AVSLØRTE FAMILIEHEMMELIGHET
Moren tok med seg hemmeligheten i graven. Nå har Linn Inger endelig fått svar
Linn Inger stusset ofte over at hun ikke lignet på halvsøsknene på farens side. Ved en tilfeldighet avslørte hun morens hemmelighet. Nå har hun fått svar.
Du vet hvem foreldrene dine er, søsknene dine, halvsøsknene.
Du er sikker på at du vet alt.
Alt dette, som er min biologiske arv, har gjort meg til den jeg er, tenker du kanskje.
Hva om det rokkes om på – at du får vite at faren din likevel ikke er faren din, og at du bærer på genene til en mann du ikke kjenner? Hva gjør du da?
Identiteten og eksistensen til Linn Inger Solbakk Angell ble omkalfatret som et resultat av nye opplysninger om eget opphav.
Historien hun deler handler om hvordan forholde seg til en virkelighet som er helt annerledes enn den du alltid har trodd på.
Og det var tilfeldigheter som snudde opp ned på alt.
– Jeg jobber som journalist i lokalavisen Tidens Krav i Kristiansund og tenkte at jeg kunne ha et skriveprosjekt om slektsgranskingsplattformen MyHeritage – spesielt med tanke på personvern og risikoer knyttet til det å gi bort sitt DNA. Men da resultatet på min egen DNA-prøve kom, forsvant dette fokuset fort. Jeg så med en gang at noe ikke stemte. Jeg var ikke i slekt med en eneste i Angell-slekten, som er familien til min pappa, og samtidig dukket det opp navn som ikke var kjent, forteller hun.
Hun husket plutselig hva hun iblant tenkte på i oppveksten; at hun ikke var lik farens eldste barn, de han hadde fra før og som var hennes halvsøsken. Nå ble det blåst nytt liv i denne erkjennelsen. For at vi skal forstå sammenhengen i historien hun deler, må det fortelles at moren til Linn Inger ble alvorlig syk som ung og døde før datteren var blitt voksen.
En studie gjort av forskeren Larmuseau viste andelen av såkalte skjulte farskap blant nålevende mennesker i Belgia. Gjennom DNA-studier undersøkte han det antatte resultatet av kvinnelig utroskap.
Forskere i andre land har gjort samme studie. Konklusjon: Rundt én prosent av alle barn har en annen biologisk far en de tror. Legger vi til en god feilmargin, er andelen maksimum to prosent.
Kilde: Forskning.no
Der og da, i 2020, klarte ikke Linn Inger å ta innover seg hva DNA-resultatet betydde. Og for å slippe å forholde seg til det, spurte hun seg selv, nesten håpefull: Kan det være en feil i systemet?
– Det var for mye å ta innover seg, og jeg gikk inn i et slags vakuum; jeg klarte ikke helt å tro på det jeg hadde sett. Jeg har en god evne til å fortrenge og skyve unna, og jeg la det fra meg, for så å hente det opp nå og da. Men et frø var sådd, forklarer hun.
To fremmede slektninger
MyHeritage sender til stadighet navn på personer du er i slekt med, og til Linn Inger kom to navn på to menn som kunne være «foreldres søskenbarn» men de hørte ikke til morens familie, og heller ikke farens. Hvem var de? Linn Inger gikk ikke aktivt inn i det.
Tre år hadde gått da hun i juni i sommer fikk en melding fra en av disse to, som trodde at han kanskje hadde et ukjent søskenbarn i en av hennes foreldre. Henvendelsen satte fart i den uunngåelige prosessen. Hun spurte pappa Rolf Angell og morens søster om de visste hvem vedkommende var, men ingen av dem kunne gi et svar.
– Da forsto jeg at jeg kanskje var i dialog med en som var i slekt med min biologiske far. ‘Skal jeg finne ut av det, må jeg gjøre det nå’, tenkte jeg, og tok mot til meg og ringte pappa. ‘Kan jeg spørre deg om noe’, sa jeg.
Linn Inger stopper opp, sier at hun alltid har stått pappaen sin nær. Da han sa at hun kunne spørre om hva hun ville, spurte hun: ‘Tror du at mamma var utro mens dere var sammen og at du ikke er faren min?’ Han svarte at nei, det kunne han ikke se for seg.
– Jeg fortalte om DNA-testen og hva jeg hadde funnet, og hans første reaksjon var at noen tullet med meg på internett. Men da vi snakket med hverandre noen dager senere, ble vi enige om at han skulle ta en DNA-test, han også, forteller hun.
Sannheten
Da pappaen fikk svaret på testen, var det ingen tvil. Han fikk mange treff i Angell-slekten, men hadde ikke treff på Linn Inger.
– Vet du, dette betyr ingen ting, for jeg er like glad i deg, sa han. Og de ga hverandre en god klem og alt var fint.
Linn Inger fikk vite av faren at han og hennes mor, Gerd Lillian, var på og av i forholdet i to år før de bestemte seg for å satse på hverandre. De forlovet seg og prøvde å få til et samliv, men klarte det ikke. Da Linn Inger var ett år, ble det brudd mellom dem.
Å få svar og snakke med pappaen, var fint, men også vondt. Selv om alt var som før mellom henne og ham, var det et sjokk at de ikke var i slekt. Tankene som surret og kvernet resulterte til slutt i en sykemelding for Linn Inger.
– Jeg gikk inn i en identitetskrise, der jeg følte at jeg hadde levd på en løgn, og det tok fra meg nattesøvnen i en periode. Følelsesmessig ble det rett og slett for mye å håndtere, sier hun.
Nå er hun tilbake i jobben som journalist, og synes det er viktig å dele sine erfaringer. Etter at hun i høst sto frem i avisen hun er ansatt i, har hun blitt kontaktet av mange med tilsvarende historier. Hun vil formidle til dem at de ikke er alene.
– Jeg er ikke bitter overfor mamma. Det som skjedde henne, skjer med mange. Folk søker bekreftelser på ulike måter og gjør kortsiktige valg, som ikke alltid er gjennomtenkte. Jeg har landet i aksept og en slags forståelse for hvorfor ting ble som de ble, sier datteren.
Spekulasjonene
Hva som skjedde da Gerd Lillian ble gravid er det ingen i dag som vet med sikkerhet. Hun valgte uansett å gå videre med forloveden, Rolf Angell som far til barnet.
– Det blir bare spekulasjoner, for mamma døde i 2014 etter lang tids sykdom, sier Linn Inger.
Hun forteller at moren var fra Havøysund i Finnmark, hadde temperament og var glad i å ha det moro. Hun var 32 år da hun ble gravid med Linn Inger.
– Etter bruddet med pappa flyttet mamma og jeg til Havøysund da jeg var omtrent ett år. Der bodde vi i fire år, før mamma ble for preget av den progressive sykdommen hun led av, og jeg flyttet til pappa. Årene imellom har ingen relevans for historien jeg nå deler, så den går jeg ikke inn i, sier 35-åringen.
Om moren noen gang hadde tenkt å fortelle henne sannheten, vet hun ikke. De siste årene var hun for syk til å innvie noen i sin hemmelighet. Hun mistet evnen til å snakke, gå og spise.
– Jeg kan ikke klandre henne for hva hun ikke fortalte. Men jeg skulle ha ønsket hun var her, slik at vi kunne snakket sammen. Savnet etter mamma bærer jeg med meg i alle livets sammenhenger. Hver gang en ny milepæl nås, tenker jeg ekstra mye på henne, da er savnet ekstra stort. Da jeg selv ble mor i 2022, hadde jeg henne med meg, sier Linn Inger og blir ettertenksom.
Jakten på svar
Så hva med den biologiske faren, da? Med pappa Rolfs velsignelse bestemte hun seg for å forsøke å finne ut hvem han er/var.
Derfor skrev hun en artikkel i sin «egen» avis, Tidens Krav:
«Herr ukjente mann som jeg deler 50 prosent DNA med, kjente du mamma rundt våren 1987?
Nå er jeg innstilt på å lete videre. Hvor begynner jeg? Nå har jeg ingen spor, ingen navn og ikke et eneste hint. Derfor skriver jeg om dette i avisa, slik at jeg kanskje når ut til noen som vet. Jeg er privilegert som jobber som journalist og er glad redaktørene mine lar meg skrive saken med egne ord.
Er du der ute?
Dette er et skudd i blinde, men jeg må jo bare prøve.
Så herr ukjente mann som jeg deler 50 prosent DNA med, om du kjente mamma rundt våren 1987 (jeg er født 18. februar 1988) hadde jeg satt stor pris på om du tok kontakt med meg. Jeg har forståelse for at dette kan være vanskelig for deg, og denne saken trenger ikke noen oppfølger i avisa om du er redd for det.
Jeg har nå fått barn selv, og vet hvor viktig det er at barn kjenner sine egne røtter. I skrivende stund er sønnen min ett og et halvt år.
Om en leser skulle vite noe som helst – jeg vet ikke om min mamma hadde noen venninner i byen hun var fortrolig med, men kanskje noen av leserne husker henne nå som jeg har med bilder av henne i saken. Jeg er interessert i å høre alt, hva som helst, om du husker Gerd Lillian Solbakk. Tror du at du kan hjelpe meg?»
Har fått svar
Etter at hun la ut artikkelen fortsatte Linn Inger jakten på sin biologiske far sammen med slektsforskeren Anne M. Berge. De fant etter hvert frem til en mann som kan være hennes biologiske far. Han ble kontaktet og håndterte det mulige farskapet på en fin måte.
Både han og Linn Inger tok en DNA-prøve. Da svarene forelå, viste det seg at denne mannen faktisk var Linn Ingers biologiske far.
– Jeg har i etterkant av artikkelen i Hjemmet funnet min biologiske far og vi har kontakt og har planlagt å møtes i løpet av våren. Jeg er glad jeg stilte opp og delte historien min, sier Linn Inger.
Pappa Rolf Angell er fortsatt pappa med stor P. Han er blitt 79 år og heier på datteren i hennes søken etter sannheten.
– Samme hva som skjer kommer jeg for alltid til å være pappaen til Linn Inger, og jeg er bestefar til Neo. Vi bor i nærheten av hverandre i samme by og det er helt naturlig at vi sees og tilbringer tid sammen, sier han til Hjemmets journalist. Han og Linn Inger er enige om en ting: Tilhørighet er mer enn blodsbånd og et etternavn.
– Og kanskje er dette min konklusjon: Tilhørighet er et flott og viktig ord. Og det er hva jeg synes er viktigst å gi sønnen min. Jeg savner mamma, som jeg mistet for tidlig, men har pappa og en flott svigerfamilie som jeg får være en del av, sa ettbarnsmoren til Hjemmet før hun fikk vite hvem som var hennes biologiske far.
Denne saken stod først på trykk i Hjemmet 17. november, men er oppdatert med ny informasjon i april, 2024.
Denne saken ble første gang publisert 05/04 2024, og sist oppdatert 05/04 2024.
