Vi Menn med nærkontakt med russisk krigsskip
Plutselig oppdager Orion-besetningen noe stort som gjemmer seg inne i snøbygene
Det norske Orion-flyet − med Vi Menn ombord − har en stund hatt ferten av noe stort inne i snøbygen som står som en vegg opp fra det opprørte Barentshavet.
Target 040 grader, 10 mil …
Stemmen i hodetelefonene fra radaroperatør Mina ved konsollen lenger bak i flyet forteller at vi er på rett vei. P-3C Orion flyet «Jøssing», for anledningen med kallesignal «Hydra 36», har vært en drøy time i luften siden vi tok av fra Andøya. Nå bryter vi ut av skylaget og flater ut bare 400 fot over skumtoppene i det opprørte havet et stykke nord for Mehamn. Rett foran oss henger en diger snøbyge som en vegg helt ned til havflaten.
Et sted der inne gjemmer den russiske Udaloy-klasse destroyeren «Viseadmiral Kulakov» seg.
Med radarekkoet som referanse flyr pilot Thomas og fartøysjef Jørgen (etter ønske fra skvadronen får vi bare bruke fornavn) langs skyveggen og venter på en åpning. Å spane på russiske marinefartøy i Barentshavet er litt som å dra på fisketur og vente på storlaksen. Tålmodighet er like viktig som riktig teknikk.
Planla nedtrapping
333 skvadron på Andøya kom i tjeneste med sine første P-3B i 1969. I 1989 ble fire fly av P-3C versjonen innfaset til maritime operasjoner og antiubåt-operasjoner. Av disse flyr fortsatt to, mens to er sendt til lagring i USA i utfasingsperioden.
30. juni går Orion-flyet av med pensjon. Aktivitetsnivået til de norske etterretningsjegerne indikerer at arbeidsredskapen fortsatt duger − og at behovet for flyene er stort.
Dagen før fløy Jøssing for siste gang på øvingsoppdrag under øvelse Joint Viking. Dagen etter skal søsterflyet «Viking» flys over til flykirkegården i Arizona i påvente av videresalg, og dermed er det bare to operative Orion-fly igjen. Orion-flyene fra 333 skvadron som har vært en av de viktigste bidragsyterne med etterretning fra NATOs nordflanke i 54 år, er på jobb frem til 30. juni. Da overtar P-8 Poseidon oppgavene.
Mens skvadronen på Andøya har vært under gradvis nedbygging med overføring av mannskaper til P-8, har behovet for å se russerne i kortene bare økt etter utbruddet av krigen i Ukraina.
TEKNISKE DATA
P-3 C Orion
Lengde: 35,6m
Vingespenn: 30 meter
Motorer: 4 Allison T56-A-14 turboprop, hver på 4910 hk
Maksimal hastighet: 750 km/t
Rekkevidde: Ca 8000 kilometer/inntil 14 timer
Bevæpning: Torpedoer, synkeminer og bomber
Luftforsvaret hadde planlagt en midlertidig reduksjon i kapasiteten for maritim patruljering i overgangsfasen. Så kom behovet for økt innsats, både for å overvåke oljeinstallasjonene i sør, sammen med flere oppdrag i nord og øst utenfor russisk territorialfarvann.
– Innsatsen til mannskapene står det stor respekt av, for vi har løst flere oppdrag med færre folk og færre fly enn tidligere. Flyene er gamle, men det oppveies av dyktig personell, forteller sjefen for Stasjonsgruppe Andøya, oberstløytnant Lasse Berg.
Frem til sommeren er det bare Orion-flyene som leverer løpende oversikt over hva som rører seg både i lufta, og over og under havoverflaten. Å sende allierte marinefartøy inn i de russiske øvelsesområdene blir lett oppfattet som en aggressiv handling, mens de norske Orion-flyene alltid har provosert langt mindre.
Destroyer på kroken
Snart får vi napp.
Missildestroyeren som Forsvarets operative hovedkvarter har bedt Orion-mannskapet om å inspisere fra luften, dukker opp på flyets kamerasensorer på lang avstand mens været letner. Så dukker den turkise kjølvannsstripen opp. Og så trer konturene det grå russiske krigsskipet frem. En systemoperatør rigger seg til med kamera i sidevinduet i cockpit før krigsskipet passeres i 60 meters høyde og 400 km/t på styrbord side i fartsretningen til destroyeren. Deretter; en krapp 180 graders venstresving som får kameraet til å kjennes blytungt i hendene før vi jager tilbake og passerer destroyeren på motsatt side.
Kameraet jobber intenst i løpet av de korte sekundene før den forsvinner bak oss og vi trekker til værs igjen. Å få tatt bilder av en gammel destroyer som ble bygget allerede under Sovjet-tiden, er ikke sensasjonelt på noe vis. Men små endringer fra hva man kan se på tidligere bilder, for eksempel forandringer i antennemasten, kan gi verdifull etterretningsinformasjon.
Før Orion-flyet klatrer til 17 000 fot, fylles radiosambandet av travle russiske stemmer. Vi ser at vi er fanget opp av radaren til russiske fly i området, men vi får fortsette i fred. Snart klarer de trente ørene til sonaroperatørene å fastslå hvilken type fly det dreier seg om. Den lavfrekvente duren fra flypropellene er faktisk kraftig nok til å bli oppfanget av sonarbøyene vi slapp i havet.
– Den perfekte turen er når vi ser både fly, ubåter og skip, sier pilot Thomas.
– Det gjelder for oss i cockpit. For systemoperatørene bak i kabinen er nok det artigste når de ikke kan se ubåtene med øynene, men vite hvor de er på skjermene sine, legger han til spøkefullt.
Personlig synes Thomas det er artigst å identifisere russiske fly på nært hold. Det er en misoppfatning at det bare er F-35 beredskapsflyene som gjør det. For Orion-besetningene er det nærmest rutine å fly i tett formasjon med sin russiske motpart mens de tar bilder. På overvåkingstoktene i de russiske nærområdene er det dessuten blitt mer en regel enn unntak at flyene fra 333 skvadron blir identifisert på nært hold av russiske jagerfly.
– De russiske jagerflyene forstyrrer oss ikke i utførelsen av oppdragene våre, men vi må jo forholde oss til dem, forteller skvadronsjefen, oberstløytnant Andreas Grindvoll.
– Hvor lang østover flyr dere?
– Så langt Forsvarets operative hovedkvarter vil at vi skal fly.
I praksis kan det innebære å overvåke innseilingen til de russiske ubåtbasene på åtte timers tokt så langt øst som innløpet til Kvitsjøen. Selv om flyene følger den 12-mils russiske territorialgrensen, pluss et par selvpålagte sjømil som margin, kan man lett se innover det russiske fastlandet fra pilotsetet.
– I hovedsak går toktene nordover fra Andøya og østover. Men vi flyr ikke på sightseeing, vi drar dit det er aktivitet, sier Grindvoll.
Eldre enn besetningen
Toktet til Hydra 36 er en blanding av etterretningstokt og fiskerioppsyn, så kursen settes nordover mot østkysten av Bjørnøya. Skreisesongen er på sitt høyeste, og matfatet i fiskevernsonen ved Svalbard er full av fiskefartøy av forskjellige nasjonaliteter. Rett bak cockpit har taktisk koordinator Hans Håkon stasjonen sin. Det er «Taccoen» som sitter med den sammenfattede informasjonen fra flyets sensorer og legger opp toktet ut fra hva han ser.
Dette toktet gir ham ferdig utsjekk som Tacco før han skal ta ny utsjekk på arvtageren P-8 etter sommeren.
– Grunnutdannelsen er den samme på begge flyene, mens P-8 har moderne systemer. Her bruker computeren fortsatt Windows XP og selve flyet er eldre enn besetningsmedlemmene, forteller Hans Håkon.
Men systemene virker. Før avgang fortalte Lasse Berg at det er mange eksempler på at Orion-flyene løser oppdrag som andre ikke gjør med moderne utstyr. Over 50 års erfaring med kombinasjonen av øyne, sensorer og taktisk forståelse gir fortsatt skvadronen på Andøya viktig relevans.
På dataskjermen er informasjonen fra AIS-systemet som identifiserer skipstrafikken lagt oppå radarbildet. Det er radarekkoene som mangler identifikasjon som påkaller interesse.
Bjørnøyas snødekte pannekakeflate landskap er synlig i vest når flyet på ny forlater marsjhøyden. Skjermbildet fra det elektrooptiske kameraet viser grå skikkelser som er i ferd med å hale inn nota på et fiskefartøy mens det hiver på seg i den grove sjøen.
Fartøyet blir kalt opp for en fangstrapport. Samtalen forløper omtrent slik:
– Did you get any fish under minimum size?
– Size okay, size okay! kommer svaret med sterk østeuropeisk aksent.
– Are you sure?
– Well, maybe a little.
– How much?
– Maybe one kilo …
Det er vanskelig å unngå å smile når vi ønsker ham skitt fiske og setter kursen nordover mot iskanten og sørspissen av Spitsbergen.
Over Svalbard
Radaroperatør Mina loser flyet ned i den tynne glippen mellom skybasen og havet. Nå er den grove sjøen erstattet av et flatt teppe med hvit is-slush. Fra 200 meters høyde ser isflakene ut som et endeløst puslespill helt til kjølvannsråken fra et skip dukker opp som en lang strek. Denne gangen er det et russisk kystvaktskip på kurs nordover som blir minnet om tilstedeværelsen til de norske Orion-flyene.
Snart dukker også fjelltoppene på Svalbard opp. Etter å ha vært nede og registrert en tråler som lastet over i et fabrikkskip, blir tårnet i Longyearbyen kalt opp. Derfra meldes skyfritt vær og gode flyforhold. Både for å markere tilstedeværelse, men også som en belønning til den 10 mann store besetningen etter mange timers flyging med slitsom monoton motordur, settes kursen inn over Svalbard. I 500 fots høyde går turen forbi Barentsburg før vi passerer Longyearbyen over Adventfjorden og fortsetter innover Adventdalen.
Det er rene påskeføret der vi vinker med vingene til scooterførerne nede på bakken, og kjenner på den kontante responsen hver gang maskinist Odd skyver gasshåndtakene frem for å klatre over til neste dalføre.
Sannsynligvis er det siste gang innbyggerne på Svalbard får nyte synet av et Orion-fly i lav høyde.
Norsk Luftfartsmuseum i Bodø ønsker og håper å få overta et eksemplar av flyene som har vært sentrale i overvåkingen av nordområdene i over 50 år. Forsvarsdepartementet har så langt vært mer interessert i å selge. Skrogene er fortsatt i god nok stand til mange års flyging, og den argentinske marinen har bekreftet sin interesse for å kjøpe de norske flyene.
P-8: Dobler effektiviteten
Når arvtageren P-8 Poseidon overtar for Orion til sommeren, er ambisjonen å levere dobbelt så mye som forgjengeren.
Boeing P-8 Poseidon er den militære versjonen av det velkjente passasjerflyet Boeing 737. Med to jetmotorer har det en marsjhastighet på 800 km/t − nesten 200 km/t raskere enn forgjengeren Orion. Det innebærer at P-8 raskere kan flytte seg rundt i det norske operasjonsområdet på 2,2 millioner kvadratkilometer, tilsvarende syv ganger Norges landareal.
Sensorene til P-8 gir mer detaljerte bilder. Blant annet kan de høyoppløste radarene både oppdage ubåtperiskop på lang avstand og se detaljer langt inne på land mens man selv ligger utenfor territorialgrensen. Ved hjelp av GPS kan man også nettverkstriangulere de akustiske signalene fra sonarbøyene som kan droppes fra stor høyde for å få et mer nøyaktig oversiktsbilde under vann.
Sist, men ikke minst, blir den 8–9 manns besetningen mindre utsatt for støy og vibrasjoner, noe som også øker den fysiske konsentrasjonen og utholdenheten om bord.
Denne saken ble første gang publisert 23/03 2023, og sist oppdatert 13/12 2023.
