Olaugs surrealistiske reise
Da Olaug solgte leiligheten, fikk hun en overraskelse som snudde livet hennes på hodet. Så rammet et nytt sjokk
Olaug Bakkevoll Østby er blitt viklet inn i en historie som overgår alt annet hun har opplevd. – Jeg vet ikke lenger hvem jeg er, fortviler hun
Nå i ettertid ser Olaug (83) at hun nok for raskt ble med på konklusjonene og teoriene.
– Hele min historie ble ristet i stykker i prosessen. Da bitene skulle på plass, så alt helt annerledes ut. Plutselig visste jeg ikke hvem jeg var og hva som var min sanne livshistorie, sier Olaug, som nå bor i Fredrikstad.
Det var bladet Familien som først skrev om de tre damene som på det tidspunktet, høsten 2018, var overbevist om at de var søstre selv om de aldri hadde hørt om hverandre.
Foranledningen var at hun året før solgte en leilighet i det lille tettstedet Gullspång i Sverige.
På overtakelsesmøtet møtte hun to søstre som synes hun var svært lik deres avdøde storesøster. Kunne hun være deres søsters ukjente tvillingsøster.
I artikkelen fra 2018 sto det blant annet:
«Hadde ikke de tre damene (Olaug, May-Elin Storsletten og Kari Klo, red.anm.) tilfeldigvis dumpet borti hverandre, ville sannheten om slekten aldri ha kommet frem i lyset. For ingen hadde hørt noe som kunne indikere at det fantes en stor hemmelighet. Ingen av dem hadde grunn til å stille spørsmål. Ingen lette.
Først og fremst handler historien om Olaug, født i krigsåret 1941. Hun vokste opp hos foreldrene Ida Cecelie og Waldemar Bakkevoll Pedersen i Breiviknes i Troms. Der fikk hun en god barndom.
– Sett i ettertid ser jeg at kanskje noe var litt rart, men som barn følte jeg meg elsket og sett. Jeg var mye sammen med besteforeldrene mine, som ga meg masse kjærlighet og oppmerksomhet, fortalte hun.»
May-Elin og Kari er begge religiøse. De var sikre på at det var Vårherre som sto bak. Overlykkelige over «gjenforeningen» delte de hvilken fantastisk hendelse de sto i.
– Vi har opplevd et mirakel. En stund trodde vi at det var søsteren vår, Lita, som hadde stått opp fra de døde, jublet de.
De rare tilfeldighetene
Mye talte for at ting var slik de trodde.
Olaug vokste opp i Breiviknes i det som den gangen var Ullsfjord kommune, bare fem mil fra der de to andre vokste opp, i Lakselvbukt. Deres far, Almar Olai Johnsen, var enkemann da han giftet seg med deres mor, og han hadde barn fra før. Astrid, som ble kalt Lita, var deres eldre halvsøster. Hun ble født 9. februar 1941 og døde bare 48 år gammel.
Da de forsto at Olaug kom til verden på nøyaktig samme dag som Lita, i det samme området, så de ingen grunn til å tvile lenger. Så mange tilfeldigheter som passer sammen kan ikke være tilfeldig. Alle tre tenkte dette. Til og med Olaug, som aldri hadde kjent en annen sannhet enn at hun var datter av Waldemar Bakkevoll Pedersen og Ida Cecelie Pedersen (født Nilsen), begynte å lete etter ting i oppveksten som kunne forklare det hun brått sto i.
– Vi har alle hørt om familiehemmeligheter og om barn som aldri er blitt fortalt at de er adoptert eller var plassert bort. Plutselig begynte jeg å tro at det kunne være min historie også, forklarer Olaug.
Farmoren, som i sykdomståke sa at hun ikke hørte til hos dem. Samtalen hun overhørte mellom faren og en nabo da han sa: Olaug er ikke noe vanlig krigsbarn. Følelsen av å være litt annerledes. Erindringene om en mor som ikke var veldig varm og kjærlig. Alt det tenkte hun på.
Hun stusset også over fødselsattesten, der hun har etternavnet Pedersen og faren Bakkevoll. Han hadde ikke tatt i bruk Pedersen ennå – hvorfor? Og hvorfor var dåpsattesten fra Lyngen sogneprestembete datert 1962 – da var hun jo 11 år?
Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet
Usikkerheten
I dag tenker Olaug at alle disse tingene lar seg forklare. Det var krig i Norge, og attester var ikke lett å få på små steder som Ullsfjord, der hun vokste opp. Hun tenker at en litt fjern mor ikke nødvendigvis betyr at du ikke er hennes ektefødte barn, men også at det kan være at hun var et fosterbarn.
– Helt ærlig, så vet jeg ikke sikkert om mamma var min biologiske mor, og alt dette er essensen i det jeg sliter med nå. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er, sier hun.
Men for fem år siden, da de tre damene ble hovedpersoner i dokumentarfilmen som nå i 2024 går sin seiersgang over hele verden, trodde hun mer og mer på at hun ble satt bort som nyfødt av ekteparet Johnsen, og at de hun vokste opp med og kalte sine foreldre ikke var det likevel.
– Jeg ble revet med. Kanskje la jeg sammen to og to og fikk syv. Det er vanskelig å forklare, men det psykologiske i alt som kom frem og de to andres sterke overbevisning påvirket meg til også å tro, resonnerer hun.
Den gangen virket det som en nydelig og oppsiktsvekkende historie, nesten for utrolig til å være sann.
De tre var i gang med å bli kjent med hverandre samtidig som de lette etter svar på hvorfor hun ble gitt bort som nyfødt. Faren Almar Olai var jo en elskelig pappa som var glad i barn, så på et vis var det uforståelig, også for May-Elin og Kari.
Teoriene var flere. Kunne det være at blåøyde tvillingbarn var så ettertraktet av nazistene at de skjulte at det ble født to, fordi den beryktede SS-legen Josef Mengele forsket på tvillinger og de sto i fare for å bli tatt? Eller var moren allerede da så syk at hun ikke klarte å ta vare på to nyfødte og var tvunget til å plassere bort den ene av jentene? Begge deler ga mening. Moren hadde tuberkulose og døde da Lita var bare to år gammel.
Les også: (+) Da røyken la seg, var 850 hus borte. Ett sto igjen
Uenige om DNA-prøvene
May-Elin og Kari vokste opp med storesøsteren Lita som avholdt halvsøster.
I møtet med Olaug fikk de sjokk, og de var ikke et sekund i tvil om at hun måtte være Litas eneggede tvilling. De hadde til og med samme fakter og kroppsspråk.
– Vi var så sikre at vi ikke trengte en DNA-test for å få bekreftet det, men fordi Olaug krevde det, tok vi en test alle tre. Den viste at det var halvsøsken-slektskap. Problemet er at vi ikke klarer å finne den testen igjen, så vi har ikke den å vise til. Jeg er fortsatt overbevist om at Olaug er vår halvsøster, sier May-Elin i dag.
Også da Familien skrev om dem, hevdet May-Elin noen uker etter intervjuet at DNA-testen de hadde tatt bekreftet det de trodde. Olaug fikk også vite dette, men hevder at hun aldri selv så papiret som sa det. Dette er de tre damene uenige om.
I dag er situasjonen uansett en helt annen. Under innspillingen av filmen tok de tre en ny DNA-test gjennom blodprøver, og den sa at de ikke er i slekt.
– Prøven ble tatt mens filmteamet var til stede og ble sendt til et profesjonelt laboratorium, så den må være riktig, mener Olaug.
Les også: (+) Da vi skulle fordele arven, skar det seg fullstendig mellom min søster og meg
Hun sier at hun allerede før det hadde begynt å tvile på hele historien, mest fordi de tre er så ulike som mennesker. Hun har heller aldri funnet dokumentasjon på at hun kom til foreldrene som vergerådsbarn som bitte liten.
Sant eller usant
Filmen de tre har medvirket i blir markedsført som en dramatisk dokumentarfilm om familie, hemmeligheter og vårt behov for å ha noe å tro på. Det siste, behovet for å ha noe å tro på, tror Olaug spiller sterkt inn i hvorfor det som begynte som en solskinnshistorie er blitt til en slags feide.
– Sant eller usant, virkelighet eller ønskedrøm? Vi mennesker klarer ikke alltid å skille, og det er lettere å la seg rive med og overbevise enn vi ofte tror, minner hun om.
I filmen antydes det at hun kan ha tuklet med DNA-prøven fordi hun ikke vil være i slekt med de andre to, og akkurat det føles opprørende.
– Når du tar en test som dette, kan du få to svar. Når du får svaret, må du akseptere det, selv om det ikke stemmer med din egen oppfatning og virkelighet. Om prøven hadde vært positiv og de hadde vært søstrene mine, måtte jeg ha akseptert det. Jeg kunne likevel ha valgt ikke å ha kontakt på bakgrunn av de store ulikhetene mellom oss, og det ville ikke ha opplevdes som dramatisk. Jeg var innstilt på å akseptere konklusjonen uansett hva den sa, sier Olaug.
Olaug er humanetiker og står langt fra de to andre som medvirker i spørsmål om tro eller ikke tro. Hun sier at filmen de er en del av er særdeles interessant fordi den viser menneskesinnet i all sin kraft. Ikke hele tiden liker hun seg selv eller det hun ser.
For å klare å distansere seg fra deler av innholdet velger hun for sin egen del å se på den som en slags spillefilm. Hun forestiller seg at hun spiller en rolle og ikke viser sitt sanne jeg. Isolert sett, som film, synes hun at den er genialt laget.
Les også: (+) Nordmannen forsvant inn i villmarken og ingen ventet å se ham i live igjen. 2 ½ år senere dukket han opp ...
Fortsatt merkelig
– Det som føles tøft, er det mellommenneskelige i alle retninger. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg ha forestilt meg at jeg skulle havne i en så intrikat situasjon som dette, sier hun.
Når Olaug ser på gamle fotografier av hennes påståtte eneggede tvilling, Lita, ser hun at de er like. Fremdeles synes hun det er merkelig at de ble født og konfirmert samme dag, kanskje til og med i samme kirke.
– Men barn fødes på samme dag og har samme etternavn uten at det betyr at de er søsken. Noen ganger kan flere oppsiktsvekkende tilfeldigheter være det motsatte av det man tror, sier hun.
Hvem er Olaug? Hva er den sanne historien om meg? Det tenker 83-åringen mye på nå. Frem til hun ble kjent med de to søstrene med pikenavnet Johnsen, May-Elin og Kari, lurte hun aldri på dette. Hun var sikker på at hun kjente sin historie.
– Jeg har planer om å ta en DNA-test for å se hvem som dukker opp som slekt gjennom en slektsgranskingsportal, og har søkt min gamle kommune om innsyn i mine papirer. Hvis jeg var et såkalt vergerådsbarn (fosterbarn), skal det stå i arkivene. Kanskje får jeg svar til slutt. Jeg utelukker ikke muligheten for at min mor het Ida og min far Waldemar, slik papirene sier, og kanskje ville det ha føltes aller best, konkluderer hun.
Forstår Olaug
May-Elin, som fortsatt tror at Olaug er enegget tvilling til hennes avdøde halvsøster Lita, sier hun forstår at møtet med henne og søsteren Kari må ha vært rystende for Olaug.
– Jeg har sympati med henne fordi vi snudde opp ned på virkeligheten hennes. Når det er sagt, så trenger jeg ingen DNA-test for å tro det jeg tror, sier hun.
Regissør Maria Fredriksson, som høster applaus verden over for filmen om de tre kvinnene, sier:
– Med denne filmen forsøker jeg å vise hvordan sannheten med stor S ikke alltid finnes, at det som regel finnes flere versjoner – og at tro er så viktig for de fleste av oss, enten den kommer i form av religion eller andre ting. Jeg har ikke lyst til å si hva jeg personlig mener om DNA-testene, denne historien handler ikke om hva jeg tror, men hva de menneskene jeg har fulgt tenker. Men det jeg kan si, er at jeg ikke tror at noen har gått inn for å lure eller svindle noen andre, hverken den ene eller andre veien. Olaug, May og Kari er alle gode mennesker, men de har helt ulike syn på verden og hvordan den skal tolkes.
Dokumentarfilmen «Mirakelet i Gullspång» går på kinoer over hele Norge og har høstet strålende kritikker.
Denne saken ble første gang publisert 22/03 2024, og sist oppdatert 10/04 2024.
