Jakartas søppelfjell
Fjellet av søppel er 50 meter høyt. Landsbyene i nærheten er avhengige av det for å overleve
Noen kaller det et fjell av søppel, men en fjellkjede er nærmere sannheten. Den høyeste toppen ruver femti meter over omkringliggende landsbyer − bygget av søppel, de også. Og innbyggere livnærer seg av søppel. Bli med Johnny Haglund på besøk hos Djakartas ukjente helter.
På toppen av et fjell bestående utelukkende av avfall, står en kvinne og plukker søppel. Lett damp stiger opp av den enorme haugen. Fluene surrer i tusentalls gjennom luft som ikke akkurat lukter forfriskende.
− Nei, hun plukker ikke søppel. Hun sorterer og leter etter verdier, korrigerer Hasim (62). Med sneipen i munnen, skitne fingere, slitent antrekk, men med et utrolig imøtekommende vesen, forteller han kort om forskjellen.
− I gatene i Djakarta plukker folk søppel som så blir fraktet hit. Her sorterer vi ut det verdifulle. Og det er noe helt annet, påpeker han.
Stolt forteller Hasim om jobben han og minst 2000 andre mennesker utfører her i Djakarta, Indonesias enorme hovedstad.
− Vi ser etter ting vi kan selge; plastikk, metall, glass, elektriske komponenter, papp, ja, til og med dyreskrotter, avslører han og forteller at sistnevnte brukes i gulvfliser, betong og til smykker.
− Alt har en verdi, påpeker han.
Hasim bor bare meter unna Bantar Gebang, denne fjellkjeden av søppel. Huset hans er bygget av søppel. Naboenes også. Faktisk er hele denne lille verdenen bygd opp av – og rundt – søppel.
− I landsbyen vår, Tikating Uding, bor det rundt 1000 mennesker, forteller landsbysjefen Tarzan. Rundt søppeldynga finnes flere slike landsbyer.
− Offisielt bor det bor det rundt 6000 mennesker i området. Det stemmer neppe, sier han. Blant søppelfjellkjedens innbyggere verserer tall på nærmere 18 000. Og 97 prosent av disse lever av søppeldynga og av jobber denne skaper.
Les også: (+) Ulykken var uforståelig. Tragedien som fulgte var utilgivelig
Velsignelse og forbannelse
Bantar Gebang er en av verdens største søppelfyllinger, stor nok i utstrekning til å dekke minst 200 fotballbaner. Og den vokser. Daglig får dynga tilførsel av mer enn 7000 tonn søppel fra 32 millioner mennesker som lever i og rundt landets hovedstad Djakarta.
− For 35 år siden var det rismarker her, forteller Tarzan. Han er oppvokst i området og husker søppelfyllingas spede start. For ham og de som lever rundt dynga, er søppelet både et levebrød og en forbannelse:
− Grunnvannet er forurenset av søppelet, vi kan hverken drikke det veller bruke det i matlaging. Mange lider av diverse hudsykdommer som stammer fra forurensing. Selvsagt er lufta forurenset. Og innimellom lekker farlige kjemikalier fra fyllinga og ned til landsbyene rundt. Det hender dette tar fyr, sier han.
Så legger Tarzan til at det likevel er vanskelig å bare være negativ.
− Vi som lever her mottar kompensasjon fra myndighetene, 200 000 rupiah hver måned (ca. 135 kr), ler han og kaller pengene for «uang bau (stinkende penger).
Tarzan understreker at disse arbeidsplassene er viktige for mange mennesker som kanskje ikke hadde hatt inntekt om det ikke var for Bantar Gebang. Han lyser litt opp i det han forteller at søppelplukkerne, kalt «pemulung», kan håve inn minst like mye som en skolelærer i måneden hvis de jobber hardt og har litt flaks.
Hasim er et godt eksempel.
Les også: (+) Nå vil presidenten stenge «porten til helvete». Les mer om ett av verdens minst besøkte land
Fra søppel til salgbart
Tidlig om morgenen, før sola dukker opp i horisonten, sitter Hasim utenfor huset sitt og patter på en sigarett.
− Jeg har jobbet her i 22 år, forteller Hasim.
− På en god måned kan jeg tjene åtte millioner rupiah (ca. 5350 kr). En lærer tjener fem − seks millioner, legger han stolt til.
Hasim forklarer at prisene på metall, plast og annet gjenbrukbart avfall varierer. For øyeblikket er det elektriske komponenter og plastflasker som er i skuddet.
− Der er prisen høy i dag. Og aluminium er alltid verdifullt, forklarer han.
Han setter kursen mot en liten kafé rett rundt hjørnet. Kaffe og litt frokost, så trær Hasim slagstøvler på føttene og slenger en kurv på ryggen. Hans sjekker arbeidsredskapet, en krok kalt ganco som han pirker, graver og plukker søppelet med. Deretter legger han i vei opp søppelfjellets ustabile underlag.
− Jeg jakter gull i dag, spøker han og vifter vekk fluene på sin vei opp «fjellsiden».
I en verden hvor søppelbergene bare vokser, er det nettopp folk som Hasim verden trenger. De resirkulerer hva andre har kastet. Hver dag, døgnet rundt. Hele året.
Samfunnet i ytterkanten av søppelfyllingen, er velfungerende. Kiosker, kafeer, en kjøkkenhage og selvsagt søppeloppkjøpere som Andy.
Når søppelet har nådd Andy sin bedrift, har det skiftet navn til «salgbare objekter», eller resirkulerbar plastikk, tre til gjenvinning, elektronikk som fortsatt har brukbare komponenter, og lignende. Andy ser verdi i nesten alt. Og skal jeg tro Hasim, kjøper han også det meste. Og videreselger det.
− Jeg har mange pemulunger i min stall, de plukker salgbare effekter til meg, og jeg betaler dem i henhold til gjeldende kilopris, forteller den unge forretningsmannen.
Fra Andys forretning går det tidligere søppelet ut til forskjellige fabrikker som produserer betong, striesekker, fliser, byggematerialer og mye annet.
God lønn, bra samhold og en endeløs søppelfylling å forsyne seg av lokker mange. Men å være søppelplukker i denne fjellkjeden er på ingen måter et trygt yrke.
Les også: (+) Da røyken la seg, var 850 hus borte. Ett sto igjen
«Slukt» av søppelfjellet
Etter 12 timer på søppeldynga rusler Hasim ned. I det han kommer ned, går andre opp. Her jobbes det 24 timer i døgnet. Og hærskaren med søppelbiler som tømmer avfall, strømmer inn til alle døgnets tider.
− Trikset er å være på plass akkurat i det en ny ladning søppel kommer, forteller Hasim. Om natten er inntjeningsmulighetene best, for i mørket opererer færre pemulunger enn om dagen.
− Jeg jobbet nattskift tidligere, men risikoen er for stor nå, sier han.
− Ulykkene er mange her. For dynga er stadig i bevegelse. Alle bulldoserne og gravemaskinene sørger for at søppelberget skifter form og konsistens stadig vekk. Og store synkehull i søppelfjellet åpner og lukker seg til tider, forteller Hasim.
For bare noen uker siden ble en pemulung bokstavelig slukt av søppelet. Etter fire timers graving ble mannen funnet død.
− Det så ut som om søppelet hadde tygd på han, forteller Hasim.
Bare siden Hasim begynte her i 2000, har minst hundre mennesker omkommet på søppeldynga.
I 2005 ble mer enn 150 mennesker drept i et ras på en på Java. Nettopp dette er hva beboerne rundt Bantar Gebang frykter. Søppelfyllingen nådde allerede i 2021 sin beregnede makskapasitet på 49 millioner tonn søppel. Men i et land som årlig produserer rundt 64 millioner tonn avfall, er søppeldeponering et evigvarende problem.
Mellom Hasims lille landsby og søppeldynga, går det nå en betongmur. Denne skal beskytte landsbyen fra å bli begravd i søppel, om et ras skulle komme.
− Både i 2006 og i 2016 utløste regn ras. Folk døde, forteller Hasim.
Han tror beskyttelsesmuren kun vil beskytte mot ras en kort periode.
− Mengden søppel som kommer hit er redusert noe ned det siste året. Men under pandemien var frykten stor for å bli smittet, og flere restriksjoner ble kastet over oss fra myndighetene, forteller han.
Resultatet ble langt færre søppelplukkere på fjellet, samtidig som mengden søppel som kom inn var større enn i dag – visstnok mer enn 9000 tonn daglig. Og uten hundrevis av disse superheltene på jakt etter verdier i avfallet, vokste dynga uforholdsmessig mye på kort tid.
Men veldig bekymret er Hasim ikke.
− Jeg er nok snart ferdig her, erkjenner han.
Barnebarnet berget
Ingen fet pensjon venter på Hasim. Skal han ha penger til livets opphold, må han nok jobbe frem til dagen han ligger i graven. Men det plager han ikke.
− Jeg har jobbet her av en grunn: Jeg vil ikke at mitt barnebarn skal vokse opp i fattigdom.
Nær alt han har tjent her, har han gitt til sin datter og hennes sønn.
− De bor nå så langt unna dette søppelberget at de hverken kan se det eller kjenne lukta. De lever et verdig liv langt unna fattigdommen, sier Hasim med et stort, stolt smil.
Denne saken ble første gang publisert 17/02 2023, og sist oppdatert 14/03 2023.
