Ingrid Wigernæs’ eventyrlige liv
Legenden Ingrid (93) synes oppriktig synd på dagens utøvere
Ingrid Wigernæs var en hovedpersonene bak kvinnenes langrennsuksess i Norge på 1960-tallet. Hun ser tilbake på livet med et smil, men synes oppriktig synd på dagens utøvere.
Det er så stort, og det er absolutt vanskelig å tro å skjønne at noe slikt skulle hende meg. Et sjokk, må jeg kalle det. Et absolutt sjokk, innrømmer hederspersonen selv.
Med stortingspresidenten, idrettspresidenten og skipresidenten til stede ble Ingrid Wigernæs (93) den 18. september høytidelig slått til ridder av 1. klasse St. Olavs Orden. Samtidig ble en statue av skidronningen avduket i hjembygda Hemsedal.
Vi møter henne hjemme på Hemsedal, en ukes tid før tildelingen. Den blide, klokkeklare damen som tar imot oss, kan skilte med utallige medaljer fra skisporet på 1960-tallet. Hun har veggene fylt med bilde av barn, barnebarn og gode minner fra en spennende skikarriere.
I november i fjor flyttet hun tilbake til Hemsedal etter et helt liv i Oslo.
– Midt i blinken, det er det. Det er hjembygda mi, da. Det har vært ønsket mitt hele tida. Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg var i en litt annen forfatning. Men å komme hit var det beste som kunne hende meg, sier 93-åringen.
Les også: (+) Mammas grufulle hemmeligheter: – Ikke spør, det er verre enn du tror
Vilter som barn
Allerede som 14 åring flyttet hun til Oslo for å gå på handelsskolen. Hun ble altså værende i hovedstaden i nærmere 80 år. Men hun ville tilbake. Barndommens minner i vakre Hemsedal lever i beste velgående.
– Jeg har hatt en barndom som ikke kan sidestilles. Vi hadde det så hyggelig, så trivelig. Med alle ungene i grenda vår, smiler hun.
Så fort de var ferdig med skolen og lekser og hadde hjulpet til litt hjemme, var
de ute og traff alle de andre ungene i området.
Ingrid Wigernæs
✿ Tidligere langrennsløper og trener for kvinnelandslaget i langrenn.
✿ Ingrid var Norges første, og enn så lenge siste, kvinnelige landslagstrener i langrenn.
✿ I september ble hun tildelt Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Samtidig ble en statue ble avduket i hjembygda.
✿ Hun var gift med Leif Wigernæs som døde i 2005. Hun har datteren Ine og to barnebarn.
– Vi hadde det moro både vinter og sommer. Barndommen jeg hadde … Jeg finner ikke nok ord for det.
Vi spør hvordan hun var som barn. 93-åringen ler godt.
– Jeg tror jeg var veldig vilter. Jeg hadde ideer som var litt på sidelinja, litt over grensa. Mor og far var nesten redde for å ta meg med bort, for de var redd jeg skulle gjøre noe dumt.
– Men du roet deg?
– Jeg har alltid hatt det gøy, aldri kjedelig. Da jeg begynte å gå langrenn, fikk jeg utfolde meg.
Lånt utstyr
Det var på mange vis en tilfeldighet som gjorde at hun begynte med langrenn. Hun hadde ikke gått på ski hjemme i Hemsedal som jentunge, og hadde heller ingen forbilder fra skisporet. Det var jo ingen oppmerksomhet rundt kvinnelige langrennsløpere på den tiden. Ingrid var derfor godt opp i 20-årene da hun først begynte.
– Jeg hadde kontorpost i Oslo. I helgene var vi på tur i marka, og jeg var i god form. Jeg var i bondelaget, og da var det leikarring på fredagskvelden. En kveld dansa jeg med en som sa til meg at du som har så god pust, og kan synge med i leikinga, du burde gå langrenn. Jeg viste omtrent ikke hva langrenn var, ler hun.
Men som sagt, så gjort. Hun peker opp på veggen.
– Det bildet er fra mitt første skirenn i Frognerparken. Det var i 1954. Jeg var 26 år. Jeg hadde ingenting selv og lånte skiutstyr. Skistøvler var i størrelse 47 og skiene var over to meter lange, ler Ingrid, som normalt bruker størrelse 39.
Den samme sommeren hadde hun vært budeie.
– Så jeg gikk i budeieutstyr. Det er nesten latterlig, sier hun om det som var starten på eventyret hun i disse dager hedres for.
Jentut’n
Årstallene sitter som et skudd. Hukommelsen er upåklagelig. 93-åringen tar oss gjennom en spennende karriere som utøver og trener i en tid da norsk kvinnelangrenn var en parentes for mange, men som i Ingrids tid ble starten på «jentut’n» og det vi i dag kjenner som nasjonalidretten også for jentene våre.
Uttrykket «jentut’n» er hemsedalsdialekt for «jentene» og ble brukt av Ingrid da hun omtalte lagvenninnene på stafettlaget i langrenn VM i 1966 som fikk sølv bak Sovjetunionen.
Senere brukte hun det om jentene hun trente. Kvinnelandslaget som vant stafettgull under OL i 1968 i Grenoble, ble derfor «gulljentut’n».
Men det var en lang vei å gå for kvinnelangrenn, og den veien var det Ingrid & co. som brøytet.
– Vi langrennsjentene var i ingenmannsland. Treneren vår, Martin Stokken, syntes
at vi måtte komme litt mer frem i lyset. Det var i grunnen han som ga støtet til at vi ble tatt hånd om, sier Ingrid om den tidligere langrennstrenerens initiativ den gangen.
– Vi kjempet for å få igjennom at vi jentene kunne få lov til å gå langrenn på linje med gutta. Vi snappet opp treningstips fra gutta og omsatte det i praksis så godt vi kunne og etter våre forutsetninger.
Ikke at hun betegner seg som en kvinnesakskvinne. Hun ville bare konkurrere på den samme arenaen som gutta og festet blikket på målet: Å gå på ski selv, ikke knuse gutta.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Synd på dagens utøvere
Å stå i en kamp for noe du tror på, er bare herlig, mener hun. Etter hvert begynte de også å se resultater av den nye satsingen.
– Fra vi begynte i 1960 og til VM i Oslo i 1966, hadde vi jevn fremgang fra år til år. Men det var kanskje i OL i 1964 i Innsbruck at verden ble oppmerksom på oss for første gang. Jeg kan huske at jeg kom inn på hotellrommet etter langrennet. Da kom en av lederne opp på rommet og sa at kronprins Harald og prinsesse Astrid sto utenfor og ville gratulere oss fordi de syntes det hadde gått så bra. Det tror jeg var første gangen det ble virkelig oppmerksomhet om resultatene våre.
– Hva tenker du om toppidrett den gang og nå?
– Det er vanskelig å sammenligne. Alt utstyr er forandra. Ski, støvler, alt. Og ikke minst økonomi. De er jo proffe. Det er den store forskjellen. Vi dro på jobb og trente før og etter. Jeg kan jo kalle meg topp-amatør, i hvert fall. Men jeg ville ikke ha bytta, understreker hun.
– Vi hadde det mye bedre. Vi gikk jo bare for oss selv. De stakkarene i dag må gå for sponsorene og har så mye å ta vare på. Vi hadde bare oss selv.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Siste renn
I 1966 gikk hun sitt siste renn. Deretter ble hun trener for kvinnelandslaget. Det var hun til hun fikk datteren Ine i 1969. Da var hun 41 år.
– Det var det største som kunne hende. Det var ikke vanlig at så gamle fikk barn på den tida. Det har forandret seg veldig. Jeg var en stolt mor, det er klart, sier Ingrid i dag.
For Ingrid ble det kontorjobb etter idrettskarrieren. Hun fikk jobb i postekspedisjonen i Nycomed og var der til hun ble pensjonist som 70-åring. At hun fikk komme til Hemsedal i sine siste år, synes hun er fantastisk.
– Å få komme hit på slutten – jeg kan jo ikke ha det bedre enn jeg har det her. Få komme hjem til bygda si … Jeg ser fjell, jeg ser hjem, jeg ser omgivelsene og kan glede meg over det. Jeg ble tatt imot som om jeg hadde vært her hele tiden. Jeg er så takknemlig, sier Ingrid.
Følger med
Helsa er riktignok ikke som den engang var. Hverken hørselen eller synet er optimalt, og hun har noen «vondter» og er avhengig av rullator.
– Men du verden, jeg kan jo gå hvor jeg vil. Hvis noen følger meg, kan jeg gå en time i hvert fall.
Fortsatt følger hun med i det som skjer utenfor egne rekker.
– Jeg har mine meninger. Prøver å følge med på livet ute så godt jeg kan. Jeg er så heldig at jeg har mye besøk av venner og familie. Jeg er veldig nysgjerrig på å høre hva som skjer. Telefonen er min beste kontakt med livet, kan jeg
nesten si.
Bøker er fortsatt viktig, lydbøker vel å merke, etter at synet ble dårligere. Dagsnytt 18 prøver hun å få med seg hver dag.
– Det har jeg sett på i alle år, og det vil jeg nødig gå glipp av. Det og andre nyheter er faste poster, forsikrer hun.
Les også: Johan (98) overlevde de verste grusomheter – i sitt siste intervju kom han med en advarsel til alle
Fint å bli gammel
Hun tenker tilbake på alt hun har opplevd. At hun nå er hedret med statue i hjembygda, er spesielt. Hun forsøker å ta det innover seg.
– Det er hyggelig å tenke på hva du har betydd for så mange, selv om det er vanskelig å skjønne det. Jeg må jo si at jeg er stolt. Det var vel Ine som sa det: «Mamma du må jo være stolt». Så hun fikk meg til å tenke i de baner. Det er derfor jeg sier at det er altfor stort at dette skulle hende meg. Men jeg må bare konkludere med at jeg er veldig stolt. Jeg må jo være det.
Wigernæs synes hun har hatt et fenomenalt liv.
– Jeg kan ikke tenke meg at det kunne vært på noen annen måte. Jeg har hatt et godt hjem og gode foreldre som var trygge, varme og gode. Vi ungene i grenda i oppveksten hadde et samhold som jeg ikke har opplevd maken til. Jeg har vært heldig hele veien, med folk jeg har møtt, vært sammen med, arbeidet med. Også i skimiljøet. Jeg har møtt så mange hyggelig folk.
Nå er det tid for å tenke tilbake, mener hun.
– Nå har jeg tid til å sitte og mimre, og det er bare gode minner. I alle perioder i livet. Mange givende folk. Plutselig detter den ene ned i minnet, og så den andre.
– Er det fint?
– Å, ja. Derfor har jeg det aldri kjedelig her. Jeg sitter og smiler og ler og humrer. Rett som det er dukker det opp noen morsomme episoder. Det er en fin måte å bli gammel på. Det er aldri trist. Når man tenker på å bli gammel, tror man det er noe stusslig ved det. Men det å bli gammel skal man ikke grue seg til. Man kan leve livet i reprise, på en måte. Det er ikke det levende livet lenger, men det å leve det «opp att», det er så herlig, smiler 93-åringen.
Denne saken ble første gang publisert 26/11 2021, og sist oppdatert 26/11 2021.
