Italias statsminister ble henrettet av venstreradikale terrorister

Jussprofessoren Aldo Moro ble statsminister i Italia for første gang i 1963. Han representerte partiet Democrazia Cristiana i en sentrum-venstre-koalisjon som regjerte frem til 1968. Italia var preget av kaotiske politiske tilstander og inflasjon, og på 70-tallet økte uroen, ikke minst med bidrag fra den marxist-leninistiske terrororganisasjonen Røde Brigader (Brigate Rosse).

I 1974 kom Moro igjen til makten, og tok sikte på å etablere en koalisjon som skulle ha bred legitimitet i et splittet Italia. I mars 1978 lå det an til at han skulle lykkes med et historisk kompromiss, kalt «Compromesso storico», mellom kristendemokratene og kommunistpartiet PCI (Partito Comunista Italiano).

Om morgenen 16. mars 1978 forlot han leiligheten sin i Via Fani i Roma. Det tegnet til å bli en historisk dag. Hans drøm om en bred og samlende koalisjon var i ferd med å realiseres, og Moro skulle til Nasjonalforsamlingen for å danne ny regjering der kommunistene var med for første gang siden krigen.

Koalisjonen var kontroversiell. For høyresiden var det uholdbart med kommunister i regjeringen. Heller ikke Røde Brigader var fornøyde. Deres mål var å oppnå makt ved hjelp av vold og væpnet revolusjon, ikke borgerlige kompromisser.

For «folkedomstol»

Moro kom aldri frem til parlamentet 16. mars 1978. Like etter klokken ni om morgenen ble den svarte Fiat-limousinen til Moro og Alfa Romeo-en med livvaktene angrepet av flere personer med maskinpistoler. Da angrepet var over, var Moros privatsjåfør Domenico Ricci død. Det samme var de fire livvaktene. Statsministeren selv var bortført.

I to dager forholdt kidnapperne seg tause mens tusenvis at politimenn søkte etter ham. Så kom en kunngjøring via avisen Il Messaggero: Røde Brigader påtok seg ansvaret for drap og bortføring, og gjorde det klart at Moro ville bli fremstilt for en såkalt «Folkets domstol». Sammen med brevet lå et bilde av en medtatt Moro under brigadenes flagg.

Moro ble holdt fanget i en liten celle innredet i Via Montalcini sør i Roma. Der ble han voktet av flere terrorister ledet av Mario Moretti, som var den eneste av terroristene som snakket med Moro. Moretti hadde vært Brigade-medlem siden 1971, og hadde rykket opp i systemet etter at mange av de førende medlemmene var blitt arrestert.

Trodde på løsning

Moro skal i begynnelsen av fangenskapet hatt stor tro på forhandlinger og frigivelse. Det tydet de første brevene på. Etter cirka to uker i fangenskap fikk han lov til å kommunisere med familie og venner. I realiteten var han isolert og alene. For hverken kommunistene, innenriksminister Fransesco Cossiga eller mangeårig statsminister Giulio Andreotti, ville forhandle med terroristene.

Kidnappingen av Moro har vært gjenstand for konspirasjoner og spekulasjoner. I 2008 skrev blant annet The Telegraph at den amerikanske utsendingen og gisselforhandleren Steve Pieczenik hadde innrømmet involvering i Moro-affæren.

Pieczenik skal ha blitt sendt til Italia av Carter-administrasjonen da Moro ble kidnappet, og skal ha spilt en rolle i strategien med å nekte å forhandle med kidnapperne. Bakteppet var Den kalde krigen der Italia var et viktig NATO-medlem. En regjering med kommunister i fremtredende NATO-land, var ikke ønskelig.

Desperat etter resultater

Til sammen skal Moro ha skrevet 86 brev til familie, politikere og paven mens han satt i fangenskap. Tonen skal ha blitt stadig mer desperat og anklagende etter som tiden gikk. Kidnapperne på sin side forfattet ni kommunikeer.

Etter cirka 30 dager kunngjorde kidnapperne at avhørene av Moro var avsluttet, og at han var funnet skyldig og dømt til døden av terroristenes «folkedomstol».

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Noen dager senere, i det åttende kommunikeet, kom så beting­elser for løslatelse av statsministeren: 13 medlemmer av Røde brigader som satt fengslet i Torino måtte settes fri. Lederen for det sosialistiske partiet, Benedetto «Bettino» Craxi, ønsket forhandlinger, men han hadde liten støtte.

De toneangivende kreftene sto steilt på holdningen: Ingen forhandlinger. I desperasjon etter å oppnå resultater, henvendte ­lederen for kidnapperne, Mario Moretti, seg direkte til Moros hustru Eleonora: Moro ville bli frigitt mot løslatelse av én av de fengslede Brigade-medlemmene. Hun tok sporenstreks kontakt med partiledelsen, men talte for døve ører.

Skutt i bagasjerommet

9. mai 1978, 55 dager etter kidnappingen, ble liket av Aldo Moro funnet i bagasjerommet på en ­Renault 4 som sto parkert i Via Caetani, sentralt i Roma. Moro var likvidert på kloss hold, og skal ha blitt funnet med 11 kuler i kroppen.

I årene etter Aldo Moros død, ble flesteparten av de skyldige ­arrestert og dømt til lange fengselsstraffer. Hovedmannen, ­Mario Moretti, innrømmet å ha drept Moro. Politikeren ble skutt mens han lå i bagasjerommet på Renaulten. Moretti fikk i 1981 en dom på seks ganger livstid.

Mange av gjerningspersonene, inkludert Moretti, ble innvilget ulike former for amnesti. I 2018 var Agnese Moro, datter av Aldo Moro, i offisiell dia­log med blant annet Adriana Faranda, en av Brigade-medlemmene som var ansvarlig for farens kidnapping og senere henrettelse.