sine millioner av gjemmesteder, trange gater og svært utilgjengelige smug. Dessuten har de tusenvis av øyne som jobber for dem.
Innbyggerne sladrer ikke. Til gjengjeld tar kartellet litt vare på oss, skryter bokseren.
Han hevder narkobandene til og med passer på kriminaliteten innad i favelaen. De fleste innbyggerne i Paraisópolis ikke er veldig begeistret for det etablerte samfunnet utenfor, påpeker han.
− Vi føler jo på mange måter at samfunnet ikke vil ha oss, smiler Ineas. Mange blir sakte, men sikkert, innrullert i narkokartellets styrker.
− Barn og unge blir store deler av dagen overlatt til seg selv og dermed et lett bytte for narkokartellet, som stadig søker etter unge som kan holde utkikk eller utføre andre småjobber for dem mot en liten betaling, sukker Ineas.
− Min drøm er å starte bokseklubb for barn, slik at jeg kan få en del av dem vekk fra gata.
Ineas slår noen slag i lufta, før han brått føler for å skryte litt av hjemstedet sitt:
− Jeg har aldri bodd et sted hvor samholdet er så bra og menneskene så sosiale.
150%;>38: Cesta básica.
Favelaene overlever på donasjoner gitt av firmaer, organisasjoner og folk utenfra. Men også fra sine egne innbyggere; – De som har jobb og inntekt i favelaen, gir hver måned en liten donasjon til fellesskapet og med disse, samt de andre donasjonene, lager vi en «cesta básica» (en kurv med det grunnleggende), forteller min kjentmann til Paraisópolis. Med det mener de en «kurv» med mat og det viktigste en familie trenger, som gis til de fattigste i favelaen.
– Tidligere delte vi ut 10 000 måltider daglig, men på grunn av mindre donasjoner deler vi i dag ut kun 3000 daglige måltider, kunne denne kokka fortelle meg.
Bildet er fra samfunnshuset i Paraisópolis.
Foto: Haglund, Johnny
150%;>45: Kunstneren i slummen.
Stefan har bodd i Paraisópolis i tredve år. For å overleve har han hatt en rekke jobber i mange yrker, men de siste årene har han klart å livnære seg som kunstner. Han finner, og får, alle mulige rare ting. Kjøkkenredskaper, gamle sykkeldeler, kniver og plastfigurer, som han setter sammen til et lite kunstverk – eller han plasserer det i sitt tre etasjer store hjem. Huset hans er som et museum, med tusenvis av gjenstander plassert i en labyrint.
Foto: Haglund, Johnny
150%;>65: Haglund på jobb i Paraisópolis.
Foto: Haglund, JohnnyMange rammet, få døde
Baksiden av det sosiale livet blir synlig på mitt siste stopp i Paraisópolis; favelaens samfunnshus. Donasjoner til favelaen har bidratt til huset, som både har et stort kjøkken hvor det daglig deles ut 3000 matrasjoner til de fattigste familiene i Paraisópolis, samt en liten sykestue hvor sykepleieren Andersson jobber. Han forteller at gaver både utenfra og fra favelaens egne innbyggere finansierer seks sykepleiere og en ambulanse.
Den muskuløse sykepleieren har en broket fortid, men han elsker jobben sin som sykepleier i Paraisópolis. Og han har kunnskap.
− Rundt 70 prosent av innbyggerne i Paraisópolis har hatt eller har korona, anslår Andersson. Men overraskende nok tror han kun femten dødsfall kan knyttes til pandemien.
− Planen var å jobbe her i tre måneder fra mars, men vi oppdaget jo raskt at Paraisópolis ikke bare sliter med pandemien, men også blant annet tuberkulose og zikafeber. Derfor er vi her fast nå.
150%;>66: Mine hjelpere i Paraisópolis; Leandro, kunstneren Stefan og Alois.
Foto: Haglund, JohnnyUtenfor fare
En mann dukker opp og Andersson er rask til å dra på seg munnbind og gummihansker. Mannen ser ruset ut og er tilsynelatende så elendig at han overser gringoen fra Norge etter et kort, innledende stygt blikk.
Andersson mener mannen trenger legehjelp, setter på sirenene og feier ut av favelaen i ambulansen mot nærmeste sykehus. Vi evakuerer nesten like raskt. Straks vi er på utsiden, sier både min tolk og lokale kjentmann; – nå kan du slappe av, du er utenfor fare.
Om de mener korona eller faren for å bli skutt, sier de ingenting om.
Livsfarlige nabolag
De fleste store favelaene i Brasil, inkludert Vila Da Barca og Paraisópolis, er kontrollert av bander med narkotika- og våpenhandel som viktigste inntektskilde.
De kriminelle er primært ute etter arbeidsro og gjemmesteder i favelaene. Kriminaliteten bedriver de i hovedsak utenfor favelaen. Narkokartellenes fremste fiende er rivaliserende bander og tungt bevæpnede halvmilitære styrker, i Rio de Janeiro kjent som BOPE.
Vanligvis lar bandittene i favelaene vanlige folk i fred, men hvert år dør likevel en rekke uskyldige mennesker fordi de havner i skuddveksling under gjengoppgjør eller lignende.
Det har ikke hjulpet nevneverdig at presidenten Jair Bolsonaro har lettet på våpenlovene for at innbyggerne lettere skal kunne forsvare seg. Resultatet er flere våpen og ammunisjon blant både vanlige innbyggere og banditter.
Men én ting hjelper ikke våpen og organisering mot: Koronaviruset.
Det var i favelaene koronasmitten begynte å bre seg først i Brasil. Fordi folk bor tett på små arealer, er det vanskelig å holde avstand. Dessuten er folk fattige og er nødt til å gå på jobb – hvis de har jobb.
Og nettopp det sies å være én av årsakene til smitteutbruddene. For smitten ble importert til favelaene av folk som jobbet som hushjelper hos rike familier utenfor – familier som hadde med seg koronasmitten fra Europa.
Brasils president Jair Bolsonaro presser på for at landet skal holdes åpent og ikke lukkes ned. Han har bagatellisert korona, og omtalt det som en vanlig influensa. Dette, og selvsagt lite kunnskap om hvordan unngå smitte, har ført til enorme smittetall i Brasils mange favelaer.
Men én ting jeg aldri har fått svar på, er grunnlaget for brasilianske myndigheters tallanslag. Utbredt testing av folk i favelaene er både vanskelig og dyrt. Men ifølge sykepleieren Andersson i Paraisópolis, har helsepersonell testet enkeltmedlemmer i familier som bor tett, og ved positivt svar antar man at også resten av familien er, eller vil bli smittet.
Og hva med meg? Én måned i Brasil, men ingen korona.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 04 2021
Denne saken ble første gang publisert 27/01 2021, og sist oppdatert 27/01 2021.
