Der tiden har stoppet opp
Havanna bak fasaden
Cubas hovedstad er ikke helt ulik de amerikanske bilene fra 1950-tallet som preger bybildet: Det ser pent og velholdt ut, men det er utenpå.
«Where are you from my friend?» . Den hyggelige kubaneren kommer fra ingensteds, smiler varmt og ser ut som vennligheten selv. Vi har akkurat gått ut av hotellet etter å ha sjekket inn, har lave skuldre og synes det er litt gøy å oppleve den sagnomsuste kubanske omgjengeligheten fra første stund.
«Noruega», svarer vi smilende, og får umiddelbart vite at mannen har en søster som har bodd i Oslo, der hun lærte bort salsa, og han supplerer med en referanse til bacalao, denne portugisiske fiskeretten som historisk sett er laget på norsk klippfisk.
Så spør han hva vi leter etter, og vi forstår plutselig at vi er i ferd med å bli sjanghaiet, at bak den vennlige fasaden ligger det et ønske om å tjene en slant. Vi forteller at vi ser etter et sted å spise, og uten noe mer snikksnakk slår han fast at han vet om et sted, og leder an til den første restauranten vi kommer til, som vi utvilsomt ville ha funnet selv om vi bare hadde fortsatt rett frem. Så strekker han ut hånda og ser bedende på meg.
«Hva skjer?» spør yngstesønnen min.
«Vi må visst betale for at han fulgte oss femten meter».
2000 kubanske pesos lettere, men en erfaring klokere, setter vi oss ned på en litt sliten kubansk restaurant.
Got no money, bro
Dette er bare første av en uendelig lang rekke med vennlige og hjelpsomme kubanere vi skal støte på de neste dagene. «Alle» kjenner til bacalao, alle har en slektning som har jobbet eller vært i Oslo, og alle kan være behjelpelige med å finne restauranter, praie en drosje eller veksle penger for oss. Alle har tilsynelatende fått utdelt samme manus.
Da jeg var på Cuba for 10–12 år siden var det i grunnen ganske likt, bare at den gang var det litt lenger mellom hver tigger, og litt enklere å takke nei. Eldstesønnen min finner en slags resept på å få slutt på tiggingen ved å svare «we got no money, bro» på første tilnærmelse, det vil si når de spør hvor vi kommer fra. Da svarer de raskt at det er ikke det de er ute etter, de vil bare prate, men i løpet av det neste minuttet sakker de bakover, alle som en, og forsvinner mot andre potensielle ofre.
Bilparken
Cuba er blitt enda fattigere de siste årene. Den pågående amerikanske blokaden har sammen med koronasituasjonen og mindre støtte fra Russland har gjort at landet sliter. I fjor høst var det store protester på øya, for første gang på mange år, og fortvilelsen er merkbar. Mange har mistet jobbene, det er stor mangel på en rekke matvarer, og når turistnæringen har vært på felgen i flere år med pandemi, har mange av de tilhørende næringene også måttet lide.
– Jeg har jobbet litt på bar og litt som håndverker de siste årene, men nå ser det ut som jeg kan begynne å jobbe som guide igjen, forteller Amaurys. Han skal vise oss gamlebyen, og ta oss med i en oldtimer – en av disse gamle, tilsynelatende velholdte amerikanerne fra 1950-tallet som preger gatebildet.
Å gå rundt i Havanna gir deg da også en følelse av at tiden har stoppet opp. Riktignok på en rekke ulike årstall, og i flere forskjellige epoker. Nest etter de amerikanske bilene fra 1950-tallet, som for øvrig stort sett har kinesiske motorer, er det Ladaer, Skodaer og polske Fiater fra Østblokklandene i 1980-åra som er mest iøynefallende. Men folk med hest og kjerre er også å se, samt en del tuk-tuker. I tillegg finnes en anselig mengde kjøretøy som ser ut som om de er sveiset sammen med ulike deler fra ulike verdenshjørner spredt over de siste par hundre år.
– Det er sjelden bilulykker, og bilene bryter aldri sammen, forteller Amaurys, uten at vi helt lar oss overbevise. Langs motorveien på vei inn fra flyplassen var det nemlig sjeldent mer enn et par kilometer mellom hver havarerte bil langs veiskulderen. Når sant skal sies, så var nok de fleste av havariene knyttet til dekk. Krav til mønsterdybde eller periodisk kjøretøykontroll eksisterer ikke på Cuba. Her brukes dekkene til de eksploderer eller punkterer. Som altså tydeligvis skjer relativt ofte.
Bak fasaden
Men det er ikke bare i bilparken at tiden har stoppet opp. Gamlebyen er proppfull av bygg, statuer, parker og annet spredt over mer enn 500 års historie. Førkolonial periode, kolonitid og før og etter revolusjonen lever side om side, og Amaurys drar oss gjennom det hele med nøyaktig kunnskap og fortellerglede. Endelig er han tilbake på jobb.
– Dette er en av de viktigste plazaene i den kubanske historien kan han fortelle, både da vi er på Plaza de San Francisco de Asís, Plaza Vieja, Plaza de 13 de Marzo og endelig Plaza de la Catedral.
Han kan alle årstall på rams, og tar oss fra tidlig 1500-tall og frem til i dag på stødig vis.
– Havanna var en av de første europeiske bosettingene i Amerika, etter at Christofer Columbus satte sine ben her som et av de første stoppestedene på vei til det han trodde var India. Plaza de San Francisco de Asís ble bygget tidlig på 1500-tallet. Spanjolene ønsket å ha en base for å legge under seg Amerika, og Havanna ble grunnlagt i nord, mens Santiago de Cuba ble grunnlagt sør på øya, forklarer Amaurys.
Vi skal ikke forsøke oss på en altfor detaljert gjengivelse av historien, men her følger en kortversjon:
Grunnlagt i 1519 under spansk herredømme. Da USA «frigjorde» landet i 1898, ble Cuba selvstendig i 1902. Etter selvstendigheten hadde USA store interesser i Havanna, og den amerikanske mafiaen ble etter hvert en av de største investorene i byen. Dette førte til en oppblomstring av hoteller, kasinoer og nattklubber. I 1959 ble diktatoren Batista styrtet i den cubanske revolusjonen og kommunistene med Fidel Castro i spissen kom til makten. En del av det glade liv ble forbudt eller svært redusert. Etter 1990 har man i økende grad lagt vekt på å bygge opp igjen Havanna, blant annet etter å ha fått bidrag fra UNESCO.
Men som med bilparken, er det mest utenpå at byggene fremstår som vedlikeholdte og velholdte. Du skal ikke mange meterne inn i en bakgate før du finner bygg som forfaller eller som rett og slett har kollapset.
Kubansk kjøkken
Etter historietimen med Amaurys er det på tide å oppdage det kubanske kjøkken. Kjent som det er for sine karibiske smaker, sine eventyrlige råvarer og særegne stil … nei da. Kubansk mat er dessverre ikke spesielt god. Kombinasjonen av nevnte blokade og pandemi har gjort at det er begrenset med råvarer. Kokkekunsten er heller ikke mye å skryte av. Hummer serveres på nesten alle restauranter og burde vært en delikatesse, men de vi spiste var seige fordi de var kokt eller stekt for lenge.
På Jama fikk vi asiatiskinspirert mat, som jevnt over leverte bra. Foto: Mats Ulshagen
Et av problemene med kommunismen (noen vil kanskje si at det er flere), er at siden alle er sikret en jobb med relativt lik lønn, så finnes det egentlig ikke noe insentiv til å levere noe som er bedre enn andre steder. Det gjelder både kokkekunst og service. Få virker å bry seg om å legge inn en ekstra innsats, og ingen føler noe ansvar for tallerkenen med mat som blir satt foran deg.
Det finnes unntak. Ved hjelp av Trip Advisor fant vi noen brukbare restauranter, deriblant en helt grei asiatisk som het Jama, som vi besøkte flere ganger. På Ivan Chef Justo får du ganske god grillmat og ChaChaChá kunne by på en variert meny og livemusikk. Begge stedene var vanskelig å få bord på, så her må man bestille i forveien. Det kan du få hjelp til på hotellet.
Rom-konflikt
De neste dagene gjør vi unna en Ernest Hemingway-omvisning, med besøk i hans gamle hus (se egen faktaramme), stedet han pleide å drikke Daiquiri (El Floridita), der han drakk mojito (La Bodeguita del Medio), og hans favorittfiskerestaurant (Terraza i Cojimar). Amaurys tar oss med på en rundtur til John Lennon-parken og Revolusjonsplassen, og til slutt skal vi endelig få i oss litt kubansk rom. På Havanna Club rom-museet blir vi tatt imot av guiden Betsy. Hun forteller hvordan rom først og fremst er en kubansk oppfinnelse.
Det var nemlig Don Facundo Bacardi Masso som skal ha mye av æren for at rom gikk fra å være en sjørøverdrikk til å bli feriefavoritten vi kjenner i dag. Han ble født i Sitges utenfor Barcelona, men flyttet til Cuba som 16-åring i 1830. Han begynte tidlig å eksperimentere med destillering og filtrering av sukkerbasert sprit, og i løpe av de neste 160 årene vokste Bacardi til å bli verdens desidert største privateide brennevinsselskap. I mellomtiden oppsto drinkene Cuba libre og Daiquiri, begge med rom fra Bacardi. Etter revolusjonen i 1959 rømte imidlertid Bacardi-familien til Bahamas. Castro overtok restene av dynastiet og sukkerplantasjene, og ga dem til det lille lokale destilleriet Havanna Club.
Problemene sluttet imidlertid ikke her. De originale eierne av Havanna Club, Arechabala-familien, ble kastet ut av landet eller arrestert, og staten tok over i 1959. Med et marked i Sovjetunionen og Øst-Europa, samt deler av Asia, vokste de seg store, mens Arechabala-familien slo seg sammen med Bacardi, og lanserte sin egen Havanna Club. Da Pernod inngikk samarbeid med Cuba-eide Havanna Club i 1993, ble det starten på en årelang strid mellom gigantene Pernod og Bacardi.
Vi er ikke her for å delta i navnekrangel, og smaker heller på godsakene. Med noen romdrinker i magen, kan vi oppsummere: Det er mange sprekker i fasadene i Havanna, men med en mektig historie, mange severdigheter, stort sett blide og vennlige folk, og noe av verdens beste rom, vil det alltid være håp.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 42 2022
Denne saken ble første gang publisert 23/08 2022.