Inger (57) havnet i et rusmiljø som ung
Første gang Inger drikker seg full, er hun bare 12 år gammel
Første gang Inger drikker seg full, er hun bare 12 år gammel. Som 14-åring er hun en del av et rusmiljø. Hun føler seg ensom og har ikke noe sted å høre til. Men en tur til Sør-Afrika endrer livet for alltid.
Ingers barndom er rotløs. Hun vet egentlig ikke hvor hun kommer fra. Hun ble født i Uppsala i Sverige, men har bodd i Harstad, Tromsø og Mysen – blant annet.
Faren hennes er lege, og familien må flytte dit jobben hans er. På grunn av all flyttingen har ikke Inger klart å etablere noen varige vennskap.
Men heldigvis har hun lillebroren Atle. Han er tre år yngre og blir hennes lekekamerat.
Hver gang de flytter til et nytt sted, må de begynne helt på nytt. Ny skole, nye venner.
Da familien flytter til Bærum, blir Inger holdt utenfor og mobbet, hun blir dyttet i sølepytter og dynket i snø. Hun sier ikke noe hjemme.
Foreldrene har nok med sitt. De krangler stadig mer. En dag bestemmer foreldrene seg for å skilles. Faren reiser til Jordan, og Inger og broren flytter med moren til Rykkinn.
Da faren kommer hjem fra Jordan, er foreldrene blitt enige om at Atle skal bo hos pappa i Drammen, mens Inger skal bo hos mamma på Rykkinn.
Ingen spør barna hva de synes om saken. Atle har diabetes 1, og pappa er lege, er forklaringen. Det blir tomt i huset uten broren. Inger føler seg mer ensom enn noen gang.
Et sted å høre til
Moren er travel alenemamma, en journalist som jobber sent og tidlig. Ofte må Inger være med mamma på jobb. Inger sitter i det ene kommunestyremøtet etter det andre om kveldene og kjeder seg.
Annenhver helg besøker hun pappa i Drammen. Men hun føler ikke at hun hører hjemme noe sted. Hun lengter så etter følelsen av å høre til.
Omsider finner hun nye venner. De er eldre enn henne, og de fester og drikker.
Inger er 12 år første gang hun drikker seg full. Hun forelsker seg i storebroren til sin nye venninne. Han er så kjekk og kul. Og han røyker hasj. Inger vil være som ham, gjøre det han gjør. Hun har funnet et sted å høre til.
Hver helg er det fest. Inger er ikke redd for å prøve nye rusmidler. Det slår henne ikke at det kan være farlig. Rusen er en deilig flukt fra det som gjør vondt i henne.
Snart begynner den unge jenta å skulke skolen. Hun stjeler penger fra morens lommebok for å kjøpe rus. Moren merker det ikke engang.
Men en dag oppdager moren at Inger lukter røyk. Hun kommer stadig sent hjem. Dessuten er karakterene hennes blitt dårligere.
«Morra til Inger er her!»
Snart blir det noe Inger stadig hører når hun er på fest. Moren kjører rundt og leter etter Inger til hun finner henne og drar henne med seg hjem.
Moren lover Inger en hest hvis hun slutter å ruse seg. Og hun tar seg sammen. Inger har ønsket seg hest lenge og går med på avtalen. Men hun fortsetter å feste i smug. Og en dag oppdager moren at hun fortsatt er i rusmiljøet.
«Inger, hva er dette?»
Moren holder frem en hasjklump som hun har funnet i Ingers lomme.
«Nå pakker du sakene dine, så kjører vi til Drammen».
Moren henter en koffert. Bevegelsene hennes er bestemte. Hun tar ut klærne til Inger og legger dem på sengen.
Les også: – Hun ville ikke mer, men det er ingen i denne verden jeg beundrer mer enn Tina
Lever et dobbeltliv
Inger er ulykkelig. Hun vil ikke bort fra vennene og festingen. Hun føler at det er det eneste hun har. Faren mener hun trenger sunnere interesser og melder henne inn i et kristent kor i Drammen.
Inger vil ikke synge i kor, i hvert fall ikke et kristent kor. Men faren står på sitt og kjører henne dit koret har øving.
Den første gangen nekter hun å gå inn. Hun har ingenting til felles med en gjeng kristne ungdommer. De er sikkert dødskjedelige.
Inger rømmer til Rykkinn i helgene. Stjeler legesprit fra skapet til faren og etterfyller flasken med vann slik at han ikke skal oppdage det.
Overraskende nok finner Inger ut at det er ganske koselig å være med i koret. Og de som er med, er ikke så rare som hun har trodd.
Koret har et band som spiller med koret. De blir ganske gode. Inger føler at hun har det bra. Karakterene på skolen blir bedre, og hun røyker ikke lenger hasj. Hun føler seg vel i det kristne miljøet. Det er ikke det at hun blir omvendt på én dag. Hun vokser inn i troen.
Men hun trives ikke på Indremisjonens søndagsmøter, der de må bekjenne troen sin for de andre.
Hun forstår det ikke og føler det som en tvangstrøye. Alt er synd. Inger har ett ben i hver leir. Hun fester og drikker, men er samtidig en del av det kristne miljøet.
Hun har forbedret karakterene på videregående, men det er ikke nok til å gjøre det hun drømmer om. Egentlig vil hun på journalisthøyskolen, men karaktersnittet for å komme inn er for høyt.
Noen av lederne i koret hennes mener Inger passer som prest. Hun har gode lederegenskaper og er samfunnsengasjert. Dessuten er hun interessert i religion.
Inger søker og kommer inn på menighetsfakultetet. Hun er ikke sikker på om hun vil bli prest, men studiene er spennende. Det er nesten bare gutter som går på studiet. De sitter der i lusekoftene sine og sier at kvinner ikke kan bli prester. Bare noen få av studentene er jenter. Jentene er flinke til å støtte hverandre, og snart får Inger nye venner.
Å være den du er
Mot slutten av studiet går noen av studievennene hennes over til et annet mindre konservativt fakultet på universitetet.
Inger har mer enn nok med de fagene hun har, og hun går gjennom en vanskelig tid og søker terapi hos psykolog for å bearbeide det vonde i fortiden.
Hun vet heller ikke om det er riktig for henne å bli prest. Det hun ikke trives med, er moralismen.
Passer hun som prest? Inger er full av tvil.
En dag spør en av jentene om noen kan tenke seg å studere i Afrika. Inger rekker opp hånden. Så drar de. Tre jenter til et lite sted nord for Durban, i Sør-Afrika.
Det er her Inger lærer om frigjøringsteologi. Hun lærer at man kan bruke teologien til å løfte livet. Hun lærer om sannhet og rettferdighet. Om å være den du er. Denne måten å tenke på treffer Inger midt i hjertet.
Inger kommer hjem med noe helt nytt i bagasjen. Hun forstår at jobben hennes handler om mennesker. Hun vil bli prest og forkynne denne læren.
Men det finnes nesten ingen forbilder Inger kan identifisere seg med i Norge på denne tiden. Inger kjenner ikke til noen prester som formidler budskapet på den måten hun har lært i Sør-Afrika.
Hun går siste del av studiet og har blant annet prekenlære med rektor på fakultetet, Rosemarie Köhn. Inger forteller om tankene sine og om hvor usikker hun er på hva slags prest hun skal være. Rosemarie synes Ingers måte å tenke på er flott.
«Du kan ikke være noen andre enn deg selv, Inger», er rådet hennes.
En dag skal hun holde sin første preken, en såkalt ordinasjonspreken. Det er Biskop Andreas Aarflot som ber henne holde den i selveste Oslo Domkirke.
Hun er skrekkslagen da hun går opp på prekestolen. Men hun sier det inni seg: «Ok. Nå måker vi på!»
«Mas, mas, mas over hele linja. Mandag hele året. Det er ingenting å le av.» Slik starter den første prekenen hennes. Hun har sitert DumDum Boys' låt, Splitter pine. Slikt er ikke vanlig i Den norske kirke på slutten av 80-tallet. Inger har med seg noe helt nytt som fenger. Folk gir henne ros og gode tilbakemeldinger for prekenen sin.
For første gang i livet kjenner Inger at hun får selvtillit. Og at hun har valgt rett vei.
Varmt fellesskap
Første jobben som prest blir i en liten bygd i Nord-Norge. Hun reiser til Rossfjord. Et asfalttroll fra sør som skal preke i nord. Hvordan vil hun bli mottatt?
Men hun finner fort sin plass i det røffe, men varme miljøet der folk snakker rett fra levra. Folk her går ikke i kirken i utrengsmål, men når julen kommer, er kirken full. Her knytter hun nye vennskapsbånd og blir en del av et fellesskap.
Inger går under navnet «Nypresten» i mange år. Hun trives i den lille bygda. Før hun flyttet nordover, hadde hun møtt Frode, og hun føler at hun er kommet hjem.
Også han er utdannet prest. De er ulike som personer, men har samme verdisyn. De gifter seg mens han er i militæret i Kristiansand og hun er nordpå. Men de besøker hverandre ofte.
Frode flytter nordover, og etter åtte år i Rossfjord får Inger jobb på Nøtterøy, og familien bosetter seg der. De har med seg de to jentene sine sørover, og etter hvert kommer en gutt til verden.
Å bli mamma er som å være forelsket. Inger lover seg selv at de skal bo på Nøtterøy.
Barna hennes skal vite hvor de kommer fra. Hun blir engstelig for at barna hennes skal følge samme vei som henne når de vokser opp. At de skal rote seg bort i dårlige miljøer.
Men Frode beroliger henne. Han sier at det kommer til å gå bra.
I 2005 finner de drømmeboligen med utsyn til åker og eng og store frukttrær i hagen.
Her er det plass til både folk og dyr. Til hester som gresser på marken og høns på tunet. Inger tar opp hestehobbyen sin sammen med døtrene. Jentene hennes begynner med konkurranseridning og driver med det til de flytter hjemmefra for å studere. Og Inger kan trekke et lettelsens sukk.
Barna valgte ikke samme vei som henne i ungdomstiden. Det gikk som Frode sa.
Les også: Samantha (36) var en stille og beskjeden jente. Endte som en av verdens mest ettersøkte
Preker for de svake
Nøtterøy, juli 2020: I dag bor Inger (57) og ektemannen Frode (57) alene i huset på Nøtterøy sammen med hunden Bolt. Døtrene studerer i Oslo, og yngstemann har nylig flyttet til kjæresten.
Tre søndager i måneden står Inger på prekestolen i Nøtterøy kirke. Hun får vie lykkelige par, trøste dem som mister og snakker om samfunnsaktuelle temaer fra prekestolen.
Inger er ingen bastant forkynner. Hun beskriver prekenene sine som en del av en samtale.
I starten av karrieren møtte hun en del motbør fra mennesker som var imot kvinnelige prester. Hun møtte kritikk da hun kjempet for at også likekjønnede skulle få gifte seg i kirken.
Men Inger lot seg ikke stoppe.
– I dag er kirken heldigvis blitt mer liberal og er frigjort fra staten, sier hun.
Ingers livsvisdom har lært henne å legge spesielt godt merke til dem som er utenfor.
– De som er stille og ikke sier som mye. Det kan være at de bærer på en sorg eller har det vanskelig på en eller annen måte. Da forsøker jeg å finne ut om de trenger noen å snakke med.
Når Inger har møter før begravelser, er hun nøye på at alle de pårørende får sagt sitt om den avdøde. For minnetalen tilhører dem som har mistet noen, ikke henne som prest. Det hun sier, skal være sant og riktig.
Hun føler at hun har verdens beste jobb. Selv om den krever mye av henne personlig og ikke er en ni til fire-jobb.
– Jeg ville ikke ha valgt annerledes. Jeg har funnet mitt kall i livet.
Denne saken ble første gang publisert 30/12 2020.
