Valgte dyr fremfor barn
Jenny og Thomas valgte dyr foran barn
– Våre foreldre har fått beskjed om at de kun får barnebarn med pels og fjær, sier dyrevennen Jenny på Askøy utenfor Bergen. Hun og mannen Thomas har 67 dyr boende hos seg.
Askøy: Hos Jenny Micko på Askøy Dyrefristed kan hønene få implantat, spille egenkomponert pianokonsert og spise friske urter, oppkuttede grønnsaker og lune egg. Hønene deler stedet med til sammen 67 andre dyr.
– Min mann Thomas og alle dyrene er min familie. Dyrene skal få bo her med oss helt til de en gang vandrer ut av livet, sier Jenny som kom til Bergen fra Sverige for 20 år siden. Med på lasset fulgte tre katter.
– Jeg har alltid hatt stor kjærlighet for dyr. Det virker som om dyr som trenger hjelp, tilfeldigvis kommer i min vei, sier Jenny som trivdes godt i Bergen. Spesielt etter at kjærlighet på et mer menneskelig plan også dukket opp.
– Etter noen år i Bergen møtte jeg Thomas Methlie som i dag er min mann. Han støtter og hjelper til med dyrene og er enig med meg i at vi lever drømmelivet.
Les også: Bent Høie om livet og kjærligheten
Drømmen om et fristed
Jenny forteller at hun ikke alltid har ønsket å bo på landet sammen med dyr. Da hun var 20 år, var tanken på å bo på landsbygda nærmest utopisk.
– Men jeg kom stadig i kontakt med dyr som led, og etter hvert ble tanken på å etablere et sted for de dyrene som ingen andre ønsker, stadig sterkere. Jeg visste at jeg kunne gi dyrene godt stell og god pleie så lenge de levde.
I juli 2019 startet derfor Jenny og Thomas stedet Askøy Dyrefristed. På ett år steg antall dyr fra 30 til nærmere 70 dyr.
– Alle dyrene skal følges opp, og det er viktig at de trives her. Med 70 dyr tror jeg grensen nå er nådd. Bare morgenstellet tar to timer. Noen av dyrene skal i tillegg ha medisiner, som katten Bror. Han må få tilført insulin to ganger daglig på grunn av diabetes.
Jenny får dyr fra privatpersoner og organisasjoner de samarbeider med, men det hender også at veterinærer tar kontakt for å få plassert dyr som trenger hjelp og pleie.
Biblioteket ble bur
Jenny arbeider som frilansjournalist og forfatter. Det gir henne anledning til å jobbe hjemmefra.
– Det er et stort pluss når vi har så mange dyr som skal ha mat og omsorg, sier Jenny som fikk oppfylt drømmen sin om et eget bibliotek.
– Ja, jeg har fått biblioteket, ler hun og peker inn i en del av stuen. Her er bøkene på plass i bokhyllen, men gulvet er derimot dekket med høy og diverse bur. Rundt omkring i rommet hopper kaniner med lange ører, og borte i en krok ligger et pinnsvin i dvale.
Les også: «Har du en hageflekk å låne bort?» skrev Linda (30) på Facebook. Det ble starten på et eventyr
Ingen egne barn
Jenny og Thomas har sagt nei til egne barn.
– Folk mener våre dyr er bortskjemte. Ja, det kan så være, men dette er våre barn. Vi har valgt et liv uten menneskebarn. Dette har både Thomas og jeg vært enige om helt fra starten av. Jeg pleier å si: «Våre barn har pels og fjær», sier hun og ler.
Jenny synes det er fint at dagens samfunn respekterer en avgjørelse om å leve uten barn. Det har skjedd en utvikling når det gjelder hvordan samfunnet forventer at kjernefamilien skal være.
– Tidligere var det jo nesten umulig å si at du ikke ønsket barn uten å få korreks eller andre former for reaksjoner fra familie og venner. Våre foreldre har fått beskjed om at de kun får barnebarn med pels og fjær. Det har de akseptert.
Les også: Jannicke overrasket ektemannen med skitur til Østerrike. Det ble den siste gaven hun ga ham
Gjør meg friskere
Det er mye arbeid å ivareta så mange ulike dyr. På den over fire mål store tomten står det små hus spredt rundt omkring. Hus med høner, haner, duer, pinnsvin og kråker i. Geitene har fått sin egen del av plassen.
– Jeg er mye ute og arbeider hver eneste dag, uansett vær og vind. Dyrene krever ikke bare mat og stell, men også kos og aktivitet. Jeg vil faktisk påstå at dyrene holder meg frisk, både mentalt og fysisk. Det gir en ufattelig glede å se gleden dyrene viser når jeg kommer, sier hun.
Arbeidet tar mye tid. Når hun en sjelden gang kan sette seg ned i fred og ro, da skriver hun. Akkurat nå skriver hun seriebøker. I disse skrivestundene kan det godt hende at en høne spankulerer forbi på det store stuebordet som er Jennys skrivebord.
Romantikk i duehuset
Jenny hadde ingen kunnskap om fugler før hun tok imot både høner og duer. Lærings-kurven har vært bratt, men i dag er Jenny skikkelig betatt av fugler.
– Jeg falt pladask for duene og kan nå trygt betegnes som «duemamma».
– Duene har stor personlighet og er i utgangspunktet trofaste, men det hindrer dem ikke fra å kurtisere. Han der har jeg døpt Paloma, men han burde egentlig hatt navnet Casanova. Han er en mester i å flørte. Her har faktisk menn noe å lære, sier hun og ler mens «Casanovaen» kaster seg ut fra vaglen og gjør
et svalestup foran de andre duene.
Inne i ett av de to hønsehusene står et lite, rødt piano. Hanen Preben spankulerer over tangentene og de spinkle lydene brer seg i rommet.
– De elsker Beethoven, ler Jenny.
Les også: Lill-Tove møtte drømmemannen. Men hemmeligheten han bar på, skulle endre livet hennes for alltid
Eksklusiv meny
I en annen ende av den store eiendommen står hønsehuset som kalles «Huset for de skjøre». Der bor «Kristin» som kom fra en privatperson.
– Kristin har en mye mindre kam enn de andre hønene, det er fordi hun har et hormonimplantat. Dette implantatet forhindrer produksjon av egg. For Kristin er dette ensbetydende med liv. Hos henne satte egget seg fast på veien ut i rugekassen.
Jenny mener dyr har krav på like god kost som mennesker, og hønene i huset nyter godt av matmor Jenny sin daglige meny.
– De får friske grønnsaker og urter. Siden vi har noen høner som kan verpe egg. står det også ofte lune egg på dyremenyen. Det de gir, får de tilbake.
Gravplass
Fristedet på Askøy har selvsagt også egen gravplass for dyrene på eiendommen. Den første hønen som døde, ble kremert.
– Dessverre kan vi ikke kremere alle. Det blir for dyrt, sier Jenny.
Oppe i annen etasje på TV-rommet bor seks eldre kattedamer. Den eldste, Thea, kom til Askøy da matmor døde. I underetasjen bor seks tidligere gatekatter. Mellom vaskemaskiner og tørketromler ligger katteleker. Kattestativ strekker seg fra gulv til tak. Alle kattene er innekatter, men har flere rom til disposisjon og kan lufte seg i luftegården utenfor.
– Her har jeg tenkt at vi skal bygge et tårn slik at kattene kan nyte utsikten mot fjord og fjell, forteller hun og ler. Det mangler ikke på ideer der i gården.
Les også: Nina fant drømmemannen etter to ekteskap: – Det livslange ekteskapet er ikke for alle
Takknemlig for støtte
Det koster å drive fristedet, og Jenny og Thomas er avhengig av hjelp.
– Vi bruker en stor del av hva vi tjener på dyrene og gården. Vi har også noen sponsorer.
I tillegg er vi svært aktive på sosiale medier. Både fordi vi ønsker å dele vår og dyrenes hverdag med følgere, men også fordi vi på den måten får støtte til vårt arbeid.
Da Askøy Dyrefristed ble en formell organisasjon, kunne Jenny og Thomas tilby en fadderordning for folk som vil hjelpe.
– Jeg blir glad i hjertet når folk verdsetter det arbeidet vi gjør, sier Jenny som presiserer at gården ikke er en besøksgård.
– Vi får ofte henvendelser fra folk som ønsker å besøke oss, men dessverre kan vi ikke ta imot besøk. Vi gjør dette utelukkende for å beskytte de dyrene vi har. Så å si alle er litt skjøre fordi de har levd et hardt liv før de kom hit til oss, sier Jenny som ser lyst på fremtiden, og som er en ukuelig optimist med stor tro på det arbeidet hun gjør.
– Dette er mitt liv. Nå har jeg fått drømmehuset, jeg har drømmejobben og sist men ikke minst drømmefamilien.
Denne saken ble første gang publisert 08/04 2021, og sist oppdatert 08/04 2021.
