Har reist verden rundt med privatsjåfør

Følelsen av å være mutters alene på vår klode er noe jeg alltid søker på mine reiser. Å finne slike steder blir selvsagt vanskeligere etter hvert som verden blir mindre ved at flere og flere avsides strøk blir bebygd og bebodd. Men de finnes fortsatt, de ubebodde og øde områdene. Men de krever litt arbeid og ikke minst tid å finne. Og ofte en god bil og en enda bedre sjåfør. Som Mohammed.

I et av de mest øde hjørnene av Afrika, visstnok 40 mil fra nærmeste by, omringet av sand i alle himmelretninger, ligger mitt liv i hendene på Mohammed. Vår firehjulsdrevne bil står fast. Og ja, det er jo litt Mohammed sin skyld. For hadde jeg sittet bak rattet, ville jeg aldri kjørt her. Jeg hadde ikke turt. Løs sand i hjertet av Sahara med nærmere 40 plussgrader, er ikke til å spøke med.

Jaget ut

Men fordi Mohammed er en durkdreven sjåfør med Sahara som spesialitet i over 30 år, kjente jeg meg trygg på hans selvsikkerhet da vi dro ut i dette tomme intet.

Nå er jeg ikke fullt så sikker. Men det er ikke første gang Mohammed står fast i sanden med en overlastet, eldre utgave av en Mitsubishi Pajero. Han vet nøyaktig hva han må gjøre, og ansiktet hans er overhodet ikke preget av frykt.

Han har allerede tatt ut mye luft av dekkene. Nå tappes litt til. Så kommer sandstigene frem. Alle passasjerer må ut. Deretter viser Mohammed og assistenten Abdul at de faktisk er verdt alle pengene jeg betaler dem. Litt etter litt får de fart på den gamle kjerra, og med erfarne øyne ser de en flekk i sanden hundre meter unna, hvor sandoverflaten er litt fastere. De stopper bilen der. Så vinkes passasjerene tilbake inn igjen, og ferden gjennom hjertet av Niger kan fortsette.

Hadde foretrukket beina

I en ideell verden hadde jeg utelukket beveget meg til fots, på hesteryggen eller med kamel når jeg er ute på eventyr. Men skulle jeg gjort det på den måten, burde nok bankkontoen vært adskillig fetere, samtidig som familie, venner og mye annet måtte forsakes. Derfor er bilen min venn. Det gjør at nettopp steder som Nigers ørken kan oppleves uten å bruke måneder og år.

Enkelte ganger kjører jeg selv. Men jeg foretrekker å bruke sjåfører. De er i de fleste tilfeller bedre til å kjøre enn meg. Samtidig kan jeg fokusere på det jeg egentlig skal og ønsker; fotografere og snakke med folk. Men jeg har et svært viktig prinsipp; jeg leier alltid − så langt det lar seg gjøre− lokale sjåfører gjennom et lokalt firma. Ikke bare fordi jeg ønsker at mine penger skal havne der jeg er og ikke i lomma til et stort internasjonalt selskap, men også fordi lokale sjåfører kjenner menneskene der jeg er. De kjenner kulturen, lover og regler, språk, dialekter og andre livsnødvendigheter.

Om Gud vil

De fleste sjåførene jeg bruker rundt om i verden, er flinke og pålitelige. Men hvert land jeg besøker, har på en måte sin egen kultur bak rattet. I Pakistan opplevde jeg for eksempel at sjåføren hadde mer tillit til Allah enn seg selv. Særlig da vi kjørte på dårlig og farlige veier utbrøt han til stadighet; dette går bra, Inshallah (hvis Gud vil). Dermed dro han på i full fart og satset på at Gud var med oss.

I land som Tsjad, Libya, Kongo og Niger koster det unaturlig mye å leie bil og sjåfør. Men dette er fattige land, og det renner ikke over av gode og pålitelige biler. Samtidig tærer det ekstremt mye på enhver bil − uansett merke og modell − å reise 100 mil gjennom en ørken eller fuktig regnskog.

I Jemen hadde jeg en sjåfør som kjørte med en kalasjnikov under setet.

− I tilfelle banditter stopper oss, sa han og kjørte alltid så raskt bilen kunne gå. Jeg visste ikke, og vet fortsatt ikke, hva som var farligst; banditter eller 140 km/t på smale ørkenveier i en eldre Toyota Land Cruiser.

Krasjer aldri

Men én ting har nær samtlige sjåfører jeg har vært borti til felles; de bruker ikke setebelte. Kun når vi passerer politisperringer, tar de det på seg. Og årsaken er selvsagt enkel; «Jeg trenger ikke sikkerhetsbelte, for jeg krasjer aldri».

Men noen land utmerker seg på en litt annen måte. Alkohol i kombinasjon med bilkjøring, for eksempel. I Russland kobineres ofte vodka og bilkjøring. Det er jeg ikke så begeistret for.

Fylla har skylda

Omringet av en fantastisk høst-natur dypt inne i Kolahalvøyas villmark, er nok en dag med offroadkjøring over. Invasjonen i Ukraina ligger langt frem i tid. Jeg har vært her sammen med et team fra Norge som deltok i det årlige Arctic Trophy løpet. Og vi dundret gjennom barskogen i en stor Landrover.

Samtlige menn i mitt team var edruelig karer med stor interesse for bil og offroadkjøring. De fleste andre deltagerne i dette offroadløpet, som går over flere dager, var fra Russland. Veldig hyggelig folk, men edruelige? Nei. Ikke akkurat.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Da kvelden kom, var det opp med vodkaflaska. Det vil si; de hadde sikkert ikke pakket den ned etter gårsdagen. Deretter, med høy promille, dro de ut i myrer og vann med sine store biler. Men gutta kunne kjøre. Hvis ikke hadde de sikkert stått fast den dag i dag.

For meg var jo ikke dette så farlig. For sjåføren på bilen min var jo klinkende edru.

Det var derimot ikke tilfelle under en reise jeg tok gjennom Sibir og nordøst Russland for noen år siden.

Frostvæske

I 1932 ble det oppdaget gull i Kolyma regionen, området rundt Magadan nordøst i Russland.
Stedet var perfekt å sende straff-­fanger. Her kunne de jobbe som slaver i gullgruvene, samtidig som de var hele 9000 kilometer fra Moskva. Og fordi de var omringet av is, snø og ekstreme minusgrader om vinteren, samt nesten ufremkommelig myrlandskap om somrene, var rømning nærmest umulig.

Det er antatt at Stalin sendte så mange som to millioner fanger til dette gudsforlatte stedet. Og disse Gulag-fangene bygget den første utgaven av veien, som kalles noe sånt som «Veien av menneskeknokler»

Årsaken er enkel: Tusenvis av mennesker ligger begravd langs denne veien.

− Fangene, alle dårlig kledd og med altfor lite mat i kroppen, måtte jobbe 14 timers dager med å rydde skog i temperaturer ned mot både 50 og 60 minusgrader, fortalte sjåføren min, Vladimir.