Einar er Siljans største hverdagshelt
Hver uke samles over 25 ungdommer i bygda på klubben til Einar: – Et tilbud alle kommuner burde hatt
Einar Ask (48) i Siljan bidrar til at unge, som føler seg utenfor, blir sett og bygger egenverdi. – Jeg har selv kjent på utenforskap, sier ildsjelen.
Det er mest skog og åser i Siljan, og litt spredt bebyggelse. Bygda ligger i Vestfold og Telemark, og mange kjører forbi på vei til eller fra Skien og Porsgrunn.
Rundt 2400 innbyggere hører hjemme her. Heldigvis for de unge er Einar Ask en av dem.
– Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde sett ut hvis det ikke var for Einar, sier Marius Fridlund (38), i dag en av lederne i mekkeklubben Mekkis, som er ett av Einars hjertebarn.
Samler opptil 50 ungdommer
Solen skinner fra en delvis skyet himmel, og på et utebord ved et vann sitter fem mennesker sammen. De prater, ler og er glade, og det er tydelig at de kjenner hverandre og har god kjemi, for de smiler med hele seg.
– Her på vannet har Einar sørget for at vi de siste vintrene har hatt gokart- og skøytebane, sier en ung mann og peker utover. De andre nikker bekreftende og sier at livet ikke hadde vært det samme uten ham.
Einar med det store hjertet er en avholdt mann, det er det ingen tvil om. I mange år har han gitt sin fritid til unge som ikke føler seg hjemme i sportslige aktiviteter. Han startet i sin tid en fritidsklubb, som han fortsatt bruker litt tid på. Han satte i gang en guttegruppe, der de blant annet snekret fuglekasser, og han igangsatte deretter mekkeklubben Mekkis, som han fortsatt er primus motor for.
– Hver uke samler tilbudet mellom 25 og 50 ungdommer. Det er et tilbud alle kommuner burde hatt, sier han bestemt.
Hindrer feil retning
Familiens journalist blir med til verkstedet, der unge i mange år er blitt en del av et inkluderende fellesskap. Einar viser rundt og byr på kaffe.
Hva er en ildsjel?
En ildsjel er en person som stadig er fylt av brennende begeistring og iver for ideer, og som arbeider intenst for dem.
– Å være sammen med ungdom gir min hverdag mening og innhold. De unge er flinke til å gi tilbakemeldinger når de føler seg sett og forstått, og det gir meg motivasjon til å fortsette å være der for dem, forklarer han.
Utenforskap
Ordet er sentralt da vi intervjuer tobarnsfaren. Da han tidlig på 2000-tallet startet en fritidsklubb, var det fordi han så at noen falt utenfor de tradisjonelle aktivitetene. Da han i 2009 startet tilbudet Mekkis, var det for å unngå at utenforskap skulle resultere i at unges liv tok feil retning.
– Jeg vet fra min egen barndom hvordan det føles å stå utenfor. Vi flyttet noen ganger etter at foreldrene mine ble skilt, og alt var ikke bare lett, sier han.
Einar fikk sine første seks år på Grünerløkka i Oslo, men så ble det brudd mellom foreldrene.
– Dette var på 70-tallet, da skilsmisser ikke var så vanlig. Moren min tok med broren min og meg til Vestlandet, men der ble livet vanskelig. Dermed flyttet vi videre til Vesterålen da jeg var rundt åtte år gammel, forteller han.
Moren hadde dårlig råd, og de flyttet inn i et gammelt hus som ikke hadde varmtvann og bare én spring på kjøkkenet. Utedoen sto 200 meter unna.
– Vi smeltet snø for å få vann når vannet i springen frøs, og fyrte med koks. Jeg la merke til at vi hadde mye dårligere råd enn andre. Rektor på skolen kom med poteter til oss, og vi fikk mel gjennom Fru Ingeborgs legat. Legatet ble opprettet en gang på 1600-tallet av en prestefrue, som i all fremtid ville sørge for at de fattigste av de fattige på Øksnes fikk en pall med mel.
Les også: (+) Sinnasnekker'n snakker ut om sitt villeste prosjekt: Slik går det med paret i dag
Brukte arven til sykkel
Einar smiler når han tenker på legatet og sier at han allerede som liten gutt merket seg at han og familien levde annerledes enn de andre i bygda. Men han skammet seg ikke. Det skyldtes at han fikk den kjærligheten og tryggheten han trengte av moren.
– Men når det gjaldt klær og sportsutstyr, hadde vi lite eller ingenting. Vi hadde heller ikke råd til å delta på aktiviteter, og ikke hadde vi bil heller, minnes han.
Situasjonen deres varte i mange år, men etter hvert ble boforholdene litt bedre. I deler av sommerferiene hendte det at han og broren var hos faren i Oslo, men han døde da Einar var bare 13 år gammel.
– Broren min og jeg arvet litt penger, og vi bestemte oss for å flytte sørover igjen. Vi kjøpte leilighet i Østfold, og jeg fikk endelig råd til ny sykkel, forteller han.
Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet
Skjønner de unge
Det var et tøft miljø for ungdom der de kom, og i tiden etterpå havnet noen av ungdommene ut i rusmisbruk. Einar flyttet hjemmefra for å gå på folkehøyskole 16 år gammel og tok mer tak i sitt eget liv. Det gikk bra med ham.
– I ettertid ser jeg at vår livssituasjon, med veldig lite penger, gjorde at jeg følte på et utenforskap. Men jeg er glad for at jeg fikk disse erfaringene, for de har ført til at jeg evner å forstå hva unge sliter med. Jeg kan hjelpe dem å sette ord på hva de føler, sier Einar.
Etter at han ble skilt selv, har han valgt å bruke all fritid på å være en ressurs for ungdom som faller utenfor de tradisjonelle aktivitetene. Han sier at han har et rikt liv fordi han ser at innsatsen og tiden han gir dem gjør en forskjell.
– Jeg fyller dagene mine og har ikke tid til å gruble over min egen tilværelse, så dette er bra også for meg. Når jeg ser at unge som har falt utenfor føler at de har fått en verdi i samfunnet, beriker det livet mitt. Det føles som et slags oppdrag, sier han.
Finner kraften i seg
Einar er selv far til to voksne gutter, og den ene er også en av lederne i Mekkis.
Einar er en følsom mann med et kristent livssyn. Når han snakker om de unge som på vinteren står opp tidlig for å gjøre alt klart til de andre kommer for å kjøre gokart, er han tydelig rørt.
– Jeg får gåsehud og tårer når jeg ser at unge, som har slitt med tafatthet og følelse av meningsløshet, tar initiativ og bidrar for fellesskapet. Det betyr uendelig mye at de finner kraften og energien i seg selv, sier han.
Marius Fridlund sitter og lytter. Han smiler, kjenner seg litt igjen.
– Det var Einar som fikk meg til å endre kurs. Ting kunne ha blitt veldig annerledes om det ikke var for ham og det han så i meg, sier 38-åringen alvorlig.
Einar klarer ikke å ta imot all rosen. Han poengterer at Marius er blitt en stor ressurs fordi han viser så stor omsorg for de unge guttene som har ekstra behov.
– Ingen får endret fortiden, men jeg kan bidra til at andre lar være å gjøre de dumme tingene jeg har gjort, legger Marius til.
Fant «sitt» sted
Kristine Bøe (25) har en annen historie, og hun tror også at livet ville ha sett veldig annerledes ut om det ikke var for at hun tilfeldigvis oppsøkte fritidsklubben som Einar hadde startet.
– På ungdomsskolen hadde jeg ingen venner i klassen. Jeg var en «guttejente» som følte meg utenfor. På skolen var vi en gjeng «raringer» som holdt sammen. Ikke fordi vi hadde så mye til felles, men fordi vi ikke var av «de kule».
En dag hun var med en venninne, så de en lapp om en fritidsklubb som var startet opp i Siljan. De bestemte seg for å se hvordan det var der. Venninnene stakk derfra kort tid etter at de ankom, mens Kristine ble sittende i en stol og sture.
– Så kom Einar og spurte om jeg hadde det bra. Han fikk meg med til bordtennisbordet, og vi spilte i to timer, til jeg ble hentet av mamma. Fra da av hadde jeg også et sted og mange venner, forteller hun med et smil.
Les også: (+) Kjære mamma. Du ville ikke være mormor, du hadde ikke tid, sa du
Alle blir godtatt
Kristine sier at møtet med Einar betydde alt. Etter hvert ble hun med i styret til fritidsklubben og ble en engasjert ungdom.
– Det var rørende å se Kristines utvikling i denne tiden, sier Einar.
Med seg i styret hadde Kristine en bestevenn, som døde i en ulykke. Da hun forteller om det, kommer tårene.
Men livet hennes er blitt veldig bra. Hun har hatt en kjæreste i flere år og er snart utdannet sivilingeniør innen maskin- og prosessteknikk, som den eneste jenta i klassen.
Einar liker best å dele de unges historier. Hver dag gleder han seg over hvor flinke og inkluderende de er, selv om de har ulik bagasje med seg.
– Akkurat det er så flott her, for her kan alle være seg selv. Du blir godtatt og akseptert, selv om du er annerledes. For meg var det utrolig viktig at jeg kunne være den jeg er, supplerer Kristine.
Hjelper hele uken
Ildsjelen Einar er travelt opptatt uken igjennom. Mandag er han sammen med mekkegruppa, tirsdag er det mekkeklubb-kveld, onsdag er han speiderleder, torsdager hjelper han til i et nærmiljøsenter som blant annet rekrutterer ungdom til organisasjoner, og fredag er han i ungdomsklubben i bygda for å hjelpe til.
– Lørdager og søndager er jeg hjemme i Siljan, der jeg har fått bygd et bilverksted som folk over 18 år kan få komme og låne hvis de trenger å få reparert bilen sin. Dette handler ofte om utenforskap blant voksne. Mange har ikke råd til å dra på verksted med bilen sin, men de kan komme til meg og fikse bilen selv. Jeg liker at folk kommer, slik at vi kan få pratet sammen, sier han.
Når Einar er på jobb, er han barne- og ungdomsarbeider i spesialpedagogisk tjeneste i Skien kommune, så også der utgjør han en forskjell for andre.
Ligger for meg
– For noen år siden fikk jeg tilfeldig vite at faren min jobbet i en fritidsklubb, og en jeg vokste opp med på Grünerløkka sa at jeg allerede som liten gutt var opptatt av å inkludere dem som sto utenfor. Blant annet hadde jeg klart å overtale en gutt med selektiv mutisme til å bli med i lek. Kanskje bare ligger det i meg? sier han rolig.
Leseren som tipset Familien om Einar, skriver at han også inviterer enslige og ensomme på julefeiring, og hun konstaterer at han er Siljans største ildsjel. Selv mener Einar at han er den heldige.
– Frivilligheten er blitt min måte å leve på. Livet er faser. Det var en fin fase å være gift og ha små barn, men nå er jeg skilt og bruker all min fritid på de unge som trenger det. Jeg lever et vanvittig rikt liv. •
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Familien nr 16 2022
Denne saken ble første gang publisert 23/10 2022.
