Livsfarlige vaksine-nektere
Johnny Haglund møter cowboyene på Colombias endeløse sletter
Vaksinemotstanderne har fire ben og voldsomme krefter. I et avsides hjørne av Colombia jobber hardbarkede cowboyer med å få tildelt 600 kveg hver sin sprøyte. Om moderne tider har ankommet disse strøkene, er arbeidet som for flere tiår siden. Og langt fra risikofritt.
Heten, støvet, sola, de enorme grønne slettene og den evige blå himmelen. Eksotisk for en nordmann, men de 40 cowboyene som jager hundrevis av halvville okser gjennom landskapet, deler neppe den oppfatningen.
− Vi dro ut klokken fem i dag tidlig, hoier en svett og tydelig sliten Gilbert fra hestesalen.
Kutter hornene
Han veiver med armene i et forsøk på å jage en illsint okse inn i en innhegning. Han får hjelp av 18 år gamle Javier. Unggutten er til tross for sin alder allerede en dreven cowboy. Heldigvis. For Javier har gått av hesten og beveger seg til fots. Og oksen angriper. Automatisk spretter Javier opp på gjerdet, men oksen er raskere. Gutten rekker ikke å komme helt over før oksen kjører hodet inn bena hans.
− Der ser du en av grunnene til at vi kutter hornene på disse dyra, gliser Gilbert gjennom støv og støy.
Villige til å drepe
Etter å ha stanget gutten i beina, snur oksen og gir 18-åringen like godt et spark med bakbenet også. Men, tydelig smerte til tross, den unge cowboyen bare rister det av seg. Denne gang. For det går ikke alltid bra.
− Det hender disse innbitte vaksinemotstanderne klarer å knekke både armer og ben på oss, gliser Javier et minutt senere, og legger til;
− Disse beistene er villig til å drepe for å unngå sprøyta.
Unggutten trekker munnbindet tilbake foran munn og nese og fortsetter jobben sin i det sola begynner å farge landskapet gyllent.
Arven etter bestefar
Disse store slettene, ikke langt fra grensen mot Venezuela, har vært tumleplass for cowboyer, kveg, hester, Don’er, mektige rancheiere og alt annet som hører kvegdrift til, i flere tiår. Men tidene har forandret seg.
− Da min bestefar kom hit for over 60 år siden, var det nesten øde her, forteller Hugo Tovar.
Hugo eier El Boral, en ranch med 30 kvadratkilometer beitemark og mer enn 1500 kveg. Han har en svær ranch med mange bygninger, samt et hus i hovedstaden Bogota. I forhold til sin bestefar, er han likevel bare en smågutt.
− Min bestefar eide 200 kvadratkilometer land, hadde 20 000 kveg og 5000 hester, smiler han og forklarer at den gang var det ingen klare grenser mellom de enorme eiendommene.
− Har dyrene mat og vann nok, har de ikke behov for å forflytte seg. Den gangen var det slik at områdene dyrene til bestefar gresset på, ble hans eiendom. Eiendommene ble bare en skisse på et ark, men noe alle disse gamle cowboyene respekterte.
Med tiden vokste flokkene, og under tørkeperiodene i februar og mars begynte dyrene å legge ut på vandring for å finne mat. Men gjerdene kom først da de opprinnelige kvegeierne forsvant og arvinger tok over, i følge Hugo.
− De var ikke like tillitsfulle overfor sine naboer som gamlegutta, ler Hugo og drømmer litt.
Ikke fattige
Hugo sitter i midten sammen med sine to eldste barn. Hans yngste datter er i Europa, og nylig var Hugo og kona i Göteborg.
− En kjedelig by, sier han;
− Det skjedde jo ingenting der.
Hugo forteller at han har 1500 kveg på sin eiendom, men han eier kun rundt halvparten.
− Jeg eier alle kuene og kalvene. Oksene eier Don Julio.
De to jobber på en måte for hverandre og med hverandre. Uansett, begge mennene er gjestfrie, enkle og hyggelige karer.
− Her i cowboyland vet vi at om jeg hjelper deg i dag, kan det godt være at jeg trenger din hjelp i morgen, forteller Hugo og understreker at å være grei mot andre mennesker er en medfødt egenskap for folk i disse traktene.
Tusen dyr
For det må ha vært en fantastisk tid da bestefaren hans var en ung mann. Den gang var det hverken veier eller strøm. All transport ble gjort på hesteryggen, og særlig indikerte kvegsalget hvor avsides og isolerte disse slettene engang var.
− Da min bestefar, og min far i hans yngre dager, skulle frakte kveg til dyremarkedet, måtte de ri 25 dager eller mer – én vei.
Hugo forteller at det kunne være en kvegflokk på tusen dyr, samt flere titalls cowboyer. De sov under stjernehimmelen og satt i salen ti–tolv timer hver dag.
« Disse beistene er villig til
å drepe for å unngå sprøyta.
Da bestefaren ble borte, ble hans «hato», eiendom, delt opp flere områder og fordelt til Hugos far og hans brødre. Deretter gikk det videre i arv til barnebarn.
− Mye er annerledes enn da min bestefar bodde her, medgir Hugo. Men i dag er det fortsatt ikke mobildekning i disse himmelstrøkene.
− Cowboyene finnes fortsatt, og de er like tøffe nå som den gang.
Bortsett fra en liten detalj, og den kom med pandemien.
Praktisk talt ville
600 okser skal vaksineres i løpet av få dager.
− I august 2018, ble munn- og klovsyke offisielt erklært utryddet fra Colombia, forteller sjefen for alle cowboyene, Don Julio.
For å holde denne, og andre kvegsykdommer i sjakk, må dyrene vaksineres to ganger i året, forklarer han.
Først må dyrene letes opp der ute på slettene, deretter må de jages tilbake til innhegningen. Så sorteres og sluses dyrene inn i en trang grind – én etter én. Og fordi disse dyra lever store deler av livet ute på slettene uten å se et eneste menneske, er de nesten ville – og derfor redde for mennesker. Og de er store. Noen også sinte. Men jobben må gjennomføres, skal dyrene holde seg friske.
Munnbind?
Til jobben brukes menn som nærmest er født og oppvokst med hest mellom beina.
− Hver cowboy har fire hester. Vi rir kun hingster, ingen hopper, forteller Don Julio.
Fordi cowboyene har lange og harde dager, er de nødt til å bytte hest flere ganger hver dag. I hvert fall under den hektiske vaksineperioden.
« Hører du «Plystrer’n»
og forsøker å plystre tilbake
i samme tone, dør du.
Og gutta utsetter seg for fare. Akkurat som i gamle dager. Bortsett fra at nesten alle bruker munnbind. For en utenforstående er det i disse dager lett å forstå, for det er selvsagt med tanke på smitte. Eller?
− Nei, det er for å holde støvet ute, påpeker Gilbert med et smil. Så lader han en ny sprøyte.
Blodig motstand
Vaksineprosessen er ikke like enkelt som å gi nordmenn en koronavaksine. Og i hvert fall ikke like ufarlig. De fleste dyra vil på død og liv ikke ha sprøyten. Derfor kan det også virke usedvanlig brutalt hvordan kveget blir behandlet.
De blir tvunget inn i vaksine-båsen. Her settes to sprøyter, samtidig som horn på mange blir kuttet med en svær tang. Det er vanskelig å vurdere om det gjør vondt eller ei, men blodet spruter. Blør gjør også sår og flenger dyrene får som følge av at de presses inn i disse båsene.
Men straks de er ute igjen, virker de overhodet ikke skadet eller redusert.
− De tåler mye, mye mer, påpeker Gilbert og hevder gutta er svært forsiktig med dyrene.
− Det er kveg vi lever av her i ødemarken, og vi har ikke råd til å miste ett eneste dyr, påpeker han.
Kvegtyver
I områder med store, folketomme sletter og masse kveg, er det selvsagt umulig å komme utenom kvegtyver. Også her, men ikke i samme skalaen vi nordmenn kanskje forbinder med gamle John Wayne-filmer.
− Det har forekommet kvegtjuveri, men er uhyre sjeldent i disse strøkene, forteller Heiler Orop. Han eier og driver ranchen Trinidad, som ligger «like ved» El Boral. I disse strøkene betyr det en halvtimes biltur.
Heiler driver i litt mindre målestokk enn Hugo, og har «kun» åtte kvadratkilometer eiendom, 300 kveg og 30 hester.
− Det som skjer innimellom, er at vi finner en død okseskrott liggende ute på slettene, fordi noen rett og slett har drept dyret for å få mat, forteller han.
Plystrer'n
Og fordi områdene er så enorme, kan skrotten godt være to år gammel. Men om Heiler ikke frykter kvegtyver, frykter han noe helt annet; Plystrer’n.
− Om nettene ute på slettene, langt fra folk flest, når vi er ute for å samle kveg, hender det vi hører en plystrelyd, forteller Heiler. Men han vil ikke forsøke å imitere lyden.
− Hører du «Plystrer’n» og forsøker å plystre tilbake i samme tone, dør du, hevder cowboyen og finner frem gitaren.
− Synge derimot, det er viktig, gliser han og forteller at når han er ute på slettene, synger han for dyrene sine om kvelden.
− Da blir de rolige, hevder han og avslutter med en cowboyvise i det nok en lang dag er over her i Colombias cowboy-land.
Cowboyene
Hver hato har stort sett sine egne cowboyer som jobber her hele året.
En hato er i dette tilfellet den opprinnelige eiendommen til de gamle cowboyene − før eiendommen ble delt opp og gitt til arvingene.
De mindre rancheierne pleier å leie inn cowboyer når de trenger dem, stort sett i november og desember, samt om våren. I begge perioder skal kveget samles og vaksineres.
Cowboyene har ofte selv et stykke land de har kjøpt billig av rancheieren. Det kan være en kvadratkilometer stort med et hus på. Når de ikke vaksinerer kveg, gjør de annet forefallende arbeid som å fikse gjerder, hugge trær og trene hester.
Tidligere gikk alle cowboyene barbent. Mange gjør det fortsatt. Fordi de ofte jobber i gjørme og støv om hverandre, er det lettere å være barbent, hevder de. Men samtidig; det finnes en rekke giftige slanger her – blant annet kobra. Og uten sko er cowboyene selvsagt mer utsatt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 13 2022
Denne saken ble første gang publisert 09/03 2022.
