Korps 17. mai
Ingvild tar et oppgjør med korpsmyter: – Mange kvier seg
Ni år gammel møtte Ingvild opp til sin første korpsøvelse. Det ble starten på et langt liv med korps, både som utøver og som korpsmamma.
Ingvild. Foto: Oddvar Tveito
– Korps er ikke bare musikk, det er nærmest en livsstil, sier Ingvild Amble (60).
Hun stiller opp på korpsøvelse hver uke med tverrfløyten sin, for korps er så mye mer enn Gammel Jegermarsj og 17. mai-tog.
Korps er fellesskap, vennskap, samhold og mestringsfølelse. Og, ikke minst, mye variert musikk.
– Folk flest ser og hører korpsene på nasjonaldagen, og mange tror nok at det er det vi driver med – marsjer og spiller nasjonalsanger. Sannheten er at vi spiller alt mulig annet. Så tar vi frem marsjene og «Ja, vil elsker» rett før 17. mai. Men det er hyggelig å synes blant folk, da.
Ingvild er et menneske som utstråler engasjement og energi, klærne er fargerike og latteren sitter løst. Hun framsnakker gjerne sin glede over å være med i korps, og innrømmer at hun har en tendens til å gå all in for det hun starter på.
Dette gjelder også kjærligheten til korps og musikk, både som musikant og som korpsforelder.
– Jeg elsker å se barn og unge vokse inn i rollen sin. Når de mestrer og begynner «å ta plass», og da særlig de som i utgangspunktet er beskjedne. Spillingen gjør dem tryggere og mer frigjorte. Musikk kan ha den effekten på mennesker, spesielt når de har gode dirigenter og miljøet rundt bakker dem opp.
Hun legger til at det å spille sammen gjør musikantene gode til å samarbeide.
De må lytte til hverandre og spille sammen for at det skal bli bra. Det er gøy å være med på å skape premissene for at barna lykkes, sier hun.
Les også: Beate Eriksen om ektemannen Toralv Maustad: – Toralv vil alltid være med meg
Korpsmamma og nye vennskap
Nå er Ingvilds barn for lengst ferdige med skolekorps. Men musikk- og spillegleden har de fortsatt – hver på sin måte.
Da Ingvilds sønn kom hjem i andre klasse og fortalte at han skulle begynne i korps, ble Ingvild overrasket. Og litt skremt.
Hun hadde hørt de samme ryktene som mange andre – om dugnadsmarerittet. Hun og ektemannen så på hverandre og tenkte: Orker vi dette?
Det orket de. Unge Carl August ble musikant i skolekorpset, og dermed løftet han sin mors musikkinteresse til et nytt nivå. Hun ble korpsmamma. Senere fulgte datteren etter broren inn i korpset. Da ble engasjementet dobbelt, men fortsatt minst like gøy.
– Jeg har lett for å engasjere meg, og i skolekorpset fikk jeg mulighet til å bidra sammen med mange flotte mennesker. Det var lett å gå inn i ulike styreverv. I foreldregjengen ble det skapt nye vennskap, som jeg sannsynligvis har livet ut.
l I 1901 kom det første guttekorpset.
l Ikke før i 1956 fikk norske jenter formelt adgang til å delta i skolekorpsene.
l I dag spiller cirka 70 000 barn, unge og voksne i korps, det er 23 prosent av folk mellom 46 og 66 år, og hele 5,4 prosent av pensjonistene.
l Norge er det landet i verden med flest aktive korpsmusikere i forhold til folketallet.
Når ungene er blitt store, og alle aktivitetene som følger med dem tar slutt, kan det oppstå et stort tomrom, både sosialt og fysisk. Det er lett å bli sittende fast i det tomrommet. Ingvild valgte å bevege seg videre inn i den voksne korpsverdenen.
– Mitt engasjement for korps har vært på flere plan. Som ung ga det meg et musikalsk fundament og mestringsfølelse, ved siden av musikkgleden. Da barna begynte i skolekorpset, ga det meg en gjeng entusiastiske foreldre som jobbet for at barna skulle trives og få musikkglede. Når foreldrene har det bra, har også barna det bra. Det er viktig å tenke på for skolekorpsene.
Ingvild var 49 år da hun for alvor begynte å spille i voksenkorps. Etter en pause på 32 år. Det ble en bratt læringskurve. Å spille et instrument viste seg å ikke være helt som å sykle. Hun tok korpsgleden sin til et nytt nivå. Fløyten hadde støvet ned, men nå fikk den nytt liv. Hun ble musikant igjen.
Et rent overskuddstiltak
– Korpset er et rent overskuddstiltak for meg. Vi bruker fritiden på dette, og da må det være gøy, sier hun.
– Der jeg merker at alderen bidrar til at jeg stagnerer, som for eksempel i en del fysiske aktiviteter, ser jeg at jeg fortsatt har fremgang når jeg spiller. Jeg tror faktisk jeg er blitt litt bedre for hver øvelse. Bare det å kjenne på progresjon er kjempegøy.
Ingvild er faktisk så glad i korps at hun ikke bare er med i ett voksenkorps, men i to. Hun spiller i Grav musikkorps og Sandvika musikkorps – begge holder til i Bærum.
Hun drar like godt også på korpskurs om sommeren. Fem dager hver sommer tilbringer hun på en folkehøyskole, sammen med over 70 andre gærne kopsentusiaster og en sprudlende dirigent. Spillingen er blitt hennes form for mindfulness, og hun snakker om korpsøvelsene som en ukentlig nullstilling.
– Hverdagene med jobb som kommunikasjonsrådgiver i Statens vegvesen er nokså travle, På øvelsen kan jeg senke skuldrene, og der må jeg puste riktig for å få klang i fløyta. Det er jo sunt. På øvelsene er det andre som bestemmer hva jeg skal gjøre. sier Ingvild. Hun understreker at gode og engasjerende dirigenter er viktig for å holde motivasjonen oppe, og for at korpset skal ha fremgang.
Og hun legger til: – Vi er velsignet med gode dirigenter i begge korpsene jeg spiller i.
Les også: (+) Da mannen min holdt tale for meg på 50-årsdagen, skjønte jeg at noe var veldig galt
Vil knuse dugnadsmyten
En annen ting som ligger hennes hjerte nær, er å knuse myten om det er så mye dugnad i korps.
– Mange kvier seg for å sende barna på korps. At dette er så slitsomt er blitt en seiglivet myte, sier Ingvild, litt oppgitt.
– Denne myten får mange foreldre til å holde igjen når barna vil begynne i korps. Det er leit. Dessuten er det feil. Mange blir overrasket over at det er mindre dugnad i korps enn i andre aktiviteter, sier Ingvild.
Hun understreker at dugnader ikke er noe som er forbeholdt korps.
– Og mens man i andre klubber og lag må selge lodd og kakebokser på dørene i nabolaget, samler korpsene hele foreldregjengen til en gedigen «happening», der man er sammen, blir godt kjent og gjør gode penger på noe så samfunnsnyttig og trendy som gjenbruk. Loppemarked er ikke bare slit, det er også mye latter, engasjement og samhold. Mer moro enn slit, faktisk. Men det handler selvsagt om ens egen innstilling, sier Ingvild og legger til at det tross alt en tidsbegrenset aktivitet – en helg.
Den viktige kaffepausen
I musikkorps-verdenen er det noe som kalles kaffekorps, der noen musikanter kommer på korpsøvelsene nesten like mye for kaffepausene som for å spille.
Ingvild mener at det gir et godt bilde av mangfoldet i korpsverdenen, og av fellesskapet og vennskapene som oppstår når nettopp pausene blir en suksessfaktor. Hun mener at vi trenger dem som bidrar til det sosiale miljøet.
– For å skape god musikk, er vi avhengig av det sosiale og å være trygge på hverandre. At folk deltar av ulike grunner skaper dynamikk i gruppen. Og så er det jo noen av oss som ikke klarer å holde munn i to timer i strekk – vi må ha skravlepausene så vi ikke forstyrrer så mye når vi skal spille, ler Ingvild.
Les også: Slik vasker du bunadskjorten: Unngå disse feilene
Konserter med quiz og mordmysterier
Mange spiller i korps der målet er å delta i NM og andre konkurranser. Det gjør ikke Ingvild, for henne er det viktigste at det er morsomt å spille.
– Som musikant i et voksenkorps får jeg bruke kreativiteten min på stadig nye måter. Sammen lager vi underholdende konserter. Vi har blant annet spilt quizkonsert med Ivar Dyrhaug som quizmaster. Det var en del jobb i forkant for å lage oppgavene, men det var absolutt verdt innsatsen.
De har også hatt krimkonsert, der publikum skulle løse en mordgåte.
– Der var det også noen som gjorde en skikkelig jobb i ukene før konserten. Vi hadde besøk av både Poirot og Fader Brown. Og inspector Clouseau, selvsagt. Og Jessica Fletcher. Alle spilt av musikantene selv. Til stor jubel fra salen.
Ingvild forteller at korpset har fått mange positive tilbakemeldinger på de morsomme vriene på konsertene, noe som igjen gir den viktige mestringsfølelsen.
– Øvelsene og konsertene gir masse energi. I det ene korpset sitter jeg også i styret, og får være litt ekstra pådriver for å få ting til å skje. Det er nok litt viktig for meg, jeg er vel slik skrudd sammen. Men det aller viktigste er å kjenne gleden av å skape noe sammen. Når vi starter på nytt repertoar går det ofte et sukk gjennom korpset. Det høres ofte ille ut, og vi tror ikke vi kommer til å få det til. Men så blir det bra likevel. Da er det skikkelig moro.
Denne saken ble første gang publisert 30/04 2024, og sist oppdatert 30/04 2024.
